Nosferatu: Blodtørstig periodeporno
Lily-Rose Depp som Ellen Hutter i Robert Eggers’ Nosferatu. Foto: Aidan Monaghan / © 2024 FOCUS FEATURES LLC
ANMELDELSE/ESSAY: Kan en stilsikker Robert Eggers gjenopplive vampyrfilmen?
*Se karakter nederst i saken*
Robert Eggers har forhekset kinolerretet med mesterverker som The Witch, The Northman og fyrbøterskrekkfilmen The Lighthouse.
Nå er han tilbake med en nyfortolkning av Nosferatu, basert på Bram Stokers udødelige vampyrfortelling Dracula.
Horrorsjangeren blir født med et skrik. Filmer som Dr. Caligaris kabinett (1920) og nettopp F. W. Murnaus Nosferatu fra 1922, samt Benjamin Christensens episke dramadokumentar Häxan, så dagens lys på 1920-tallet, og dreide kulturens fokus mot det okkulte. Horror-uttrykket var dessuten som skreddersydd for dyster sort/hvitt-estetikk.
Gode skrekk- og shlasherfilmer som spriter opp kvelden
Eggers er på mange måter periodeskrekkfilmens svar på Ari Aster. Undertegnede er ihuga fan, og med uunngåelig skyhøye forventninger, er det nesten vanskelig ikke å bli litt skuffet.
Så hvordan er det egentlig gått når Eggers vender tilbake til både skrekk og historisk periode med Nosferatu?
Grundig jobb
Som filmskaper er Robert Eggers stemningsdreven, men grundig. Historiske detaljer vies enormt stor plass, og det føles umiddelbart som om han har gjort seg umake med å gjenskape en tidsånd, ikke bare en tid, gjennom kostyme, kulisser og teksturert, taktilt 35mm-foto.
Hver eneste innstilling er som et såkalt klunkehjem, 1800-tallets overmøblerte stuer, spekket med mening, symbolisme og sirlige periodedetaljer.
I Nosferatu befinner vi oss det fiktive Wisburg, Tyskland anno 1838 ,og tar naturligvis også en svipptur på hesterygg til Draculas hjemland, Transilvania.
Ellen (Lily-Rose Depp) og Thomas Hutter (Nicolas Hoult) er nygifte og gleder seg til å starte et liv sammen.
Thomas, som er spirende advokat, blir dog kalt på et besynderlig oppdrag i Transilvania, som sørger for at hvetebrødsdagene får en brå slutt. Ellen blir satt hos et velhavende vennepar (Emma Corrin og Aaron Taylor Johnson) mens han er borte.
Det Thomas og venneparet ikke vet, er at Ellen lenge før ektepakten ble underskrevet, har vekket til live en underjordisk skikkelse (Bill Skarsgård) og inngått en spirituell kontrakt, som snart skal fullbyrdes.
Selv allmennmedisinens vitenskapelige mirakler kan ikke hjelpe Ellen, som gradvis henfaller til hysteriske anfall, så en spesialist innenfor det okkulte (Willem Dafoe) melder sin ankomst.
Eggers skaper et nesten hjerteskjærende vakkert gotisk univers som dog beskjemmes av en del logiske brister.
Som et renessansemaleri
Eggers filmer er ofte lyssatt som et renessansemaleri, takket være fotograf Jarin Blaschke som også stod for smellvakre The Witch og The Lighthouse.
Nosferatu er en utsøkt pestfilm, en vakker periodefilm, men ikke en helstøpt skrekkfilm.
Det er dog ikke bare stumfilm og rensessansekunst som er referanser for Eggers’ Nosferatu, men man fristes også til å tenke på Disneys Den hodeløse rytter (1949) og Tim Burtons gotiske 1800-talls-epos Sleepy Hollow (1999).
Eggers er helt klart mer elegant og intellektuell i sin tilnærmelse, men de overfladiske elementene i fortellingen i Nosferatu, sørger for at forbindelsen er der rent tankemessig, hvert fall.
Vi kommer nemlig aldri helt i dybden av Ellen og Orloks gjensidige besettelse og dens fatale konsekvenser.
Det er også helt tydelig at Eggers må ha sett Victor Sjöströms ufattelig vakre gjenferdsstumfilm Körkarlen fra 1921. Thomas Hutter blir plassert i en spøkelsesvogn på vei til Orloks slott, som sender tankene rett til denne.
Forglemmelige proteser
Man kan lure litt på hvorfor det skal være akkurat (den sikkert dyre) Bill Skarsgård som er inni det som nærmest føles som en slags muppet-versjon av vampyrgreven.
Det kunne i prinsippet vært hvem som helst, når alt fra ansikt til penis er protetisk.
Klaus Kinskis skjellsettende prestasjon i Werner Herzogs Nosferatu fra 1979 fremstår dog som en langt mer minneverdig og storslått affære, til tross for løs-ansikt og særdeles lange fingre.
Mye av forklaringen kan ligge i at Orlok stort sett forblir i det skjulte i Nosferatu. Nok for å bygge opp en form for mystikk og spenning.
Dette var et svært vellykket grep i Eggers’ The Witch, men fremstår ikke like stødig i Nosferatu, når åpenbaringen av vampyren rett og slett ikke blir skremmende nok.
Vi rekker å forestille oss alt mulig grufullt, men når det meste som foregår på skjermen er et stilistisk kunstverk, blir det som ikke innfinner seg i bildet heller forglemmelig.
Historisk mesterstykke
Nosferatu byr heldigvis på grotesk vakre kostymer og er et historisk mesterstykke.
Det er Eggers’ faste kostymedesigner Linda Muir som står bak kostymene.
The Witch er muligvis en av de beste periodefilmene, rent kostymemessig, fra 2010-tallet, så det er all grunn til å ha høye forventninger.
Vi befinner oss på 1830-tallet, som representerer en overgangsperiode rent motemessig. Det mest fremtredende i perioden er de overdimensjonerte puffermene, såkalte skinkeermer på grunn av formen. Aftenkjolene har bare skuldre, mens dag- og ettermiddagskjolene er mer anstendige.
Det er noen litt besynderlige halsutskjæringer på noen av dagkjolene, men når de har krave (som kan tas av og vaskes og byttes ut for å endre design), så ser de umiddelbart helt riktige ut for perioden.
Bill Skarsgårds grev Orlok har en garderobe fra et helt annet århundre og sted, nemlig 1500-tallets Øst-Europa.
De vakre kostymene fremstår som en silkespunnen kontrast til forråtnelsen i Nosferatus kiste og den pestbefengte byen handlingen utspiller seg i.
Kjolene er konstruert i tung, taktil silke, og heldigvis ved hjelp av en rekke tradisjonelle snitt og metoder. Ikke minst har man sørget for å bruke historisk korrekt undertøy for at silhuetten blir så gjenkjennelig som overhodet mulig.
Det er kanskje spesielt viktig i en film som Nosferatu, der hovedrollen er mer eller mindre avkledd mye av tiden.
Man klarer allikevel ikke helt å unngå å snuble i korsett-klisjé-fellen, som så mange moderne filmer går i, der korsettet blir (urettferdig) brukt som et plottverktøy og fysisk symbol for undertrykkelse og begrensning. (Les mer om det kontroversielle korsettet her).
Håret i denne perioden er unektelig noe som ser litt rart ut for moderne øyne, og det er kanskje derfor Eggers har valgt ikke å gå all in.
Hvis du noensinne har sett malerier av kvinner med hår formet som sløyfer og bånd (pre-Lady Gaga) på 1830-tallet, så kan jeg bekrefte at det ikke var en overdrivelse.
I Autumn de Wildes Emma (2020) brukes denne frisyretrenden for å vise hvor latterlig moteriktig en av karakterene er, selv om det er en anakronisme, nesten 20 år for tidlig.
Den slags hårprakt tilhørte naturligvis øvre sosiale lag. Man ville dog aldri se en kvinne uten oppsatt hår utenfor sovekammeret.
Håret var gjerne ekstremt langt og et symbol for fruktbarhet og ærbarhet, og når man var ute ville det være oppsatt og dekket til med en hatt eller kyse. Midtskillen med fletter eller korketrekkere, som både Ellen og Emma Corrins karakter (som har en høyere sosial status) har, er dog helt riktige for perioden selv om det er nedtonet for følsomme moderne øyne.
