Onkel Jens: Lun og sjarmerende kulturkollisjon
Foto: Jørgen Klüver
ANMELDELSE: Den norske kulturkonfliktdramakomedien Onkel Jens er lun, sjarmerende og etter hvert kledelig alvorlig, selv om den innimellom er litt vel forsiktig.
Kulturkonflikter i hverdagslivet er ofte et godt egnet utgangspunkt for komedie. Og for å kombinere komedie med drama, som manusforfatter og regissør Brwa Vahabpour gjør i sin spillefilmdebut.
Onkel Jens var nylig åpningsfilm på Kosmorama filmfestival i Trondheim, kort tid etter den hadde verdenspremiere på festivalen South by Southwest i Texas. Nå er den klar for sin ordinære premiere på norske kinoer.
Verdenspremiere for norske Onkel Jens på SXSW i USA
Filmen handler om Akam, en ung lærer som bor i kollektiv i Oslo. Når onkelen Khdr fra iransk Kurdistan dukker opp på et høyst overraskende og mildt invaderende besøk, kan ikke Akam annet enn å tilby ham å sove på rommet sitt.
Hvor lenge onkelen – som introduserer seg med det mer lettfattelige navnet Jens for Akams to samboere i kollektivet – egentlig skal bli værende, er dog uklart.
Det samme er årsaken til besøket.
Den middelaldrende mannen vet på sin side å ta seg til rette, og å anvende kurdiske skikker og nevøens ustø kurdiske språkferdigheter som hersketeknikker.
Og snart begynner Akam å avdekke ett og annet som ikke stemmer overens med hva Khdr selv har sagt om sin visitt til Norge.
Parallelt begynner Akam å treffe en jente som jobber for UDI, under påskudd av at han jobber med et romanprosjekt.
Først for å sette seg nærmere inn i eventuelle juridiske forhold knyttet til besøket, men etter hvert blir intensjonene av mer romantisk art.
Gode rollevalg
Filmens grunnidé er ikke nødvendigvis voldsomt original, men så absolutt velfungerende. Både for å skape komiske situasjoner og ditto forviklinger – og for å dykke inn i mer alvorlig tematikk, slik Onkel Jens gradvis gjør.
Det føles ikke unaturlig å bruke det velbrukte uttrykket «edel enkelhet» om denne filmen.
Men deler av handlingen kunne like fullt ha vært fyldigere utviklet. Det gjelder begge subplottene, hvorav ett dreier seg om Akams arbeidsplass, og det andre om den gryende romansen.
Rollelista omfatter flere ikke altfor kjente fjes i norsk filmsammenheng, og som jevnt over er veldig gode castingvalg.
Hovedrolleinnehaver Peiman Azizpour har en sympatisk og mild framtoning som kler rollefiguren godt.
Han gjør det lett for publikum å ikke bare føle på, men også med den sosiale, kulturelle og senere moralske skvisen Akam står i.
Hamza Agoshi som Khdr har på sin side funnet en passende miks av vennlighet og en mer reservert holdning, som nærmest kan føles en smule truende.
Theresa Frostad Eggesbø – som også blir å se på norske kinoer i den østerrikske filmen Peacock etter hvert – og Magnus Bjørlo Lysbakken er begge klare typer som de to øvrige kollektivbeboerne, uten at de framstår som stereotyper.
Men de er tydelige nok til at man danner seg et raskt inntrykk av hvem de er, og med det spares filmen for omstendelige karakterintroduksjoner og -skildringer.
Litt for forsiktig
Filmens grunnleggende kulturkollisjonspremiss kan åpenbart lett lede ut i klisjeer, både når det gjelder selve sammenstøtene og hva de sentrale karakterene etter hvert lærer om og av hverandre.
Dette unngår Vahabpour i Onkel Jens, mye fordi han ikke jager etter maksimal komisk uthelling i enhver situasjon.
Og fordi han nøyer seg med å la den dramaturgiske fisken (for å si det med et uttrykk som brukes i filmen) få en passelig kurvete form, uten de aller største bulene.
Likevel kan Onkel Jens føles litt for forsiktig, og filmskaperen kunne med hell ha skrudd til kultursammenstøtene og konfliktene innimellom.
Skildringene av hvordan de andre beboerne i kollektivet ønsker å sette grenser samtidig som de vil vise kulturell fintfølelse og forståelse, er treffende og derfor også komiske.
Dog oppleves det også som at filmen har litt uutnyttet potensiale her, for vi hadde absolutt tålt mer av dette.
Manuset kunne dessuten ha fått mer ut av at Akams nye bekjentskap Elina (fint spilt av Sarah Francesca Brænne) jobber på nettopp Utlendingsdirektoratet.
Det hadde vært interessant om hun i større grad måtte forsvare denne arbeidsplassen og dens regelverk, som hun synes å være nokså tro mot, istedenfor at også hun er såpass gjennomgående velmenende.
Riktignok spøker Elina med å være rasist, som i seg selv er artig nok. Men det blir først og fremst som en bekreftelse på at hun er det motsatte. Noe hovedpersonen og dermed også filmen kunne ha utfordret henne mer på.
Men, igjen: Filmen kunne også fort ha endt opp med å dra på for mye.
Istedenfor å tulle seg for langt ut i ablegøyete forviklingskomikk, er Onkel Jens en nedpå film med en kledelig lun tone. Som heller ikke er uten en viss melankoli.
Og selv om den er en svært sjarmerende film, ville det være urettferdig å si at den flyter på sjarmen. For filmen er også håndverksmessig godt utført.
Det omfatter noen relativt spenstige visuelle løsninger, som løfter helheten og setter særpreg på en film som i utgangspunktet har nokså høy andel dialogdrevne scener.
Onkel Jens skal berømmes for balansegangen mellom komedie og drama, som alt i alt er ganske så finstemt.
Inkludert en fin utvikling i løpet av spilletiden mot det mer seriøse, hvor filmen viser både hjerte, engasjement og politisk aktualitet.
Hvor filmen, i likhet med onkelen i tittelen, ikke nødvendigvis er helt hva den først utgir seg for å være.
Og så føles det riktig at den unngår å sette for tydelige streker under svarene til slutt.
Karakter:
6,5 / 10
Onkel Jens (Regi: Brwa Vahabpour)
Onkel Jens får norsk kinopremiere 4.april 2025.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky og Fjesboka
LES OGSÅ: