– Noen ganger blir sinne og aggresjon heia på

PODCAST: Don Martin og Zeshan Shakar om oppvekst, språk, identitet, elefanter i rommet og boligpolitikk på Oslo Øst.

*Hør hele podcastepisoden nederst i saken*

Hvem skaper forskjellene i hovedstaden? Og hvorfor skapte det debatt da Don Martin holdt takketale på Spellemann-utdelinga da han fikk pris for En gang Romsåsgutt alltid Romsåsgutt i 2013?

Hva er det med deres bidrag til norsk litteratur i år om Oslos østkant som resonnerer så sterkt?

For dette er jo sakprosa, sånn formelt, og noe forfatter Zheshan Shakar fra Stovner synes er «så jævlig døvt».

ZESHAN: Sakprosa, det er ikke dét som får deg som har lest én bok i år til å ville lese denne boka. Det vi prøver på, er litt det samme som Martin gjorde på En gang Romsåsgutt alltid Romsåsgutt-skiva, som kanskje er aller mest kjent for låta Nilsen. Den heter jo Nilsen fordi det er en historisk linje fra Rudolf Nilsen som går helt fram til i dag.

Det de har prøvd på nå, er å trekke litt lengre historiske linjer til samfunnsdebatten. For det er mye resirkulering av gamle temaer, som dette med drabantbyen og stigma, mener de.

I den kritikerroste – og kanskje mest lettleste boka av året – nemlig Kan du høre byen puste ut, har forfatter Zeshan Shakar og rapper Martin «Don Martin» Ahzami Raknerud, kommet med en god del eksempler på dette. For eksempel «Stovner-rapporten». 

ZESHAN: Det var en ganske skandaløs såkalt forskningsrapport om analfabete barn uten stimuli, men som fikk så stor effekt at Stovner ikke fikk lov til å sende barna på leirskole ute i distriktene de ville til, fordi de ute i distriktene hadde hørt om Stovner. Og de skulle faen ikke ha de folka her, liksom. 

Ungdomssvikt

Det boka også handler mye om, er den større diskusjonenen om Oslos ytre by og indre by, og fordeling av midler og ressurser. 

ZESHAN: Jeg ser det mer tydelig nå enn da jeg vokste opp, hvor mye av den politikken som diskuteres i Oslo bystyre, der veldig mange av tiltakene som gjennomføres når folk snakker om «Oslo» egentlig handler om bare 4-5 bydeler i sentrum av Oslo. Og så har man ikke helt satt seg inn i at Oslo er en mye større by. 

DON MARTIN: Det er så jævla typisk at midt i debatten om ungdomskriminalitet og ting som skjer på Oslo Øst, og politikerne sier «nå må vi få til ordentlig tiltak her», og så legger de ned de få tiltakene som finnes for ungdommer. Det er så irriterende. 

Typisk nok treffer boka også nå, midt i den pågående debatten om «sjokk-kutt» av kultur og kulturtilbud i bydeler lengst sørøst i Oslo. Fritidsklubber trues med nedleggelse når kommunen skal spare, deriblant Bush på Holmlia, og den legendariske Låven på Prinsdal.

DON MARTIN: Når de skal kutte i kommunebudsjetter og sånn, må de kutte fritidsklubber og tiltak for ungdom. Og dette kommer det til å bli saker om – om og om og om igjen. Så må vi ha den samme dumme kampen som man hadde på fuckings 80-tallet. Og 90-tallet. Og 2000-tallet. Og 2010-tallet.

At vi trenger kulturtilbud for ungdom, er ikke noe man trenger å «finne ut av» lenger, mener de to kontant.

DON MARTIN: Selvfølgelig sier det seg selv at hvis et samfunn overlater ting til tilfeldighetene, så går det som det går. Hvis du har forebyggende tiltak, hvis du gir folk et sted å være, ting å gjøre, retninger å gå i, forbilder, alle mulige sånne ting, så dras flere folk i bra retninger. Hvis du ikke gjør det, så kommer flere folk til å falle utafor. Og de vil føle seg utafor. 

De som klumper seg sammen

Dette har også Zeshan tenkt mye på, noe han kaller den store «elefanten i Oslo-rommet». Hva dette egentlig handler om, er boligpolitikk, mener han: Hvor de ressursterke bosetter seg, og hvor resten havner. 

ZESHAN: Det er en ting som har irritert meg jævlig lenge, og det er hvordan man snakker om sånne ting som segregering og parallellsamfunn. 

Han gjorde et Google-søk da han skrev boka, på ordet «parallellsamfunn» på Google. Gjett hva han fikk opp? 

ZESHAN: Det er bare folk med innvandrerbakgrunn. Og høye blokker og drabantbyen og sånn. Den offentlige debatten har vært at parallellsamfunn og segregering – det sies indirekte, men også direkte – at det er innvandrere som klumper seg sammen. De ønsker å ta avstand, og å lage sine egne parallellsamfunn. Bare hør på Carl i Hagen fra 90-tallet, og hør hva andre folk sier nå. 

Men Shakar er tydelig på hva han mener er hovedgrunnen til at Oslo er så klassedelt:

ZESHAN: Driveren for segregeringen i Oslo, er de med mye ressurser som klumper seg sammen. Det er det som er driveren for det segregerte Oslo. Det er de som har mulighetene til å kunne flytte hvor de vil, og det er de som flytter sammen med folk som ligner seg selv. Og dermed står resten igjen med den boligmassen som er igjen. Og det sna kker man liksom aldri om. 

Men boligprisene er en refleksjon av «jævlig mange ting», mener Zeshan. 

ZESHAN: De er en refleksjon av hva folk er villige til å betale for å bo med folk som ligner på seg selv. Det er også jævlig mye informasjon bak boligprisene. Det som er jævlig underkommunisert, er det sosiale ansvaret drabantbyene tar, som er helt uproporsjonalt stort. 

Han byr på et tankeekseperiment: At vi skal forestille oss at hele byen har en pott med sosialt ansvar som skal fordeles.

ZESHAN: Da tar drabantbyen kanskje 80 prosent av det, liksom. Nå bare finner jeg bare på et tall, men du skjønner hva jeg mener. Og hvor skal de lærerne og sykepleierne og alt bo som skal jobbe i byen som alle andre i byen også har behov for? Det er jo drabantbyen!  Nå er det knapt mulig lenger, liksom. 

Han mener det er det sosiale daglig sosiale ansvaret drabantbyen tar, ikke får noe anerkjennelse.

ZESHAN: I stedet får vi bare masse pepper for alle problemene som liksom er der. De burde jo faen meg få en medalje.  

DON MARTIN: De kan få Romsås-medaljen. 

ZESHAN: Mens når noen velger å klumpe seg sammen på Nordstrand, så har liksom ikke de som gjør det noen sånn vilje i det hele tatt. Vi må snakke litt ærligere om de tingene, om hva som driver frem segregeringen i den byen her. 

– Ja, det er jo såkalte gettoer med rikinger.

ZESHAN: Gyllene gettoer kalte en sosiolog det. Akkurat det der er liksom de samme.

Humorfylt sosialrealisme

– Det er jo også veldig mye humor i boka. Særlig sekvensene der det fortelles om barndom. Nå vet jeg ikke om det var intensjonen, men jeg har jo ledd masse mens jeg har lest. Og det gjelder særlig deler der det er om noe ganske mørkt, som der du blir tatt av politiet, for eksempel. Eller der du og moren din ser på narkisnaboen ut av vinduet. 

DON MARTIN: Vi har prøvd å skrive den boka litt sånn som vi forteller historier blant oss selv også. Det er jo ofte at du forteller ting som har mye alvor med humor, og vi forteller fucka historier om hverandre, sånn: «hørte du hva han gjorde, eller?». 

Han snakker om en hardhet, en arbeideklassekultur som handler om en annen måte å være direkte på. Han mener det noen ganger er et godt virkemiddel. 

DON MARTIN: For noen er det kanskje for hardt, men for andre er det helt vanlig. Jeg merket det da jeg begynte å komme ut av de miljøene jeg vokste opp i, og flytta ned mot byen, at mange syntes at jeg var så jævla hard på en måte. Og sint. Det var ikke fordi jeg var sint, det var bare at jeg vant med den der «hold kjeften din, du a.», «Er du liksom skada Idiot, eller?».

ZESHAN: Ja, det er det jeg har møtt på sjæl mange ganger. At jeg har fortalt en eller annen historie som jeg bare synes er jævlig morsom, og så er det en stillhet. Så ser du at de ser på deg på en annen måte som sier at de kommer aldri til å se på deg helt på samme måte igjen.

Det han etter hvert har skjønt er at han må moderere seg, og mener han nå har lært seg å bli flinkere på å tilpasse seg etter hvem som skjønner «en sånn drøy joke». 

ZESHAN: Jeg husker jeg snakket med noen kollegaer for noen år siden om at jeg leste en eller annen sånn greie hvor det var sånn «60 prosent av norske menn har aldri vært i slåsskamp». Så var det en annen kollega som fortalte meg om det at han hadde aldri sloss. Så jeg bare «ha ha ha», liksom. Og så synes jeg det var skikkelig gøy, da. Og så bare så jeg på ham, og han syntes ikke det var noe gøy. 

DON MARTIN: Det er dritbra da. Det er dødsbra. 

ZESHAN: Det er jo lærdommen i det der jeg har fått. Jeg er også en som kan bli ganske sur, ganske fort. Men det jeg har lært, på den arenaen der jeg vokste opp i Groruddalen, var på en måte at sinne og aggresjon, det var ikke nødvendigvis noe som sosialt ekskluderte deg i etterkant.

Tvert imot: 

ZESHAN: Noen ganger ble det også heia på, liksom. Særlig i visse miljøer som jeg har vært i, hvor aggresjon og vold og sånn var litt et mål. 

Senere har han vært i settinger der det ikke er helt det samme.

ZESHAN: Jeg gikk på noen sånne små smeller i typ jobbsammenhenger og sånn, der jeg bare ble sur for et eller annet. Og det er flere andre jeg kjenner som har opplevd akkurat det samme: At du taper. Det har ikke noe å si hvor god sak du har. Du har tapt i det øyeblikket du viser at du er forbanna.

DON MARTIN: Det er også det boka handler om. Humor og direktehet og hva som er innforstått og hva som ikke er innenforstått, og sånne andre ting. Det handler mer om at vi skriver fra et annet perspektiv og til et annet perspektiv, og sikkert noen som ikke skjønner en dritt av hva faen det er vi prater om også. 

«Kebabnorsk» 

Ikke alle skjønner hva man prater om. 

En hendelse som også får plass i boka handlet også om folk som ikke skjønte «lingoen» da Don Martin vant Spellemannsprisen for En gang Romsåsgutt, alltid Romsåsgutt. 

Han hadde ikke tatt en Plumbo og kommet med en rasistisk vits. Neida, han hadde holdt en ganske streit takketale. Problemet var at den var på slang.

ZESHAN: Det som skjedde var at han holdt en kort takketale, og så kom det en Twitter-debatt om «kan ikke Don Martin norsk?» og «hvorfor snakker han gebrokkent?»

Debatten fortsatte i trykte medier, i Nettavisen og i bloggsfæren.  

I dag, litt over ti år seinere, har «kebabnorsk» fått status som eksotisk og omfavnet (?) av eliten og hvermannsen, både i bokform og på tv. Men den gangen var såkalt «kebabnorsk», eller østkant-sosiolekt latterliggjort og sett ned på.

ZESHAN: I bunn og grunn ligger det en sånn forakt for såkalt «kebabnorsk», men det ligger også mange misforståelser der. Da jeg vokste opp med mine kompiser som også var etnisk norske, snakket jo de slang de også, fordi det var det man snakka.

Han utdyper:

ZESHAN: Vi prøver å vise at slangen på en måte er supernorsk. Den har masse ord fra berbisk og punjabi og forskjellige språk, men du kan ikke bruke det noe annet sted i verden. Denne slangen er et unikt produkt av Norge. Det er bare et annet Norge enn det som er «det offisielle Norge».

Han tror de som ikke likte det, ikke forstod slang. Kanskje de følte seg språklig truet?

ZESHAN: De tror du lager et språk på utsida, der hele den parallellsamfunn-diskusjonen vinner igjen: «Du vil egentlig ikke være som oss». Men populariseringen av det, handler jo om at folk som har tviholdt på sitt eget språk. Det er derfor det har blitt populært. Det er jo fordi folk som Martin og andre har skrevet og brukt det aktivt. Det har jo ikke kommet av seg selv.  

DON MARTIN: Jeg høres ut som jeg er fra Groruddalen, på den tiden. Men hvis vi skal forsvare slang og forsvare ungdomsspråk: Språk er levende, språk er identitet, og det kommuniserer ikke bare de tingene som blir sagt. Det kommuniserer hvem du er og hvordan du henvender deg til noen. Og hvor du kommer fra, identiteten din. Alle de tingene der. 

Han mener det er de som bare har ett språk å forholde seg til som er språkfattige. 

DON MARTIN: Det å ha større språklig register, mer enn én språklig sjargong, det å kunne forholde seg til og uttrykke seg og kommunisere med dét, er en styrke. Snakk med folk fra Toten eller Østfold om å bli sett ned på på måten de snakker på. For det er sånn «arbeiderklasse, hillbilly, det er så skitten måte å snakke på». Snakk med nordlendinger som har måttet justere språket sitt. 

Tenker man over det, er det noe ironisk i at det er som om det eksisterer en tanke om at det bare er én type «norsk» som skal gjelde i Norge:

DON MARTIN: Vi bor i et språkrikt land, hvor ytterpunktene av hva som er norsk er jævla store. Mye større enn de er i for eksempel Sverige. Det er en unik ting da. Det er en ting som vi burde være stolte av i Norge, at vi snakker forskjellig rundt omkring. Men så er det noen som av en bisarr grunn kicker inn med sånn gammalmodig, dustete herskapsmentalitet, som bare er tåpelig.

Da debatten kom, tok han det ikke veldig seriøst.

DON MARTIN: Jeg ga faen: Skal du angripe en rapper som vinner pris for at han snakker som han snakker? Get the fuck out of here.  

ZESHAN: Men jeg tar det opp seriøst i boka og jeg synes at det er viktig. 

DON MARTIN: Og det er riktig, fordi språk er identitet. Men språk er også makt og den handler makta over hva som er det riktige og viktige språket. Og hvem som definerer hvordan du kan og ikke kan snakke. Og hvem som snakker dårlig og hvem som ikke snakker dårlig. Det handler jo om samfunnet, og det har noe si for statusen din og virkeligheten din i samfunnet. 

ZESHAN: Vi skal ikke gjøre den debatten større enn den var, men bare at det var en debatt, det er helt sjukt.

DON MARTIN: Det var en stortingspolitiker som skrev en hel side. Det var stupid nok.

ZESHAN: Poenget var at da Martin snakket slang, så gjorde han seg til på en eller annen måte. Men hva hadde jeg tenkt om jeg satt og så på på den prisutdelingen og Martin fra Romsås kom opp på scenen og hadde snakket på veldig korrekt norsk? Da hadde han gjort seg til. 

Det er like mye den sosiale forståelsen som Zeshan synes er fucka noen ganger. 

ZESHAN: Det er jo alltid en tynn linje mellom tilpasning til det rommet du går inn i, og en slags underkastelse. Jeg har prøvd gjennom bøkene jeg skriver, å skape balanse mellom de to. Det er ikke underkastelse, jeg fortsetter å ha a-endelser. Bare fordi jeg faen meg vil. 

Hør hele podcastepisoden her:

Følg oss på Tiktok, Insta, Bluesky, X og Fjasboka

LES OGSÅ:

Holmlia-regissøren: – Så ikke noen filmer som minnet om mitt eget liv

Jeg skammer meg: Å klassereise i rap

Østkanten på film og tv har stort sett vært trist og skummel siden Lasse og Geir

Mener unge ikke finner godt relevant medieinnhold på norsk

Øya 2024: En hvit enklave på Tøyen

Svensk gangsterrap-forfatter: – Om ikke musikken fungerer som en vei tilbake til samfunnet, kan den ha motsatt effekt

Folkebølgen: Et savn etter det nære