Det er ikke uten grunn at kvinnene ser ut som små dukker, med kyser, puffermer, sløyfer, korketrekkere og overdimensjonerte kjoler og underskjørt. Kvinnene bærer også blomster i håret.
Symbolske blomster
Blomster er et visuelt gjennomgangstema i Nosferatu. Det leder unektelig tankene hentil det første kjente fotografiet av et kvinneansikt fra 1839 eller 1840, altså nærmest samtidig med handlingen i Nosferatu.
Bildet forestilte Dorothy Catherine Draper, som bærer den ikoniske midtskillen for samtiden og en kyse med blomster.
Det er heller ikke vanskelig å forestille seg at Eggers har sett La Dame Aux Camelias (Mauro Bolognini,1981) med en ung Isabelle Huppert i hovedrollen. Her er nesten alle kostymene akkompagnert av en blomsterdekorert kyse.
Kyser er som regel underbrukt i periodefilm fordi det dekker til mye av ansiktet i noen kameravinkler. Autumn de Wilde brukte det dog til sin fordel i tidligere nevnte Emma, hvor kysene, ofte transparente og med intrikate, flettede strukturer, rammet inn Anya Taylor-Joys ansikt.
Robert Eggers benytter seg av samme grep i Nosferatu, og har overgitt seg til kysenes innrammende kraft i et bilde. De suger blikket mot kvinnenes ansikt, rammet inn av sart stoff og blomster som i en pre-rafaelitisk skildring av Ofelia.
Blomstene benyttet i hår og kyser, og tidvis også i Ellens favn, er neppe tilfeldige.
En brud ville eksempelvis typisk ha appelsinblomster i voks, en blomst som symboliserte uskyld og fruktbarhet, i håret på bryllupsdagen.
I antikkens Hellas og Rom, og senere også i Europa i middelalderen og renessansen, var det vanlig at kvinnene bar kroner og smykker forestillende myrt, gjerne voks.
Dette ble en tradisjon som fortsatte i flere århundrer, spesielt i England, Tyskland og Østerrike. Til sølv- og gullbryllup ble det laget forsølvede eller gullbelagte myrt-tiaraer. Myrt var nemlig et symbol for kjærlighet og utholdenhet.
Syriner blir hyppig brukt i filmen som et symbol på den spirituelle forbindelsen mellom Ellen og grev Orlok.
Han husker duften av syriner fra da han var i live. På blomsterspråket, som vokste frem på 1800-tallet, symboliserer lilla syriner minnet om den første kjærlighet.
Overjordiske kvinneskikkelser
Grev Orlok tilhører underverdenen, men i den pre-viktorianske periode vokser det frem et overjordisk kvinneideal, som representeres gjennom Ellen.
I 1832 danses balletten Sylfiden for første gang og ballerina Marie Taglioni har tatt et overvirkelig verktøy i bruk, nemlig tåspissko.
Hun synes å sveve over scenen som den eteriske sylfiden, og dette skulle sette voldsomme spor i både kultur og mote.
Det overvirkelige, eteriske kvinneidealet som Sylfiden representerte, ble et herskende ideal for den voksende middelklassen og overklassen.
Et overjordisk, bevinget vesen, som passet på sin elskede. Det viktorianske idealet med kvinnen som en Husets engel, er en ‘naturlig’ forlengelse av sylfideidealet.
Ellen er i sine sarte underkjoler og med sin spirituelle forbindelse til vampyren og skrøpelige vesen nærmest den fysiske manifestasjon av Sylfiden.
Dette blir ikke minst forsterket gjennom kostyme og bruk av eteriske blomsterdekorasjoner, som om hun var nettopp et eterisk vesen.
Erotikken gjenoppstår
Erotikken får som kontrast til det eteriske en sentral rolle i Nosferatu. Kvinners ukontrollerbare seksualitet ble forbundet med hysteri og andre åpenlyst misogyne diagnoser.
