Nepobabies, norsk country, vaskevegring + Tyler, The Creator: Dette hører vi på nå

Dette snurrer i vår skalle.

Marstein – Nepobaby

Hva er sjansen for at to norske rapfolk gir ut låt med tittel Nepobaby PÅ NØYAKTIG SAMME DAG?

Vi snakker selvfølelig om nepobabyen til Trude Marstein, som har tenkt det samme som 3nr1 og Tommy Tee.

Marsteins Nepobaby inngår i hans debutalbum Frihet i lenker, her han poserer med en miniklone av seg selv på coveret, og rapper dessuten om Tommy Tee (og sin mor. Og sin far. Og sin fetter). Var dette planlagt?

Jeg veit ikke om det gir mye streetcred å rappe om å være nepobaby, men det vil neppe bli ukult etter denne låta her.

Marsteins munnrappe munnslenging går over en nedstrippa suspense-dreven gitar (som plutselig lyder som strykerinstrument), før en brumlende bass tar tak og det røsker til. Hodet slenger.

Men hvem er personen som hater Marstein på TikTok?

– IMH

Tyler, The Creator – Noid

Tyler, The Creator er på vei med nytt album og har kommet med en første smakebit. Den preppy, Wes Andersonske stilen med shorts og bjørnefitte, er bytta ut med seriemorder-maske og djevelske horn i håret.

Selv om deler av lydbildet er i samme kjente stil som tidligere med oppstemte hummende vokalharmonier, gir også den smått goblin-assosiative synthen seg til kjenne, den som var så spennende da Tyler Okonma først slo igjennom.

Det passer forsåvidt med teksten om paranoia. Man kan håpe det blir mer mørke rundt neste sving, altså på mandag, når albumet Chromakopia kommer.

Noid kommer med tilhørende fet video med skuespilleryndlingen Ayo Edebiri.

– IMH

Jordan Deal – At Sight Of First Kiss

Ikke alle har et like idyllisk syn på sitt første kyss. Jordan Deal bryter ned en romantisert ide og forventning om hvordan dette skal oppleves, med mørk undertone.

Deal, også kjent som ROSEKILLJUPITER, er en multidisiplinær kunstner og en figur som bryter med alle tradisjonelle heteronormative og homogene normer, i tradisjonen til Arca, Yves Tumor og Sophie.

Hens praksis undersøker superstrukturer, mytologi og materialisering – med en subversiv vokal, en praksis hen kaller Chaos Force.

Interessant nok er låten alt annet enn kaotisk eller overbærende, men en særs spartansk affære, der en repeterende gitar setter opp den dype røstens rue og intime feeling – noe som forresten minner om Blood Orange.

Men Deals bass-bariton bryter dypere og leverer et sagn om skolegutter og skolejenter, fanget i en loop av mørke omstendigheter, innhyllet av dystopisk materie som får det til å ile nedover ryggen.

– Elisteinar Tenga

Tobias Sten – Blitt mi slekt

Han er fra Stord og er visstnok Norges nye countrystjerne ifølge sitt eget inhabile label,  Universal og United Stage. Det er med andre ord et stort kommersielt apparat 21-åringen har i ryggen når han debuterer med EPen Tjue år. 

Men det er ingen grunn til å bli fordomsfull av den grunn. 

Sten har pusta countrymusikk fra han var liten gutt, og startet sitt eget countryband allerede som 12-åring. Inspirert av typer som Zach Bryan, Jason Isbell og Watchhouse, går han i singer-songwriter-retningen av countrymusikken. 

Med Tjue år stiller Sten med en fin samling velbalanserte låter med oppriktige, pasjonsfylte tekster å drøvtygge på. Tekstene snakker om det å være ung kar på bygda, om ambivalens rundt det å ta over gård og få mye ansvar i fanget i ung alder, forventningspress og om å ikke ha det helt bra – uten å dra for mye i den melodramatiske sviskepølsa. 

Vi kapsles vi inn i herlig tilgjengelige og forseggjorte arrangementer som sprudler over av spilletrang. Et vakkert og ruralt lydunivers som danser mellom det trauste og kjipe, og det smått oppstemte, malt opp av de mange variasjonene i samspillet mellom steel-gitar, fele, perk, banjo og munnspill. 

Blitt mi slekt blander Stens direkte og ærlige tekster om psykisk (u)helse i hverdagen, med et oppstemt lydbilde. Resultatet er noe i mellom veldig mørk humor og noe som fremkaller klump i halsen – og noe som helt klart egner seg på fest.

– Ida Madsen Hestman

J Noa + Israel B – Su Lady

J Noa lager hardtslående rap fra Den dominikanske republikk. I løpet av kort tid har dama sjarmert seg til en stadig større fanbase for sine grove tekster.

Snart kommer hun til Oslo World, og er beleilig nok ute med en fengende, bassglad låt du kan varme opp til konserten hennes med, i selskap med Israel B.

– IMH

iaKV – Droga Letal

«Støvet er overalt. Man blir ikke kvitt det. Mellom buksene og undertøyet, i sekken, mellom skolebøkenes størknede sider. Støvet hviler også usynlig mellom deg og familien din. Deg og politiet. Deg og myndighetene. Støvet overrumpler all fremgang. To steg fram. Tre steg tilbake.»

Denne balladen ligger i en sonisk dis som aldri slipper opp. Men en «rusten» meksikansk gitar og tradisjonell perkusjon, synger iaKV om narkotikaens dødsdom over landet sitt.

Bak ham uler et kor stille, den smertefulle larmen om et land tapt til narkotikaens og dens maktstrukturer sin slue dødelighet. 

Den har tatt hans kjærlighet. Den har tatt hans håp. Den har tatt alt.

Droga Letal er et hint av dystopi, som en slags tidskapsel sendt fra fremtiden til samtiden, og som forteller om håpløsheten som allerede er der.

– Elisteinar Tenga

Fakethias – Infinite

Fakethias, eller Mathias Humlen, er mannen som har klart absolutt alt han har prøvd på av musikalske krumspring. Nå har han sluppet nok en fullengder i rollen som artist med band, og ikke lenger som «bare dj/produsent».

Afterimage dukket opp forholdsvis kjapt etter fjorårets debutalbum, Core Echo, som var noe ganske annet, reint sjangermessig fra det Humlen har gjort før – fra mer ekserimentelle technoprosjekter, til ambient, og til å fungere som produsent og dj for Sushi x Kobe, til Softcore Untd.

Dette albumet er et slags neste kapittel under samme sjangerparaply og musikalske univers som Core Echo, som er en blanding av post punk møter shoegaze og denne mood-paraplyen darkwave, der det elektroniske og atmosfæriske får mer plass.

Humlens inderlige, dype vokal blendes med et stemningsrikt neo noirsk lydbilde prega av sørgmodige gitarer og intense syther.

Ikke minst er det mye tekstur, industrielle detaljer og klubbestetikk.

Et støyteppe som nesten knitrer er tilstede på førstesporet Infinite, og gror herlig organisk sammen med det urovekkende lydbildet og den melankolske røsten.

Afterimage er et velprodusert album, ikke minst for Humlens herlige teft for å skape tilgjengelige melodilinjer i miksen med eksperimenterende lydlek og en innbydende, dunkel atmosfære. En perfekt stayer gjennom høsten – og egentlig resten av året, designet for tida vi lever i.

– Ida Madsen Hestman

Joshua Idehen – Mum Does The Washing

Joshua Idehen tar i-landsfenomenet «vaskevegring» og binder ulike scenarier til forskjellige ideologier.

Det surrealistiske utgangspunktet er drivkraften til et kritisk muntlig essay forkledd som poesi.

Under et spoken word ligger en konstant, koret trall som veksler mellom arpeggioer i forskjellig toneleier. 

En konstant, rumlende beat, med innslag av Detroit-techno vokser og vokser til det kulminerer i en narrativ og lydlig crescendo.

Meget rart og fascinerende. Meget spaced out. Aldri hørt noe liknende.

– Elisteinar Tenga

Hør lista og følg lista vår som også inkluderer FKA Twigs, Moon Sanelly, The Blessed Madonna, Lambrini Girls, DD Osama ++ her:

LES OGSÅ:

Transgresjoner, psykisk helse og politikk preger musikkdokumentarene på årets BIFF

Fra Ulds virkelighet

Luca Guadagnino skal regissere ny American Psycho-film

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka

Anora: Visjonær, sexy og nesten-folkelig