Ny film om partnervold: – En situasjon som veldig mange lever i, veldig mange flere enn vi aner

Norges eneste dogmefilmskaper, Mona J. Hoel, har laget film om tabubelagt og viktig tematikk – igjen.

– Jeg prøver å fremme og fronte verdien av å reise seg, gå ut av forholdet, og få anmeldt en voldsmann. Jeg vil adressere skamfølelsen.

Det er ikke akkurat første gang regissør Mona J. Hoel behandler tabubelagt tematikk eller «dårlig stemning» innad i familien. 

Hun er kanskje mest kjent for Når nettene blir lange (2000) – den første og hittil eneste norske dogmefilmen, og nummer 19 i rekka blant de sertifiserte, som skildrer en storfamilies julefeiring hvor alkoholinntaket snart bringer sterke motsetninger til overflaten (les mer om filmen her).

I kinoaktuelle Natt er det partnervold som adresseres. Her følger vi legen Emma (spilt av Guri Glans), som får livet snudd på hodet når hun får beskjeden om at hun har uhelbredelig kreft, og lite tid igjen å leve. Hun får brått dårlig tid – men ikke til å leve ut noe av det hun ville få gjort for seg selv før hun forsvant fra verdens overflate. Hun blir nødt til å skilles, og det brennkvikt, slik at barna ikke blir overlatt til eks-mannen Falk (spilt av Jørgen Langhelle, og som selv døde bare 55 år gammel, i 2021, før filmen ble ferdigstilt, red.anm).

Emma har gått fra eksen og tatt med seg barna, men ikke fått ham med på å signere skilsmissepapirene. Det skal det vise seg at det er det grunner til.

LES OGSÅ: The Last of Us: Spiller fletta av de fleste

– Volden utvikler seg nesten umerkelig

– Gjennom Emmas historie får vi et bilde av en situasjon som veldig mange lever i, veldig mange flere enn vi aner, sier Hoel. 

Hun mener det spesielt gjelder for den sosiokulturelle gruppa som karakteren Emma tilhører: De som er ressurssterke og gjerne høyt utdanna. 

– Man kan kjøre fin bil og kle seg bra. Man trenger ikke være overklasse, men man kan se bra og ressurssterk ut – og så er man et ras på innsiden og har et pågående tankekjør. Emma tar seg sammen, går på jobb og klarer seg selv.

Hoel har tenkt på ideen lenge. Og i likhet med tematikken som går igjen i samtlige av regissørens filmer, er det destruktive familier og fysisk og psykisk vold hun vil løfte frem i lyset og minne publikum om. 

Regissøren bruker egne erfaringer inn i arbeidet med å dramatisere av Emmas historie.

– Jeg bruker ikke enkeltepisoder, men mekanismer fra egen historie, for å sette i gang en samtale med andre som har gått igjennom liknende. De aller fleste forhold starter med dyp forelskelse, og volden utvikler seg nesten umerkelig. Den kommer snikende. Har man vokst opp med ganske få grenser, har man utviklet toleranse for grenseløs adferd og havner lett i usunne forhold. Dette interesserer meg, forteller Hoel. 

– Filmen og jeg har sammen bearbeidet oss ut av denne type forhold for all fremtid. Det kan jeg si med hånden på hjertet. Men jeg tenker at Emma sikkert har opplevd ting selv som gjør at hun ikke er helt i stand til å si at «dette er ikke akseptabelt» fra tidlig i livet. Det som fascinerer meg, er at Emma fortsetter å gå på jobb, hjelper andre, og kanskje til og med ubevisst utøver den hjelpefunksjonen som et forsøk på å mildne sin egne smerte, sier Hoel.

– Men hvis man ikke evner å anmelde eksmannen og gjøre det ordentlig, etter at man har gått fra ham, så ruller ballen videre til eneste offer.

LES OGSÅ: Ungdommer på kjøret, drama på kjøkkenet og drama på sykehuset: Dette er årets beste serier 2022

– Tausheten tar liv

Det er heller ikke Emmas plan å anmelde, for hun skammer seg over å være offer.

– Hun vil klare seg selv og fikse alt selv. Hun har, som hun sier i starten av filmen «vært redd hele livet», da hun har vært nødt til å ha overlevelsesinstinktet unaturlig langt fremme. Kanskje hun håpet at hennes kjærlighet skulle redde eksmannen fra å utøve vold.

Hoel tror ikke situasjonen med partnervold har blitt noe bedre, og tall viser til at volden har økt under pandemien. Men at det jobbes febrilt i alle instanser med å bedre situasjonen, er hun sikker på.

– Men for at hjelpen skal nå frem må voldsutsatte reise seg å strekke ut en hånd og tro på at livet vil bli bedre på alle måter, selv om det må ta tid. Tausheten tar liv. 

Hun tror mange ikke heller tør å stole på hjelpeapparatet.

– Dessverre svirrer det mange sanne rykter om altfor høy henleggelsesprosent på politietterforskning, det er vanskelig å fremlegge bevis. Man er redd for hva som skal skje med barna og så videre, forteller Hoel.

– Mange kvinner er redde for hva som skal skje om man anmelder, og med god grunn. Det som også kan skje er at mennene oppsøker NAV og alle steder der de kan plante løgner om at kvinnen er mentalt syk, eller vri på sannheten, for å fremstå i et bedre lys selv, dersom man havner i retten.

LES OGSÅ: Bones and All: Hvem er egentlig monsteret?

Snur på budene

Natt er en del av Hoels filmserieprosjekt som heter Påbudsdekalogen. Dette spiller på ti arketypiske karakterer fra Salto, salmiakk og kaffe. Hver og en av dem får en film hver, der de tvinges til å oppfylle ett av de ti budene – det er bare én viktig detalj:

– Jeg snur budene på hodet, og utfordrer karakterene til å gjøre det motsatte av budordet. Som en del av regien, fikk Emma beskjed om at hun måtte bryte ekteskapet.

Natt er film nummer to i serien, etter Skal dere gå allerede? som kom ut i 2019, men ble spilt inn helt tilbake i 2006 og er gjort i samme lavbudsjetterte stil. Neste prosjekt er med Fares Fares som spilte Jesus i Salto, salmiakk og kaffe. 

Selv om Natt ikke er dogmefilmer Hoel lager nå, er det ikke langt unna. Nils Petter Molvær har komponert musikken og Trude Lirhus har klippet filmen. Bak kamera er det kun fotograf Anders Hoft og Hoel selv. Sjekker man Imdb-databasen er det oppført i alt åtte personer, hvorav halvparten er skuespillere: Guri Glans, Jørgen Langjelle, Marie Louise Tank og Henrik Rafaelsen.

– Lavbudsjett tenner overlevelsesinnstinktet

Mye skjer helt organisk nå man er en så liten produksjon, mener Hoel. 

– Vi finner fargen til Emma sammen, jeg og Guri, og den kom frem da vi var på Fretex på Alnabru. Der er alt fargesortert. Vi hadde dårlig tid og dårlig råd, men hun ble stadig mer sausa inn i karakteren. 

Kamera er også ofte på uten at det er opptak, og spiller på ting som plutselig skjer.

– Som da vi var for seint ute da vi skulle til Hammerfest, og det står «Final call» på flyet til Alta, så var ikke det tull. Kameraet som filmer Guri i rollen som Emma som løper mot gaten – det skjedde på ordentlig, ler hun. 

Det samme gjelder en scene utenfor Tinghuset. Når dørene åpnes i filmen, er det Hoel selv som gjør det.

– Det er ingen prodass der. Da står de klare, Jørgen (Langhelle) og forsvarer Andreas Galtung. I forkant har Jørgen og jeg vært på Fretex og funnet en brukt Armani-dressjakke til ham. Det gjør noe med intensiteten og nerven i situasjonen. Det gjør noe med tilliten og nærheten mellom oss, at den er godt utviklet før kamera går, forteller Hoel.

Med trangt budsjett måtte det også bli noen opptak i Hoels egen leilighet, både på kjøkkenet og i vaskerommet.

– Fordi det var et veldig trangt rom, var det veldig praktisk at jeg filmet den scenen, og gjemte meg i et hjørne, ler Hoel. 

– Men det der gir også noe, den nærheten som oppstår der, når bare jeg og skuespiller er sammen i et så trangt rom, spesielt når hun skulle gjøre en veldig følelsesladd scene. Den tryggheten og tilliten som oppstår tror jeg er veldig vesentlig, og jeg liker godt å jobbe i miljøer jeg kjenner til. Det er noe organisk i det også. Og det gir meg voldsomt mye. Også er det helt optimalt for karakteren at hun gjør noe dagligdags mens hun kjenner på en følelse. Hun må jo få hengt klærne til tørk og ungene venter på at hun skal lese godnatteventyr, selv om hun har fått en dødsdom. Hun kan ikke bare sette seg ned og være trist, mener Hoel. 

– En lokasjon må by på masse. Og det gjør dette vaskerommet. Fordi trangheten i seg selv skaper noe. Det er minimalisme, men det skaper maksimalisme: Emosjonell maksimalisme.

At noe er trangt får med andre ord en ganske annen betydning for Hoels prosjekter. Begrensningene blir virkemidler i seg selv.

– Lavbudsjett tvinger meg til å tenke kreativt og løsningsorientert hele tiden. Det tenner overlevelses-instinktet. Jeg kan ikke slappe av et sekund. Det er på liv og død, og lite cash. Det er akkurat som med rammene jeg hadde da jeg var liten.

Natt vises på kino fra 13.januar.