Sett og hørt på Øya ’22

Noen av konsertene vi fikk med oss:

En etterlengta dose Creme de Kamel i sommervarmen

7,5 / 10

Kamelen 

Konsert, Øyafestivalen fredag

«Du bruker skattepenger, eg brenner gatepenger/ Eg lager nok en banger, ja eg har alt eg trenger/ Eg har sje tid til å sove/ For eg vil bare jobbe», rapper hele Norges Kamelen, eller også kjent som Marcus Kabelo Møll Mosele. Han virker ganske glad i jobben sin, og denne dagen er uansett en bra dag på jobben.

Bergens-rapperen som i disse dager blir aktuell i dokumentarfilmen om seg selv, har inntatt Tøyenparken og Oslo, til den passende førstelåta Tilbake i City, fra 2021-albumet #Frikjent. På det som er Øyas tredje  stekvarme dag på rad, har han faktisk valgt jakke – i sølvfolie – av den typen som gir assosiasjoner til redningstepper.  

Hans hypemann og kompis Adrian Christopher Rendell har tryna på sparkesykkel, og stiller for anledningen med gips på armen. «Det finnes ingen sykemelding i denne bransjen», poengterer Kamelen. Nei, det kan du banne på – og mer får man ikke tenkt over det, før det smeller: Beng Beng Beng.

Det er generelt et godt og variert sett med en god dose partyfaktor. Dog er det kanskje minst av akkurat dét på låtene en skulle tro ville ta av mest, i låtsamarbeidene med selverklærte partymusikk-artister som Broiler og Ballinciaga. Disse låtene ble heller overraskende tamme (selv også med sjarmerende Emma Steinbakken på scenen under BAP). Men jeg forstår det er andre som er langt mer fornøyde: En publikummer jubler over å se de rosa toppene i Ballinciaga og utroper de som den beste Øya-bookinga siden Vazelina Bilopphøggers. Kanskje han var gått lei festivalens hipsterfaktor. 

Men Kamelen alene veier glatt opp for Oslo-hipsterfaktor. Og mens man er inne på det, er har neimen ikke også den veldig engasjerte vaksine-eksperten KingSkurkOne listet seg inn på Lil homie og lirket av seg noen vers. 

Jeg tenker i mitt stille sinn at det hadde vært enda fetere å se en liveframføring av alle bidragsyterne på Si Ingenting Gmix. 

«Nå skal vi ta det litt roligere», sier Kamelen, og ber alle holde en finger i været: «Dere vet hva som kommer nå». Vi snakker selvfølgelig om Siden dag 1, hvis hook begynner med «Siden dag én fuck politi/ Sier ingenting uansett hva de vil». Men det ser ikke helt ut som alle har skjønt det, der mange står med pekefinger i lufta.

Sluttvis kommer den evige ønskereprisen Si ingenting, og bassen rister som om den skulle vært en ristende rumpe. Vi har nådd en ny topp med allsang. Og det blir en ny høyder med Klubbkamel. Men crowdsurfinga som hovedpersonen har gjort til sitt varemerke, uteblir.

Han virker generelt mindre vilter og spontan, men heller en ganske jorda og kontrollert Kamelen som i dag underholder på Vindfruen. En som snakker om at vi må passe på hverandre på konsert. Vise hensyn. «Har dere smurt dere med nok solkrem? Nok bodylotion?» spørres det fra scenen. Her vet åpenbart samtlige oppmøtte hva som kommer. Med Creme de La Creme kliner alle til og hele bakken rister. En etterlengta dose Creme de Kamel i sommervarmen. 

– Ida Madsen Hestman

LES OGSÅ: Vi testa drinkene på gjesteområdet til Øya så du slipper

Dronninga på sjakkbrettet

10 / 10

Konsert: Amfiet, Øyafestivalen fredag

At tromsøværingen Dagny nå står på Hovedscenen, Amfiet, på Øya etter to tidligere forsøk, er et testament til plassen hun har befestet som en nasjonal og internasjonal popkomet.

Siden pangdebuten Backbeat fra 2015, har Dagnys stjernestatus økt eksponentielt for hver utgivelse, og det toppet seg med det kritikerroste Strangers / Lovers fra 2020. I kveld står hun altså på Amfiet, og det visuelle er på plass med et sjakkrute-mønstret sceneteppe som faller ned, og avslører et band som ser veldig klare ut for dagens oppdrag.

Let Me Cry åpner ballet, og bandet er i hvite og sjakkrute-dekorerte hazmat-drakter. Stilen er fantastisk, og er godt synkronisert med «looken» som artisten har gått for fra det førnevnte albumet. Like etter får vi Backbeat, en golden oldie med gode pyrotekniske effekter som bidrar til et stadig godt og hett sceneshow.

Albumet Memories serveres etter en fin monolog om at alle gode ting er tre, og at Dagny og bandet storgleder seg til å være i Oslo i kveld. Sjarmerende, tilstedeværende, sjakkruter. Det er noe stødig og trygt over tromsøværingen i kveld, dette er bandet forberedt på.

Bye Bye Baby er med og befester det jeg allerede har begynt å mistenke: STEIKE hvor god Dagny er live. Wow. Lyden er krystallklar, bandet er i toppform og det er popmusikk som fyller hele Amfiscenen og mye mer.

Så kan vi snakke om at albumet Strangers / Lovers er bra, men det er også veldig, veldig bra live. Bullet er en kule av en låt live, og godt hjulpet av herlig pyroteknikk i refrenget. Astrid S, selveste, kommer på scenen og gjester en akustisk versjon av singelen Pretty. Alt. Dagny. Tar. I. Nå. Er. Gull. For en combo live, idéen funker så bra, og den akustiske vrien lar publikum bli med på allsang akkompagnert av gitaren. Innertier.

Den akustiske introen på neste låt, Wearing Nothing åpner og for karaoke, før selve låta med fullt band innledes og det fortsettes fra andre vers. Dette er en topplåt for livemusikk. Hele Amfiscenen er med, og Dagnys gledesfylte «Takk, Øya!» fremstår som både genuin og rørende i etterkant. Fool’s Gold etterfølger denne, og det er sannelig hit-maraton denne fredagskvelden.

Et fint element av konserten er barna foran meg som gjerne vil se Dagny så nærme som mulig. Ikke rart, hun er Queen of the Island i kveld.

Hun har skiftet antrekk for den neste delen av konserten (nå i en denim two-piece med rosa tassler- i bolero-stil) og står midt i publikum for å synge Love You Like That. Allsangen skaper en følelse av en annen dimensjon, med påfølgende regnbue-røyk, og det slår meg at denne egentlig er en perfekt Pride-anthem også!

Brightsider leveres med den samme energien og overbevisningen, til glitter-konfettikanon! Så nærmer vi oss beklageligvis slutten på det som helt ærlig har vært en forbløffende god time med kvalitetsmusikk. Come Over innledes med et skudd (!) fra den nevnte glitterkanonen og wow! Igjen! Somebody. Dronninga på sjakkbrettet!

– George Ofori

LES OGSÅ: Melafestivalen 20 år: – Man skapte noe som Oslo mangla

Undergrunn satte fyr på fredagen

9 / 10

Undergrunn

Konsert: Vindfruen, Øyafestivalen fredag 

Viser’n har så vidt spidda 2-tallet, sola står høyest på himmelen, og det er trangt og varmt blant de oppmøtte foran Vindfruen – der mange av de som er med på å dra aldersgjennomsnittet på Øyafestivalen nå er synlig tilstede i dag. Noen med foreldre. Noen fra 9.klasse på Sofienberg skole, får jeg informert. 

Men selv om minst en tredjedel av de oppmøtte er under 18 her i dag, betyr ikke det at skorter på lungekapasiteten: Det ropes av all kraft idet Tipp Topp introduserer den mannsterke gjengen som entrer scenen – og de tar seg svært godt ut i matchende boyband-outfit, ikledd «stygg-kule» 90-talls-bukser med tacky mønster, og svarte t-skjorter. Effekten er påtakelig. Det er vanskelig å overgå denne entreen.

Med en herlig energi, kjører Patrick Bakkeng (Fretex), Gabriel Doria (Plaza), Marcos Haugestad (Rikpappa), Sverre Skogheim Gudmestad (Puz), Jo Almaas Marstein (Marstein) og Jon Ranes (Loverboy) et show som hele tiden er i bevegelse. 

Det er fin variasjon i vokalprestasjonene, med stødige flows og trygg og tilstedeværende utstråling. Det de har demonstrert tidligere i år på Sentrum Scene, demonstrerer det de til gangs her. med et sett som er balansert og samtidig ladd og lekent sett med låter som de oppmøtte har lært seg glatt. De putter på artige poseringer og gir av seg selv og det er en fryd å se på.

Loverboy er særlig ivrig på å markere seg, og han og Marstein står kanskje mer fram jevnt over, men flyten crewet seg imellom, er overraskende god. Med god veksling/ koreografi mellom hvem som står fremst på scena til enhver tid. De organiserer det bevegelige «kaoset» på en måte som virker veldig tilfeldig, samtidig som det hverken virker rotete, eller innøvd.

Settet består i hovedsak av låter fra UGs fjerde (relativt) store utgivelse på tre år – deres selvtitulerte album fra i år: Undergrunn – som for øvrig er packed med dansevennlige låter som går rett hjem hos de oppmøtte i dag. Peroni og Perignon får ekstra gåsehud-effekt når en fiolinist spiller introen på scenen. Plaza synger beskrivende om å bade i UV-stråler til frokost og kveld» på UG4L, mens oppmøtte kids, foreldre og oss andre kjenner litt etter om vi husket å smøre oss. 

Men høydepunktet kommer selvsagt i finalenummeret: Italia. Her blir det også litt fart på moshpiten, og når låta kommer i reprise finner også Loverboy fram gitaren (!). 

Denne Øya-dagen kunne ikke åpna bedre. Her er Undergrunn ikke bare på hjemmebane, de er på toppen av Oslo og verden.

– Ida Madsen Hestman

Musti på hjemmebane

7 / 10 

Musti

Konsert: Sirkus, Øyafestivalen torsdag 

Det blir sjeldent mer majestetisk og gåsehudfremkallende, enn barnekor på scenen. Det vet også Ugbad Yusuf Mustafa – som har plassert Bislett Guttekor på hver side av scenen når hun spiller på Sirkus-scenen sist ut torsdag. 

Selv er hun kledd i helhvitt, mens tjukk røyk siver opp. Et ganske høytidelig utgangspunkt, der hun står på toppen av en trapp som går opp i midten av scenen og deler den i fire, med trommis og keyboardist på hver sin side på et platå på toppen.

Musti kan vel knapt komme mer hjem enn her, på Tøyen. Vi skal heller ikke mange låter inn i settet før nok en annen østkant-yndling dukker opp, han også i helhvitt, Mo Ayn, på Uvanlig. De sto gjør en fin sjarmøretappe. 

LES OGSÅ: Mo Ayn + flere som imponerte under Bylarm

Hun spiller også opp en ny låt, der hun i den forbindelse roper «fy faen» akkurat så mange ganger at jeg nesten tror hun harselerer med Girl in reds rekke av «fy faen» fra da hun ble overrakt Spellemann på Coachella. Sceneshowet er forseggjort og underholdende. Et lættis element er en visuell «scrapbook» sirkulerende i video-backdroppen, med arkivklipp fra da hun var på Lindmo i svart hvitt, mens pyroen fyres opp i front. Sluttvis vises et gammelt klipp av der kronprins Haakon møter Gro – som et hint om hva vi har i vente.

Etter Meg selv, går det over i den oppstemte låta om mammaen sin, Hooyo. Ekstatisk er bare forordet når selveste Loverboy fra Undergrunn kommer inn – også han i helhvitt – og gjør gitarsolo på Ansvar. 

Svenske Jelassi kommer på samarbeidslåta Fuego, i det som blir en herlig munnrapp og smidig utveksling. Helt i stil til de maks harry flammene som pryder den allerede gigantiske gotiske fonten, med brukne buer og tunge stammer, på skjermen.

«Denne går til min lillesøster», sier Musti, som intro til Atlas. Fra den ene emosjonelle låta går det rett over i den mer lette kjærlighetslåta Ok rosa blomst. Arrangementene er fine, og lyden under teltduken er godt skrudd. Men det må jobbes mer med sangstemmen live.

Sondre Justad kommer brått inn på samarbeidslåta Sorry, med en vokal som sendt fra oven. Gjester bør helst ikke overskygge egne prestasjoner i eget show, men her er det så både Justad og Jelassi nesten gjør det. 

Og herfra er temperaturen hevet betraktelig, og det er bare topp stemning utover.  Musti sender litt flus til Afrika på Lion King, og publikum er med på felles allsang på det ekstremt allsang-skreddersydde refrenget: «Jeg gir, jeg gir/ gir, gir, gir». 

Så kommer låta mange har venta på: Gro Harlem Brundtland – «jeg er next». Video-scrapbooken på backdropen viser arkivbilder av den tidligere landsmoderen, noe som får flere enn Arbeiderparti-politikere til å fremkalle potet i halsen. 

Like etter at gjengen har gått av, kommer nok et høydepunkt i form av et digert Palestina-flagg og knytta neve.

Det både starter og avsluttes med sterke inntrykk og på topp. Det er Musti fra Tøyen, det.

– Ida Madsen Hestman

Alle gode ting er tre på klubben

8 / 10

Han gaiden

Konsert: Klubben, Øyafestivalen torsdag

 At den Oslo-baserte trioen Han gaiden er en god klikk, er det liten tvil om. I kjølvannet av debutalbumslippet You called me your Erika, har trioen rukket å spille seg varme på Trevarefestivalen i Lofoten, samt på Blå i Oslo, og Lokal Scene i Trondheim.

En delikat saksofonsolo innleder dagens seanse. Foran et ildrødt backsdrop står Kristin Myhrvold, Ingrid Skålan Lia og Ragnhild Moan i hjemmesnekrede outfits.

Første låt, Memories fra nevnte debutalbum, gjør en flott overgang til I don’t want it. Det er en utvilsom aura av mystikk rundt denne trioen, de er virkelig i en egen verden, prega av deep house detroit-aktige synther. Fire låter inn i settet tar de en liten prat  med publikum.

Trioen spiller hardt på det teatralske og dramaturgiske. Vokalharmoniene treffer godt på Erika, som ebber ut i en synergisk trio av stemmer. Den velteksturerte saksofonen kommer mer til sin rett nå, og bidrar til en ny sømløs overgang som lar perkusjonene og drønnende 808s gjøre jobben.

Hele settet sekvenseres i musikkprogrammet Ableton av kvinnene på scenen. For hvermansen betyr det at trioen til enhver tid er i kontroll over hvordan låtene brytes opp og sammen. Etter denne får vi en slående four-on-the-floor-låt som igjen vitner om at bandet har en del nytt materiale i ermene.

Publikum vugger med i Klubben nå. Det er noe hypnotiserende med hvordan kvinnene på scenen er i sin egen verden, og hvordan de har invitert oss med inn i den. Fullklaff på scene for denne konserten iallfall.

På Who Was I er det nesten sånn at vi lures inn i en falsk trygghet av seig men melodisk låt, før det hele brytes opp med tunge trommer og trioens tyngste strekning med synth og vokallinjer. Når denne stoppes brått til god effekt, får vi høre stemmene deres prate litt til – men ikke nok. Here’s your lullaby, har en mer engasjerende vokal bruk. flere nye låter, der fellesnevneren for alle tre er at de er upbeat, og får publikum med. Trioen er synkroniserte på en fascinerende måte, og nå sitter den taktfaste klappingen løs.

Og igjen, overgangene treffer altså. Enough Of Me kicker inn nå. Nå er tempen inne på teltet skrudd opp en 10 grader, og når alle tre svaier og synger på siste refreng, wow. Det er en fascinerende performance vi bevitner her, med stor overbevisning. Festen rundes av med en ny dansete låt, før squad velges som avslutteren. En særs fascinerende konsert er unnagjort, med et eneste trekk i at de godt kan være mer engasjerende med publikum –  selv om jeg forstår den kollektive mystiske personligheten som omkranser trioen.

– George Ofori

LES OGSÅ: Call them by their names

Albarn og co. tar Oslo med på en eklektisk tidsreise i 2(-D), og 3D 

7 / 10

Gorillaz

Konsert: Amfiet, Øyafestivalen onsdag

Gorillaz, det animerte hjertebarnet til britiske Damon Albarn og kunstner Jamie Hewett, har siden bandets første selvtitulerte album i 2001 sjarmert og fascinert musikkelskere verden rundt med sin  spesielle vri på multisjanger-musikk og fremtidsrettet, teknologisk kunst.

Det virtuelle bandet, som består av karakterene 2-D, Murdoc, Noodle og Russell Hobbs, har i en årrekke presentert seg live på forskjellige måter: Enten ved at karakterene projiseres for publikum med et anonymt liveband – eller ved at bandet selv serverer musikken mens karakterene figurerer sporadisk over videoskjermer med synkroniserte lepper med Albarn selv for sang, eller at det virtuelle bandet spiller og speiler det fysiske bandet på scenen. Det er sistnevnte vri Gorillaz framfører for  Oslo-publikummet i kveld når de avslutter festivalens første dag fra Amfiscenen.

Anført av åpningslåtene M1 A1 og Strange Timez, er det merkbart at Albarn og co. tydelig er «up for it» i kveld med en spilleglede man pent sagt har savnet i pandemi-årene. Låta Last Living Souls sender Albarn ut i publikum på første rad.

Tomorrow Comes Today er en veldig velkommen throwback til bandets første album Gorillaz, og men like mye en oppvisning i hvor tight Albarn er, med stødig stemme og smittsom energi. Car Ride / 19-2000 fra samme album sender euforiske tendenser gjennom publikum, spesielt for de fremmøtte som er gamle nok til å huske denne slageren.

Vi serveres så en god miks med låter fra albumet Plastic Beach, synthpop-samlingen fra 2010 med et stort gjeste-repertoar og med fokus på klima. Pirate Jet og Rhinestone gjør seg meget godt live, mens On Melancholy Hill er et høydepunkt for undertegnede. Det er omtrent her Damon Albarn forteller oss om «a peculiar vision I had about 2 hours ago», og en liten historie om vikinger som urinerer i middelalderen. 

Etter Andromeda serveres vi en dobbel delight av låter som mange nok har ventet på: Dirty Harry og Feel Good Inc. Plastic Beach gjennomføres til vuggende nøye og applaus, før encore-numrene Stylo med Bootie Brown, og en remikset versjon av Clint Eastwood, gir en eklektisk og gledelig avslutning på Øyas onsdag. Et par nye låter i setlisten hinter også til et nytt album på vei, som etterfølger siste album Song Machine fra fjoråret – og det gledes.

– George Ofori

Tranquille Emilie er rett og slett direktør i sitt Sirkus

9 / 10

Emilie Nicolas

Konsert: Sirkus, Øyafestivalen onsdag

Norsk-franske Emilie Nicolas Kongshavn, bedre kjent ved de to første navnene, omtales som elektronikaartist, en singer-songwriter og en motvillig-men-nå-mer-villig popstjerne. Det hun dog aldri har lagt skjul på, er at hun flørter med jazzen veldig ofte. Denne dynamikken skaper den beherskede roen hun dermed får presentere for oss på Sirkus denne onsdagskvelden på Øyafestivalen.

Sirkus presenteres med et pastell-himmelrike av et sett, og på scenen, allerede fra første låt viser Emilie seg frem fra en leken og rytmisk side. For anledningen er hun kledd i en helsvart draperende kjole med passende adidas-Yeezus sneakers til.

Hun er en liten kvinne med fabelaktig stor stemme. How You Gonna Love Me er silke. Introen på kveldens tredje, Higher Love er som hentet fra en begravelse og den kjøres nedstrippet og tungt med orgel og myke synther. Let You Out er neste fra debutalbumet I’m A Warrior, en personlig favoritt. Det er først her hun snakker, og det er nesten alltid artig å høre henne snakke norsk.

Bandet er tight, og innleder Oh Love med en crispness som kun Emilie kan mønstre. Denne går rett over til Grown Up, og repertoaret fremvises i sin helhet. Likheten til energien på plate er påfallende, og når Grown Up vokser opp til å bli denne drønnende symfonien av sjelfulle lyder på en seng av evigvarende bass, får vi energien vi også krever av Emilie.

Applausen på Teddybear er magisk. På Let Her Breathe skinner det røde scenelyset frem det lidenskapelige. Outroen på denne spiller på styrkene til de to (!) trommisene Emilie har i bandet. Man merker at den jazz-aktige, fløyelsstilen begynner å byttes om for et mer indie rockete-utgangspunkt med lange introer, og det er ønsket velkommen for dynamikken. If I Call tar oss tilbake til den stilistiske staccatoen Emilie behersker så godt. Til Who’s Gonna Love You avslører the worst kept secret på Øya – kommer Isah på scenen og blir med – til uunngåelig stor jubel.

Emilie og bandet runder av med First Love og No Humans fra siste skive, og viser for en siste gang i kveld at stil overgår alt.

– George Ofori

LES OGSÅ: Øya-aktuelle Little Simz på Roskilde: En maktdemonstrasjon

Brusjan vi er ute!

 8,5 / 10

Arif

Konsert: Amfiet, Øyafestivalen onsdag

Lyden av fuglene som danner introen, både på albumet Arif i Wanderland og dagens konsert, skaper akkurat passende ørken- og steppe-assosiasjoner til denne gærne intense soldagen. Det er så jeg nesten venter å se rester av en inntørka menneskeskrott i gresset snart som disse fuglene spiser på. 

«Vi må gjøre det mer kjørlig her» erklærer Arif underveis på introen til Eskimoblod, og jeg tror det er første gang jeg har hørt et så lang strekk med techno/eurodance fra hovedscenen, noe som er veldig gøy, kanskje også litt historisk? 

Det er i hvert fall en historisk markering å stå her for Arif: «Det å stå her foran et hav av mennesker på Tøyen ti år etter jeg ga ut min første utgivelse, det er veldig spesielt», erklærer han, til jubel fra brente tryner i den svette hellinga.

Sola har ikke slutta med sin nådeløse behandling av både øyne og hud, i kontrast til det blå og kjølige, og innledningsvis vann-tematiske backdropen som rammer inn hovedperpersonen som ellers står der _alene_, og for anledningen kledd i et helhvitt antrekk.

Her er han helt i slaget.  Etter en liten låt-medley med soniske biter fra «Hver gang vi møtes», henter han fram en setliste utelukkende bestående av hits.

Fra Fakkermeddeg, tas en frekk og fin overgang til 2012. «Brusjan vi må ut/ Brusjan jeg vil ut/ Jeg vi’kke være her noe mer/ vi må ut», rapper han, til den energiske, dramatiske produksjonen, og det kjennes som vi hitter et nytt nivå over parken. Bogerud, får sin hyllest, etter nok en ny og smooth overgang. «Svarting Linges vei de veit nå/ Scharffenbergs vei de veit nå/ Hæ ?/ Kanke høre deg her oppe hæ ?/ Føler meg som Montana jeg bare hæ ?/ Hun kaller meg the goat nå jeg bare bæææ/ bæææ», breker han utover publikum. 

Han snurrer i gang noen gamle låter fra Hight End/ Asfalt, som Sulten, før det går rett over i Flammer. Og så Flexnes, fra Kom så tok Færdiih fra 2012, med en passende animasjon av Rolv Wesenlund på video-backdropen. De to kubene som har stått på scenen i bakgrunnen, lyser opp. De skaper en kul effekt, en interessant ramme rundt den hittil eneste som står på scenen.

Ikke at det gjør noe som helst: Arif bærer scenen godt alene. Selvsikker og selvsagt, med stødig flow og tydelig diksjon, levne ingen tvil om hva som sies. 

Hellig, dediseres til hans bedre halvdel, og er første del av settet som er litt mer nedpå, mens vi reiser oppi skyene på tur med Falcor på videoen bak. 

Så kommer den selvskreven gjesten inn, Stig Brenner, til Gutter snakker aldri sammen, fra den siste ep-en «Bluesbrutterne», der de to traverne har videreført sitt unike samarbeid. Fylt av velkjente grublerier som kan gjøre en litt blå i en mattgrå verden: fra eksistensialistiske refleksjoner til samfunnsaktuelle problemstillinger. Her er svik, destruktivitet, tankekjør, flyktighet og følelsen av å være lost – enten det er av stress eller dårlige mennesker som juger og backstabber. 

De fortsetter med førstesporet fra samme ep, 737, med en hektisk og interessant vekslende montasje-loop bak dem som underbygger teksten om hektiske liv, av alt fra hypernærbilder av øyene til arif, til en slags mugshot av Stig.

Det hoppes rett over i de samme to Mars-låtene som for øvrig Karpe spilte i Spektrum lørdag, og vil spille igjen lørdag: Jeg er lei meg, og Jeg bruker ikke kondom. Aldri før har disse to låtene blitt blæsta for så mange folk live som denne uka.

Når omsider Alene kommer på, begynner også flere oppover åsen å stille seg opp og riste løs litt gress fra rumpa. Og vi er rett over i nok en god pophit med Hvem er hun, i et sett som med utrolig gode overganger. Og der var det brått over og ut. 

Han tillater seg en liten rant som virker å være til folk som visstnok har ment at han må «få seg band» og «slutte med autotune». «Dette er beviset på at jeg ikke trenger det!» sier han og tar en brå «adios», akkurat idet sola begynner å slippe litt taket. Skulle bare ønsket dette showet var det som avslutta en ellers helt herlig åpningsdag på Øya. 

– Ida Madsen Hestman

LES OGSÅ: Melafestivalen 20 år: – Man skapte noe som Oslo mangla

Den hardtspyttende New Yorkeren har sammenlignet musikkindustrien med fanden sjæl. Men et lite helvete er også lydteknikken

6,5 / 10

Princess Nokia

Konsert: Vindfruen, Øyafestivalen onsdag

Tidligere gikk hun under nicket Wavy Spice. Hennes egentlige navn er Destiny Nicole Frasqueri, og slo igjennom med det kritikerroste albumet 1992 Deluxe i 2017. Da som Princess Nokia. Jeg aner ikke hva greia er med love for retro mobil, men telefon-temaet går også igjen i lyden av tastetrykk på I Like Him, fra Everything Sucks. Albumet ble sluppet under helvetet av et pandemi-år, 2020, da hun forresten også ga ut albumet, med den passende motsettende tittelen Everything is Beautiful. 

Den hardtspyttende og upolerte New Yorkeren har sammenlignet musikkindustrien med fanden sjæl. Men et lite helvete er også det som kan beskrive lydteknikken.

Jeg tror henne på det når hun sier hun våkna klokka to. Det ser ihvert fall ut som hun skulle stått opp og bare gått rett på scenen, der hun står i bare truse og en kort t-skjorte. Som om hun kom rett fra et «Slumberparty». Ashnikkos stemme høres i bakgrunnen, her hun glimrer med sitt fravær på låta. 

Apropos fravær, er det snart også gjeldende for hørselen. Bassen dirrer så mye at jeg kjenner på at jeg har triple adamsepler som truer med å kvele meg, og må trekke bakover på leting etter ørepropper. Langt bak ved Dnb-boden og baren ved Hagen kan jeg for øvrig informere om at bassen oppleves enda mer intens og mannevond.

Ingen tomboy

Tomboy dundrer utover Vindfruen, og flowen sitter som et skudd. Så jævlig synd da, at mye av vokalen drukner i torturbadekaret. «My little titties and my phat belly» rapper hun gjentakende på låta jeg egentlig aldri har klart å forstå om er ironisk eller henspiller på en idé om at damer bare aldri får tillatelse til å tenke at de er bra nok – og dermed er dømt til å aldri være fornøyde med seg selv. Men jeg skal slippe gruble for lenge på dette. Det blir også flashing av titties. 

Tilstedeværelsen er der, og en spontanitet som funker i samspill med et energisk publikum. Det er også mye singback, noe hun heller ikke trenger, som hun demonstrerer hun til gangs verbalt. Bruja er et annet høydepunkt i settet. «Don’t you fuck with my energy/ Don’t you fuck with my energy/ Don’t you fuck with my energy», lyder teksten, men don’t fuck with the hørsel. 

PS: Nokia selger også høreapparat. 

– Ida Madsen Hestman

Noen flere fotos:

Hold deg oppdatert på det vi skriver om: Følg oss på Instagram og Twitter og Fjasboka