En stønnende Lily Rose Depp, hungrende etter sex og full av begjær, leder utvilsomt tankene hen til hennes prestasjon i The Idol. (Er hun i ferd med å bli Hollywoods moan queen i stedet for scream queen?).
Eggers leker med kontrastene i en periode der kvinners seksualitet er (enda mer) skambelagt og undertrykt.
Ellen vekker demonen til live, kvinnen er jo skyldig i å vekke mannens begjær og overgir seg forpint til et demonisk mørke av lyst.
Vampyrtennenes penetrasjon gjør det hele ikke mindre erotisk, og vampyren skal også forføres til døde.
Denne delen av fortellingen for større plass i Eggers’ Nosferatu enn i 1922 eller 1979, og kler den blodtørstige fortellingen, selv om den fremstår noe anemisk på andre måter.
Makabert skrud
Det dystre uttrykket i Nosferatu virker både tematisk og historisk opplagt.
Sorgens stadier kom til uttrykk gjennom påkledning på 1800-tallet, og krevde for mange en helt egen sørgegarderobe.
Hvis man ikke tilhørte over- eller den voksende middelklassen, farget man enkelte plagg sort eller gikk med sørgebind rundt armen.
Sørgefargene gikk i en skala fra sort til lilla, og hvilken farge man bar og hvor lenge, kunne avhenge av hvilken relasjon du hadde til den døde (og hvor mye du rent faktisk sørget).
Selv i den moderne verden, der vi har et skarpt fokus på mental helse, skjuler vi som regel sorgen bak en tilsynelatende normal fasade.
Her kunne 1800-tallets visuelle uttrykk for sorg fungere som en tydelig beskjed til omverdenen om hva man gjennomlevde.
Minnet om de døde ble fanget i hårskulpturer av den dødes hår, i smykker med glass og innlagt hår i sirlige fletter.
I kontrast til middelalderens memento mori (husk at du skal dø), ble 1800-tallets nostalgiske syn på døden og savnet av de kjære man hadde mistet, heller et uttrykk for å huske de døde.
Tannløs vampyrfilm
Det som dessverre blir skuffende med Nosferatu, er ikke det visuelle uttrykket, men oppbygningen av fortellingen, og til tider også skuespillprestasjoner.
Hovedrollen Ellen, som altså blir spilt av Lily-Rose Depp ender aldri som en helt gjennomgripende solid rolleprestasjon.
Fransk-amerikaneren har fått klistret på en rar og uperfekt engelsk aksent, som i møte med engelske skuespillere som Nicolas Hoult, Aaron Taylor Johnson og Emma Corrin blir påfallende forstyrrende.
Den intense rollen innebærer flere hysteriske anfall, men i stedet for et intenst og gripende resultat, får vi det som føles som et veldig iherdig forsøk. Så ivrig, flinkt og forsøkende, at man ser børstestrøkene i stedet for et sømløst bilde.
Det er langt fra en dårlig prestasjon, Depp er tross sitt utvilsomme nepotistiske opphav en svært habil skuespiller, men resultatet blir for ujevnt til å kunne bære en så monumental film som Nosferatu åpenbart prøver å være.
Det er også litt forstyrrende at Lily-Rose Depp har en anelse smart phone face, altså et ansikt som ikke umiddelbart egner seg til den forestilte perioden.
I utgangspunktet gikk det rykter om at Eggers-favoritten Anya Taylor-Joy skulle spille hovedrollen, og for mitt vedkommende er det åpenbart at det ville vært en mer passende casting-beslutning.
I det store og hele sitter man dessverre igjen med en mer tannløs vampyrfilm enn hva man kanskje kunne forvente av en solid filmskaper som Robert Eggers.
Dette til tross for at filmen har mange ubestridelige kvaliteter.
Den byr på kinovennlige bilder og er en stor sanselig opplevelse på det store lerretet, men det er neppe Eggers beste og mest helstøpte filmverk.
Det er blodtørstig periodeporno på sitt beste, men det føles som om det er noe som mangler.
Nosferatu er uhyre vakker, men oppriktig uhyggelig blir den aldri.
Karakter:
7 / 10
Nosferatu (Regi: Robert Eggers)
Nosferatu har norsk kinopremiere 3.januar.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
LES OGSÅ: