Nye musikkfilmer på Bergen Internasjonale Filmfestival

Queer-portretter, algoritmebaserte dokuhybrider, irske rebeller, jazz og avkolonisering: Utforskende musikkfilmer preger årets BIFF.

– Vi merker stor interesse for musikkfilmer fra vårt publikum, og får mange henvendelser i forkant. I år forsøker vi også å gjøre opplevelsene mer unike.

Det sier festivalleder ved Bergen Internasjonale Filmfestival, Kristian Fyllingsnes til TBA, som også mener årets program er bedre enn på mange år:

– Musikkdokumentarer har vært sentrale på BIFF siden starten, men som på mange andre områder er vi prisgitt det som produseres. Tidligere har det i stor grad vært filmer om etablerte musikere på tampen av karrieren, men i år har det vært en solid bredde i utvalget, og formmessig interessante titler fra artister i flere sjangre, forteller Fyllingsnes.

Han forteller at det også er flere norske filmer på programmet i år: Brev til Håkon Banken, Hva vi snakker om når vi snakker om musikk, Innerst i tonen og Mahler 8.

– Hvilke historier og hva slags kunstneriske uttrykk er det dere går for når dere ser etter musikkfilmer? 

– Vi er på utkikk etter filmer som tilfører noe nytt, og våger å ta nye grep som utfordrer filmmediet. Et godt eksempel er Pavements som Alex Ross Perry laget nettopp fordi han var lei av alle de middelmådige og generiske musikkdokumentarene, forteller Fyllingsnes.

Han trekker også frem Kneecap om den irske politiske musikk-gruppa med samme navn

– Det er også en veldig underholdende meta-film med flere nivå og med et klart samfunnsperspektiv, mener Fyllingsnes.

Musikkfilmene vi er spente på under årets BIFF:

Teaches of Peaches

Regi: Philipp Fussenegger og Judy Landkammer

I 2000 ga kanadiske Merrill Nisker, aka Peaches ut albumet som skulle ble en av electroclash-sjangerens mest definerende utgivelser: The Teaches of Peaches. En av de mest kjente sporene fra albumet – Fuck the Pain Away – gikk forresten sin seiersgang i Pride park i Oslo i sommer, da Peaches gjestet hovedscenen.

Teaches of Peaches handler ikke bare om tilblivelsen av det over 24 år gamle albumet, og tilbakeblikk gjennom arkivmateriale, men følger også det queerfeministiske ikonet under jubileumsturneen 2022.

Det stilles spørsmål rundt seksualitet og identitet, i en dokumentar som utforsker prosessen med å lage musikk som et resultat av å gjenoppfinne seg selv.

Kneecap 

Regi: Rich Peppiatt

Det eksisterer visstnok bare 80 000 mennesker med irsk som morsmål. Flaks da at det rødlistede keltiske språket har fått litt drahjelp fra den nye nordirske rap-trioen Kneecap.

Liam Óg «Mo Chara» Ó hAnnaidh, Naoise «Móglaí Bap» Ó Cairealláin og JJ «DJ Próvaí» Ó Dochartaigh har funnet et entusiastisk publikum både i og utenfor Irlands språklige grenser – de gikk også rett hjem hos oss da vi så de under årets Roskildefestival.

Nå spiller de seg selv i spillefilmen om dem selv, som forteller historien om deres opprinnelse, med fokus på svart arbeid og de ikke ubetydelige moralske kvalene knyttet til sex med protestantiske kvinner.

Med god hjelp av selveste Michael Fassbender, loves en arbeiderklassefilm i samme ånd som Trainspotting: En opprørsk, usminket og skamløs film som også går politisk inn i den pågående kampen mot etterlevningene etter engelskmennenes kolonivelde.

Eno

Regi: Gary Hustwit

Hvordan forteller man historien om et geni som Brian Eno? Produsenten som omfavnet teknologiens mange muligheter i musikken, og som stod bak så mange ikoniske musikalske utgivelser – fra David Bowie, til Talking Heads og U2? Navnet bak begrepet ambient musikk?

Kanskje ved å lage en film som er unik hver eneste gang den vises?

Regissør Gary Hustwit har matchet Enos visjonære egenart, ved å lene seg på ny teknologi og skapt en algoritme som endres for hver gang filmen vises.

I samarbeid med den kreative teknologen Brendan Dawes har Hustwit utviklet ny programvare som skaper en dynamisk fortelling om Enos arbeid og kreative drivkraft, som mikser eksklusive intervjuer med Eno med et omfattende arkiv av uutgitte opptak og musikk.

Slik skal filmen tilby en dyp refleksjon over selve essensen av kreativiteten – laget for å oppleves «live» på kino.

S/He Is Still Her/e

Regi: David Charles Rodrigues

Genesis Breyer P-Orridge (1950–2020) var en av sin generasjons mest innflytelsesrike artister og okkultister, og ble først kjent gjennom performancegruppa COUM Transmissions, som skapte litt baluba i Storbritannia på 1970-tallet.

Hen var også med på å etablere industrial-sjangeren med bandet Throbbing Gristle, og acid house med bandet Psychic TV. For ikke å glemme Thee Temple ov Psychick Youth som av noen omtales som en internasjonal «magisk orden» – og av andre som en kult.

Sammen med kona si, Jacqueline Breyer, startet P-Orridge The Pandrogyne Project, der paret prøvde å bli så like hverandre som mulig gjennom plastisk kirurgi og hormoner, for å smelte sammen til én person.

S/He Is Still Her/e er et portrett av den kontroversielle pioneren mot slutten av hens liv, som gir innblikk i hens refleksjoner over de mange grenseoverskridende prosjektene, både i kunsten og i livet.

Soundtrack to a Coup d’Etat

Regi: Johan Grimonprez

Jazz og avkolonisering flettes sammen i denne historiske reisen som skildrer episoder fra den kalde krigen som førte til at musikerne Abbey Lincoln og Max Roach krasjet FNs sikkerhetsråd, i protest mot drapet på den kongolesiske lederen Patrice Lumumba.

Året er 1961, seks måneder etter at 16 nylig uavhengige afrikanske land har blitt tatt opp i FN. Plutselig flyttes flertallet av stemmene fra kolonimaktene til det globale sør.

Samtidig som Nikita Khrusjtsjov er opptatt med å være forbanna over FNs medvirkning til styrtingen av Lumumba, sender det amerikanske utenriksdepartementet jazzambassadør Louis Armstrong til Kongo for å avlede oppmerksomheten fra det CIA-støttede kuppet.

Filmen inneholder utdrag fra My Country, Africa av Andrée Blouin (fortalt av Marie Daulne aka Zap Mama), Congo Inc. av In Koli Jean Bofane, To Katanga and Back av Conor Cruise O’Brien (fortalt av Patrick Cruise O’Brien), og lydmemoarer av Nikita Khrusjtsjov.

Pavements

Regi: Alex Ross Perry

California-bandet Pavement var de ubestridte kongene av slackerrock på 90-tallet, og var like kjent for musikken sin som for sin kjipe holdning til musikkbransjen.

Men denne filmen prøver regissør Alex Ross Perrys å lage en film som både forteller historien om bandet, samtiidg som han prøver å viderefører gruppas attitude. Spørsmålet er kanskje om man har råd til å være for «kul» for å drive med selvpromo i en tid der det er regelen.

Pavements skal visstnok være både en dokumentar, samtidig som det skal være et audiovisuelt museum, men også musikal – og en helaftens spillefilm.

Regissør Allex Ross Perry (Her Smell) har ment at musikkdokumentaren som sjanger har utspilt sin rolle – og det var vel dette som inspirerte ham til å lage et prosjekt som vil være litt mange ting på en gang. Men kanskje det funker?

Dette er alle musikkfilmene på BIFF 2024:

The Thief of Bagdad (Stumfilmkonsert)

Eno (i samarbeid med Ekko-festivalen)

S/He Is Still Her/e: Genesis P-Orridge (i samarbeid med Ekko-festivalen)

Soundtrack to a Coup d’Etat (I samarbeid med Bergen Jazzforum)

In Restless Dreams: The Music of Paul Simon (I samarbeid med Bergen Jazzforum)

Norsk musikkvideokonkurranse (i samarbeid med Vill Vill Vest)

Pavements

Innerst i tonen

Kneecap

Teaches of Peaches

Hva vi snakker om når vi snakker om musikk (Verdenspremiere)

Brev til Håkon Banken

FIlmfestivalen i Bergen går av stabelen 16. – 24. oktober.

LES MER:

Røntgenfortellinger: Dag Johan Haugeruds Sex og Drømmer 

Armand: Ingen voksne hjemme

Peter Doherty til TBA om sin egen dokumentar: – Det svært personlige var ubehagelig å se

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka

Filmskaper Håvard Bustnes til TBA: – Vurderte å legge ned hele prosjektet