Fem grunner til å skrike over Olsenbanden – Siste skrik!

Er Olsenbanden – Siste skrik! et resultat av idetørke i norsk film? Eller et prosjekt kun drevet av et mål om potensiell rikdom som Egon Olsen?

Nesten to år etter Hallvard Bræin regisserte forrige Børning-filmen har han fått med seg filmens stjerne Anders Baasmo i en ny utgave av den kjente norske filmserien, som igjen er basert på den danske filmserien. Med Baasmo ser vi også Elias Holmen Sørensen (Askeladden-filmene) og John Carew (Heimebane), snart akutell i Oslo Tingrett, i filmen. 

Filmen følger Egon (Baasmo), Benny (Carew) og Kjell (Holmen Sørensen) i jakten på det store kuppet. Denne gangen skal de bryte seg inn i det nye Munchmuseet i Bjørvika og stjele «Skrik». 

Alt er «taima og tilrettelagt», som Egon sier. Men filmen er ekstremt lite «taima» for 2022.

Her er fem grunner til å skrike over Olsenbanden – Siste skrik!

1. Alle snakker som de lever på 60-tallet i en film satt til Oslo i dag. 

Man kan begynne å lure på hvorfor denne filmen ble produsert. Dette er et lutfattig forsøk på å copy-paste karakterer fra en helt annen tid inn i et moderne Oslo. Det er ingen dagsaktuell tilknytning, og det tviholdes på uttrykksmåtene fra gamle dager. Manuset til Karsten Fullu (Førstegangstjenesten) klorer seg fast til 60-tallet med sin «folkelige» «humor» med revy-pregede dialog.

2. Magnussen gjør Magnussen. 

At filmen virker å ha like konservativt blikk på kjønnsrollemønstre som på 60-tallet er også tydelig. Charlotte Frogners spenstige utgave av Valborg blir skvist ut av filmen (men også skvist ut av filmens imdb-side). Det var visst for kjedelig å skrive en kvinnelig karakter. En annen karakter som heller ikke passer inn er Vidar Magnussen som filmens mest originale nytolkning av karakterene utviklet av Knut Bohwim og Co: En Hermansen med – hold deg fast – bergensdialekt (!). Problemet er bare at karakteren oppleves malplassert med sin mer fysiske framtoning, det er som om han tilhører en helt annen film.

LES OGSÅ: Gaspar Noé:  – Jeg har aldri laget en seriøs film før i mitt liv

3. Lattergjøring av tics, eller sosialt keitere? 

Valget av Lisa Tønne i birollen som gjenglederen «Bøtta» kledd som en «hipp» bingo-tante er gøy nok, mens det kan være vanskeligere å tolke Tarjei Sandvik Moe rollen som en av hennes underordrende. Er han bare stum og sosialt keitete, eller er karakteren autistisk? Etter at Beyoncé og Lizzo fikk hard medfart for å bruke ord som «spaz» i låtene sine, kan en jo lure på om det er særlig tidsriktig å latterliggjøre tics. Eller er dette et mislykka forsøk på å tikke av mangfoldighetsboksen? Morsomt er det uansett ikke. 

4. Norgesmesterskap i produktplassering? 

Enda mer nostalgi til de tida da de gamle filmene ble spilt inn kommer fram gjennom bruken av de klassiske brune øl-flaskene til Ringnes, men funker det egentlig i 2022? Vi kan vel uansett si at produktplassering ikke blir bedre selv om det er skåles med «tidsriktig» drikke – som brett med Battery, eller hva med kasser med First Price-popcorn i bakgrunnen? Er dette forsøk på å være mer «folkelig» i produktplasseringa? Men det er mer. Hurtigruten, Bilkollektivet og elektronikkjeden Elon nevnes flere ganger. En scene spilt inn i en Ahlsell-butikk er så malplassert og tydelig direkte betalt plassering, at man begynner å lure om det også har vært økonomiske insentiver i avtalen mellom Munchmuseet og produksjonen. Å prøve seg på rekord i produktplassering er ikke akkurat et sunnhetstegn for norsk filmbransje. Det er vel ikke helt Egons stil, heller? Det er bare én ting Egon Olsen selger og det er seg selv.

LES OGSÅ: Dette er årets merkeligste film 

5. Hvorfor ikke bare lage en norsk Ocean’s Eleven? 

Filmen ligger i grenseland til kjedelig og presterer sjeldent å være morsom. Det vanskelig å ikke komme til en konklusjonen om at penga har vært det største motivet for å lage denne produksjonen, og for å tiltrekke seg boomere med barn inn i kinomørket. Ikke at det er et problem, men det er en idefattig produksjon som ikke inspirerer til noe som helst, men virker som den bare kopierer fra andre. Vi ser også snev av inspirasjon av Steven Soderberghs Oceans Eleven-filmer flere steder i filmen, eksempelvis når gutta jages fra Storo og ned til Stortinget. Soderberghs filmer er dog gode eksempler på modernisering av 60-tallsfilm som funker – så hvorfor kunne ikke denne filmen lære litt av ham? Eller hva med å lage en film om en helt ny kriminell bande som blir inspirert av Olsenbanden? 

Hold deg oppdatert på det vi skriver om: Følg oss på Insta, Twittah og Fjasboka