Øya-aktuelle André 3000 blåser i fortiden
Andre 3000. Foto: Dexter Navy
Forandring fryder når Outkast-halvdelen inviterer til transcendental fløyte-siesta. Rap-musikeren har alltid søkt seg mot overraskelsesmomenter.
Det er normalt at et nytt album måles opp mot artistens tidligere materiale, men i tilfellet André 3000 har denne tilnærmingen fra journalister og fans vært ekstra intens.
Overgangen fra en av tidenes mest hyllede rappere til esoterisk fløytespiller, inspirert av fugler og samtaler med Uber-sjåfører, er… uortodoks.
For å parafrasere Biskop Gunnar Stålsetts tale ved vielsen av Haakon og Mette-Marit:
André Benjamin har ikke valgt minste motstands vei, men kjærligheten til musikken vant.
LES OGSÅ: Yasiin Bey hyller MF DOOM på Way Out West
LES OGSÅ: Vi dro til Trevarefest for å sjekke ut hipsterkolonien i nord
Øya-aktuell fløytepus
Torsdag står den ene Outkast-halvdelen på scenen under Øyafestivalen, ti år etter at han og makkeren Big Boi spilte en litt mekanisk, men herlig best of-konsert på samme festival.
Da var det allerede åtte år siden duoens siste studioalbum Idlewild (2006), og man hadde vent seg til tanken om at det kanskje aldri mer ville komme et Outkast-album – selv om gruppa offisielt ikke er oppløst.
Mens Big Boi har gitt ut flere soloalbum, har André 3000 kun dukket opp som sporadisk gjesteartist på andres låter og fokusert på en skuespillerkarriere. Mange har håpet i det lengste på et soloalbum også fra «3 Stacks».
Da New Blue Sun kom på tampen av fjoråret, var det imidlertid ikke med André 3000 som rapper. Det var som åndelig søkende fløytemusiker.
Den radikale endringen i identitet og musikalsk uttrykk, førte til en respons preget av latterliggjøring og skuffelse.
Også mange av mine egne musikkinteresserte venner, dedikerte rap-entusiaster eller ikke, har ristet på hodet i gremmelse over New Blue Sun.
Det er ikke så rart, og André 3000 selv virker forståelsesfull: i intervjuer har han vært rundhåndet, pedagogisk og positiv, i sitt forsøk på å forklare hva som har ført ham inn i et nytt musikalsk univers.
Første låt på albumet er sågar en sjarmerende «beklagelse», med tittelen I Swear, I Really Wanted To Make A Rap Album, But This Is Literally The Way The Wind Blew Me This Time.
LES OGSÅ: Charli XCX, Troye Sivan, Arca, Peggy Gou, Freddie Gibbs, Clipse m.m: Sett og hørt på Primavera Sound
LES OGSÅ: Air erstatter The Smile på Øyafestivalen
Musikalsk transformasjon
Albumet er ikke for enhver anledning, men New Blue Sun har i alle fall skapt nysgjerrighet hos undertegnede, og har mye til felles med meditativ ambient-musikk jeg liker fra før.
Jeg er på ingen måte alene om en slik nølende omfavnelse, for platen har flere steder fått gode kritikker, og overbevist mange lyttere om at «den nye André» er noe å ta på alvor.
På et vis føles musikken også som en uventet, men naturlig forlengelse av rapperen André 3000, som alltid har vært alternativ og søkt seg mot overraskelsesmomenter.
Likevel er det altså ikke bare-bare å ta steget over i et totalt annerledes uttrykk.
I et utflytende, digitalt landskap har hiphop som sjanger blitt såpass utvannet, at mange artister ikke lenger føler seg forpliktet til «gamle regler».
Men for en eldre generasjon med rappere krever det mer å bryte ut av hjørnet man har malt seg inn i.
Hiphop-sjangeren er stadig i utvikling, men det er fremdeles en forventning til autentisitet og gjenkjennelighet.
En stilmessig forandring bør helst foregå sømløst, eller gjennom overbevisende retorikk og selvsikkerhet.
Tyler the Creator, Danny Brown og Lil’ Yachty er eksempler på rappere som har gjennomgått en merkbar forvandling i lydbilde og image, og lykkes, kanskje fordi «kjernen» deres har vært intakt hele veien – utviklingen kommer fra et genuint sted.
Snoop Dogg (reggae) og Lil’ Wayne (rock) er på sin side eksempler som har tatt en sjangermessig «avstikker», for så å vende tilbake til sine røtter.
Store, etablerte artister har gjerne et kommersielt sikkerhetsnett som gjør det lettere å endre seg, slik som Beyoncés polerte flørt med svart dansemusikk og country på sine seneste utgivelser.
André 3000 har også hatt fordelen av å være etablert, men spesielt strategisk virker den ikke å være, reisen inn i fløyteuniverset.
Når det derimot oppleves som en naturlig utvikling handler det om flere ting.
I et intervju med Klassekampen fortalte André 3000 at han hadde tatt med seg pusteteknikk, rytme og artikulasjon fra rap-vokalen inn i fløyteblåsingen.
Måten han sampler fuglelyder med fløyte på, har også til en viss grad en parallell i samplebasert hiphop-produksjon.
Ikke at man er nødt til å finne likhetstrekk mellom New Blue Sun og Outkasts albumklassikere – det er åpenbart at forskjellene er flere enn likhetene.
Men er man generøs og nysgjerrig, åpenbarer det seg en eksperimentell bro mellom André 3000s «gamle» og «nye» musikalske karriere.
LES OGSÅ: Afro-rave, darkwave, somali EDM og norsk afropop: Dette hører vi på nå
LES OGSÅ: Kendrick Lamars Not Like Us tilbake på førsteplass på Billboards Global-liste etter musikkvideoslipp
Sørstatstradisjoner, gitar og rap
Outkast måtte tidlig kjempe for å bli akseptert, på et tidlig 1990-tall der sørstats-hiphop’en stort sett ble lyttet til av folk i sør.
André 3000s legendariske tale da Atlanta-duoen vant prisen for New Artist of the Year under The Source Awards i 1995, har i ettertid blitt en slags milepæl, i et hiphop-USA som oppførte seg som om rap var forbeholdt vest- og østkysten.
Beskjeden fra André 3000 var klar: Han var lei av «closed-minded folks» og insisterte på at «the South got something to say».
Et musikalsk gjennomgangstema hos Outkast har vært den kompromissløse, men uventede innlemmingen av sørstatsmusikk og -estetikk.
Man finner noe av det samme hos andre rap-artister, for eksempel UGK med sine «country rap tunes», men få har vært like alternative i sin tilnærming til sorte musikktradisjoner og «dirty south» som Outkast.
André 3000 eksperimenterte med ulike instrumenter lenge før New Blue Sun – kjempehiten Ms. Jackson ble visstnok til gjennom hans forsøksvise klimpring på gitar.
Nå har altså et assortiment av fløyter blitt Andrés foretrukne medium; New Blue Sun ble lansert med glimt i øyet og lekenhet, men med en klar musikalsk bevissthet og grad av seriøsitet.
Utgivelsen er ikke egentlig et «soloalbum», dyktige musikere er med på laget, anført av perkusjonist Carlos Niño, som André ydmykt har omtalt som bandets leder.
Sett i en større sammenheng, er André 3000s musikalske u-sving et uttrykk for vårt økende behov for å finne tilbake til en harmoni med naturen og en indre ro.
New Blue Sun har en lignende funksjon som det man finner hos kontemporære artister som for eksempel Perila og claire rousay: ASMR-aktig ambient som ofte baserer seg på feltopptak fra naturen.
Den eneste hiphop-artisten jeg kan komme på som har gjort et like radikalt brudd med sjangeren som André 3000 er Lil’ Jon – hans album Total Meditation kom tidligere i år, og er mindfull meditasjonsmusikk med guiding fra den tidligere crunk-generalen.
Det dufter både røkelse, midtlivskrise og californisk kjendisspiritualitet av de to hiphop-pionerene – begge fra Atlanta – men ikke bare ønsker André 3000 og Lil’ Jon oss vel, de er også inspirerende, for alle som vurderer å bytte beite eller å gjøre noe helt nytt.
New Blue Sun er i tillegg spennende rent musikalsk, og forhåpentligvis vil publikum være like oppmerksomt lyttende som André 3000 i naturen, når fløytene stemmes på Øya-torsdagen.
Andre 3000 spiller på Øyafestivalen torsdag.
LES OGSÅ: UK Garage møter 2-step, Løkka-rap, Sørafrikansk popiano og Lulesamisk synthpop: Dette hører vi på nå
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjasboka
5 thoughts on “Øya-aktuelle André 3000 blåser i fortiden”