Afro-rave, darkwave, somali EDM og norsk afropop: Dette hører vi på nå

Dette snurrer i vår skalle.

Det er en fuktig sommermåned, men vi har oppdatert spillelista som blant annet inkluderer:

Spinall ft Omah Lay & Tyla  – One Call

Omah Lay eller – hvertfall ikke fjorårets stjerneskudd Tyla, behøver vel egentlig noen introduksjon, men produsenten og DJ-en Spinall har du kanskje ikke hørt om?

Spinnall er en vetaran i nigeriansk musikk, og for noen uker siden kom Spinalls Loju,med godeste Wizkid på vokal, og i fjor kom det solide albumet Top Boy.

Åpningslåta fra albumet Cruise er afrobeats i det sløye og sexy hjørnet, og et stykke fra den hyperaktive sjangeren med samme navn.

Den nye låta One Call med Omah Lay og Tyla er noe annet igjen – vi hører en hypnotisk gitar-loop, logdrums og et avhengighetsskapende refreng.

Lyden av Omah Lay skinner riktignok sterkere enn Tyla, hvis stemme i disse ører litt for ofte høres anonym ut. Hennes styrke og hell i underholdningsindustrien handler mer om sjarm på sosiale medier og i TV-intervjuer, og hvordan hennes Water ble en verdensomspennende «dance challenge». 

– Endre Dalen

Artemas – I Always Kinda knew You’d Be The Death Of Me

24-årige britisk-kypriotiske Artemas Diamandis har bare utgitt musikk siden slutten av 2020, men har tidlig markert seg med sitt distinkte darkwave-uttrykk.

Han har gått viralt på TikTok og toppet hitlister med I like the way you kiss me, samtidig er det et unikt og nedpå lydbilde som er noe av grunnen til at han resonnerer hos mange.

Nylig kom han ut med sitt nye album Yustyna, med flere fengslende produksjoner som står i spagat mellom post-punk, goth og synthpop, og spor som dessuten nikker til Tame Impala.

Sporet I Always Kinda knew You’d Be The Death Of Me napper oss ut av sommerheten og tilbake til en annen tid med sine – åpenbart – emo tekster og forvrengt vokal over et stemningladd møte mellom dramatiske, nostaliladde synther og vibrerende bass.

Håper musikken er like intens når han spiller live på Parkteatret under Øyanatt.

– Ida Madsen Hestman

Rema – Heis (album)

«I have been on this bat shit for a long time. You would have so much more clarity if you easily Google where I’m from». Det er hva Rema har å si i respons på at media og publikum misforstod sceneshowet på O2 Arena i London i fjor – som gotisk og djeveldyrkende – noen antydet at han nå var innvilget i Illuminati.

Rema er fra Benin City i Nigeria, delen av landet mot grensen til landet med samme navn, ofte kalt Yorubaland.

Snarere enn djeveldyrking, er yoruba en religion som også forflyttet seg over Atlanterhavet med den transatlantiske slavehandelen – og dét har etter all sannsynlighet ingenting med Illuminati å gjøre. 

Du har nesten garantert hørt Rema på det mer tendensiøse publikumsfrieriet fra Calm Down fra 2022 som har flere milliarder strømminger.

På hans nye album Heis – som er det greske ordet for nummer én – er det ingen åpenbare superhits. Der han før sang over trap og afrobeats-produksjoner, dyrker Heis yoruba-bakgrunnen fullt ut og viser seg som en artist i utvikling. 

Albumet er et av de sterkeste nigerianske popalbumene hittil i år – all killers, no fillers.

Produsentene P.Priime, London, Rema, med flere bykser opp tempoet noen hakk fra det forrige albumet, nå skjønner jeg nesten hva han mener med å kalle musikken sin afro-rave.

Tempoet og energien minner litt om hans tidligere rytmisk uimotståelige Woman fra 2020.

I samband med en polygam lyrikk, tvinger produksjonene med det rootsy preget oss til å innse at kanskje det er Rema av de nigerianske popartistene som forvalter arven etter Fela Kuti best. 

– Endre Dalen

Ousu Leigh – Go Lo

Sangeren Ousu Leigh begynner for alvor å finne formen på Go Lo, en feelgood-perle for den grå og triste norske sommeren. 

Det er en R&B- og amapiano-hybrid som er like Oslo som Møllergata-utestedet Gamla, men kanskje ikke like gambisk som Gambia.

Poenget er at vi begynner å høste fruktene av musikkformer som verken er norske eller afrikanske – men noe i mellom.

Singelen er fra EP-en med samme navn og en remix av Go Lo med Jiggo følger også med. 

– Endre Dalen

Gutu Abera – Sinawaya

I januar vant Gutu Abera prestisjerike All Africa Music Awards eller Afrima-prisen for beste jazzlåt. Prisutdelingen er en av de viktigste i Afrika, og det at Burna Boy vant prisen for beste album, setter bragden i kontekst.

Gutu Abera er altså fra Bergen, men får knapt gå i fred på gata i Etiopia, ifølge kona hans Mira Thiruchelvam, (kjent fra 9 Grader Nord og bandet til Karpe).

Hun produserer det nye albumet til Abera, Gaaffi Koo, som er et overraskende tidsriktig og feiende fint verk, med hint av moderne musikkformer fra øst og vest, nord og sør.

Sinawaya skiller seg ut som en afropop-låt som rytmisk kunne vært fra hvor som helst i verden, og det er kanskje meningen. 

– Endre Dalen

LES OGSÅ: Den afrikanske klubbsjangeren har fått feste i Europa: – Musikk fra gata

Bananasoverdose – Harambae (EP)

Bananasoverdose hørte jeg først på Warya – en amapianolåt på somalisk, og nå er hun ute med EP-en Harambae, oversatt til «forbudt babe».

Hun er vokst opp i Saudi-Arabia, kaller musikken sin for Somali EDM, men snarere enn David Guetta og Skrillex, slekter musikken på den eksperimentelle musikken fra byen hun nå bor i – Nairobi. 

Harambae er en dristig affære, særlig med hennes bakgrunn som etiopisk-somalier i den arabiske verden.

Men mer enn det, er det en fabelaktig EP med rapping og annet kreativt ordkløyveri, et sted mellom trap og utskeiende klubbmusikk. 

– Endre Dalen

LES OGSÅ: Hvordan påvirker Tiktok fremtidens musikk? Svaret ligger kanskje i Nigerias cruise beat

Slikback – Slikback (album)

Den kenyanske musikkprodusenten Slikback er ute med overraskelses-dobbeltalbum.

Som sådan er ikke det noe nytt her, for den kenyanske eksperimentalisten har regelmessig sluppet musikk via egen Bandcamp siden 2020, og etterhvert er alt på Spotify også.

Det hele uten at så mange skjønner hva han holder på med, for det er jo ingen label i ryggen. 

Saken er at han gidder ikke vente på labelenes utgivelsesplaner, mens kritikerne – de jubler.

Utgivelsene fra de siste årene er jevnt over vanvittig bra og variert, men jeg har ikke rukket å gå gjennom en liten brøkdel engang, det er så mye. 

Den aktuelle utgivelsen Slikback kommer også på 2XLP, og er det beste av det beste fra disse albumene og EP-ene.

Det blåste meg nesten over ende da jeg hørte gjennom første gang.

Han begynte som en slags trap-produsent, men musikken hans trekker nå veksler på techno, gqom, ambient, footwork, grime, hardstyle, samt musikk som ennå ikke er definert.

Dette er hard musikk, noen kaller musikken hans bass-musikk, men her er det vel å merke vel så mye diskant som bass. 

– Endre Dalen

KRM & KMRU – Disconnect (album)

På Disconnect møter Kevin Richard Martin (KRM) Joseph Kamaru (KMRU) i et brygg av dub, ambient, industrial og feltopptak. 

Britiske KRM er allerede kjent under pseudonymet The Bug og i band som King Midas Sound og Techno Animal – tre høyst ulike prosjekter, som likevel sameksisterer i samme soniske dimensjon.

Techno Animal vokste ut av industrial metal-scenen på 80-tallet, The Bug og King Midas Sound vokste mer ut av 2000-tallets dubstep, men kenyanske KMRU er derimot et nyere tilskudd til verdens musikkarv. 

KMRUs Peel fra 2020 er et av de virkelig fascinerende tilskuddene til sjangerens utvikling, en rytmisk og repetitiv ambient.

Kenyanske KMRU har flere andre storslåtte album og samarbeid på gang, men Disconnect skiller seg likevel tydelig ut i katalogen til begge artister. Ikke minst fordi KMRU for første gang på plate er vokalist.

– Endre Dalen

Sjekk ut spillelista som blant annet inkluderer Overmono, Molchat Doma, SBTRKT her:

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjasboka