ØYADAGBOKA: FREDAG

Sett, hørt, erindret og følt på Øyafestivalen 2023.

Vi snakker om Tigerstate! Som jo spilte på torsdagen, men kom ikke med i oppsummeringen da (journalistisk latskap?).

Dette Oslokollektivet av unge jazz- og popmusikere vet virkelig å spille opp til fest. Det skrangler i perkusjon og samba-lekende rytmer; klangfylte gitarer og funky bassføring – som en skamløs hyllest til 70-tallets vestkyst-rock – og en saksofon som føyer seg elegant inn i lydbildet.

De unge musikerne viser fram en musikalsk lekenhet og en iboende musikalitet, som gjør at de kan lene seg på improvisasjon og groovebasert stemning. Det låter livsbejande, og selv om ikke alle sporene er melodiske sterke nok, er dette virkelig et spennende kollektiv å følge med på. Så over til fredagen!

Valkyrien Allstars innleder festivaldagen med sin svært vellykede miks av folketoner, pop, rock og jazz. Den briljante frontfiguren Tuva Syvertsen messende, tidvis rap-leflende tekster gir også en ekstra brodd til hele uttrykket. Hun er også morsom og spontan fra scenekanten, og får publikum med seg i solsteiken.

Det er  ganske digg å  gå rundt på festivalområdet tidlig på dag, før massene har gjort sitt inntog. På hovedscenen drar Malin Pettersen i gang sin americana.

Det er fint, men også litt anonymt. Da hjelper det at den eminente trommisen Veslemøy Narvesen klarer å tilføre litt sårt tiltrengt perkussiv tekstur til låtene – men jeg beveger meg ganske raskt videre – og tar inn indiepopgruppa Veps på avstand. Det låter som et throwback til nittitallets slentrende gitarpop. Mer har jeg ikke å melde om det.

LES OGSÅ: ØYADAGBOKA: TORSDAG 

Inne i Sirkus drar etter hvert duoen Aiming For Enrike i gang sin tunge elektroniske støyjazz. Lydnivået er øredøvende og jeg stikker øreproppene ekstra godt inn. 

Festivalsommeren har ikke vært snill med tinnitusen, så jeg bestemmer meg ganske fort for å ta en lydlig pause før Caroline Polachek spiller senere på dagen. Klok av skade fra Sundfør-konserten dagen før, stiller jeg meg langt framme ved hovedscenen, i troen på at her, her vil man ikke møte på folk som snakker høyt underveis. 

Men neida, Øya-publikummet er seg selv lik, og på et tidspunkt må jeg syrlig si til et par jenter at «jeg vil anbefale at dere hører på musikken».

Det hjelper – men ikke før har de holdt kjeft, før en middelaldrende fyr bestemmer seg for å mansplaine Polachek til ei dame: «Du må sjekke ut bandet (Chairlift, journ.anm) hun var med i tidligere», kringkaster han til henne og alle andre rundt.

«Hva med å sjekke ut Polachek her og nå, og være tilstede i øyeblikket», får jeg lyst til å rope tilbake.

Etter konserten spiser jeg bananen jeg brukte til å svaie i været med, mens Polachek sang «Show me the banana (na-na-na-na-na)».

LES OGSÅ: ØYADAGBOKA: ONSDAG

I et svakt øyeblikk vurderer jeg å kjøpe den elgbaben som VG ga terningkast 1. Jeg spør en som akkurat har kjøpt baben om hvilket terningkast hun vil gi, og får til svar at det faktisk ikke er så verst. Den ser jo ut som en oldschool kebab fra nittitallet, med bare kjøtt, og det er jo en fin kontrast til bønneburgeren ved en annen matbod.

Har forresten fått ei same på besøk som krever bacalao, så det bærer rett til bacalao-boden. Den er forresten steingod.

Innom Klubben drar svensk-ungarske Kornél Kovács i gang et godt gammeldags house-sett, mens kveldssolen hviler over scenen. Her er det jo til og med greit at folk står og snakker også.

Vi møter også på noen rebelske +45-åringer med sixpence og identiske t-skjorter som har samla seg rundt en diger murkloss. 

Rekker ikke Malik, så det blir Håkan, selv om jeg må innrømme at jeg ikke er så fan. 

Han spiller en låt som høres nesten identisk ut som Kom igjen Lena!, men det er ikke den. Kom igjen Lena! kommer litt etterpå. Det går over i noen sjelfulle, roligere låter, og regndråper tegnes på backdropen, og minner meg om Oppenheimer-filmen. Samtidig ser jeg en mann med Oppenheimer-hatt to hoder foran meg. Hva er dette for noe?

Jeg skjønner etter hva jeg ikke har skjønt med Håkan og Kom igjen Lena!-formelen som går igjen i typ annenhver låt: Dette er jo fotballsanger: «Å-å-å-åh! Å-å-å-åh!». Når jeg ser meg rundt, står samtlige menn og gauler med handa i været, eller gjerne begge arma, som om det var på en fotballstadion. 

Håkan får levert inn en flaske vin. «Vad är åldersgränsen på denna festivalen? Femti?» Vi ler. Så orker jeg ikke mer fotball-sanger. 

Snubler videre til Lars Vaular, og skjønner at det er jo her man skulle vært. Han kjører flere av sine gode, gamle låter vi alle skjønner at vi har savna, og vi spinner tilbake i tid mens vi hopper til Rett opp og ned.

Samen drikker så jævlig fort, og jeg sliter med å henge med. Etter kl.02 husker jeg ikke mer. Men noen joiket seg inn på Bar Boca. Der skulle Atle Antonsen ha stått. 

Over og ut.

– Det tohodete trollet, Sondre Åkervik og Ida Madsen Hestman