ØYADAGBOKA: LØRDAG DØDAG

Sett, hørt, følt og erfart på Øyafestivalen 2023.

Det eneste rette den siste dagen, er å kjøre like hardt ut som man avslutta gårsdagen.

Yo La Tengo i Sirkus har en riktignok rolig, akustisk start. Så tar det heftig av når kassegitar byttes ut med elektrisk, og man bare lar det stå til. Bokstavelig talt: Lydmannen har slutta å jobbe, tydeligvis. Dette lydnivået er direkte skadelig. Jeg innser at jeg kan ikke oppholde meg her, selv med ørepropper, og må rykke så langt bakover at jeg havner godt oppi skråninga ved Hagen. Kanskje like greit.

Jeg skal slippe fundere mer på lydvolum. Det er nemlig en annen tanke som litt for ofte har streifet sveisen min på årets festival, og gjelder også neste artist på Amfiet: 

LES OGSÅ: ØYADAGBOKA: FREDAG

Heller ikke Nils Bech er vel aktuell med noen nye låter eller utgivelser av året? 

Den performance-drevne popartisten har ellers outsourcet mye av det koreografiske arbeidet, der han før brukte visuelle elementer (som gardintrapper) eller danset mer selv. 

Nå er det profesjonelle dansere som står for bevegelsene, i det samme showet han kjørte med dansere fra Nasjonalballetten i Operaen tidligere i år. Men jeg savner at Bech leker seg mer på scenen med eget uttrykk. 

Strykekvartetten Oslo Strings fargelegger lydbildet, og gir det hele en behagelig sfære. Om enn litt vel snilt, til tider. Bechs sterkeste låt er fremdeles Contemporary Dancing. Her kommer den i ny, mer nedstrippet drakt. Om noe forsterker rekontekstualiseringen følelsen av at Bech har blitt en mer alvorstung og selvmartrende artist med årene.

LES OGSÅ: ØYADAGBOKA: TORSDAG 

Mitt samiske besøk melder behov for mer bacalao, og det blir liksom ikke helt tid til å se Jacob Banks. 

Dina Ögon er det tydelig at mange har gledet seg til –  med god grunn. Den svenske folk-pop-psykedeliske gruppa blander fortryllende melodier med kvikk låtskriving og besnærende groove. 

Dessverre er verken Hagen-scenen, eller lyden, optimal for at bandet kommer til sin rett. Det er rett og slett en ubalanse i lydbildet konserten gjennom. 

Jeg tar meg selv i å forestille meg en konsert med Dina Ögon langs sjøkanten i Henningsvær – de spilte på Trevarefest tidligere i sommer – og ikke en overbefolket plen i Tøyenparken. 

Jeg trykker meg inn i det trange teltet til Jonas Benyoub. 

LES OGSÅ: Øya 2023: Attitude og festivaltryner

Yosef Wolde-Mariam er også i storform, når han kommer kjapt innom for å spytte linjer på Milli. Folk veiver med armene mens Benyoub synger «danser alene» på repeat på den smått melankolske, men samtidig optimistiske God Morgen, fra siste Ep-en, med preg av arabiske elementer fra santur og forvrengte samples. Han annonserer at mutter’n er tilstede, så vi gir henne en varm applaus, som intro på Spor i snøen. 

Det føles nesten som en fest hele veien, publikumsenergien er så sterkt tilstede, og Benyoub demonstrerer sin sterke timing og følende vokal, treffer alle tonene og gir gåsehud hele veien til Oslo City.

Mot slutten kommer selvsagt Chirag inn på Baraf/Fairuz. Klassisk at en fyr på 2 meter har kilt seg inn og stilt seg rett foran meg på dette tidspunktet.

Når også Magdi kommer inn, føles det nesten som om Karpe har kapret konserten, for det er tydelig at det overbegeistrede publikumet virkelig ikke har fått nok siden Omar Sheriff. Kanskje noen bare skulle arrangert «Karpe med venner»-festivalen? 

LES OGSÅ: ØYADAGBOKA: ONSDAG

https://www.instagram.com/p/Cv2uh5sq6du/

Det er på tide med påfyll av gift. Etter å ha forbanna meg over å ha stått i 20 min i to køer, bare for å finne ut at det er utsolgt for vin to ganger, kommer jeg på at vinbaren er et sted man kan oppsøke her.

Der er jeg visst vanskelig som insisterer på å få vin i det samme brukte plastglasset, som et slags forsøk på å være bevisst mitt forbruk – av plast, ikke alkohyler. 

Snubler tilbake i Hagen på Oxlade, det nigerianske stjerneskuddet som er fremsnakka av både Rolling Stone og Drake. Jeg rekker akkurat å komme i tide til… lydsjekken, som skjer fem minutter inn i settet (?).

Men hovedutfordringen er at Oxlade, i likhet med flere andre artister som spiller på Hagen-scenen, er klubbartister. 

Kanskje man bare skal gi faen iden der Hagen-scenen snart? Hvorfor kjører man ikke en mindre klubbscene, et slags mini-Sirkus på samme spot, som skaper en bedre ramme og atmosfære for uttrykket, slik at det ikke blir så… malplassert? Det blir en litt utakknemlig spot innimellom, der selve venuen innimellom virker å være det litt punkterende elementet for det som skjer der.

Jeg ser at mange av de samme artistene som spilte på Øyas Hagen-scene i år, har spilt på Flow festival i Helsinki, på mindre klubbscener.

Det ene hodet mitt blir sittende på en kloss på gresset og diskutere scene og lyd med Sigurd Vik, mens det andre trekker til Sigrid med niese (12).  

Joda, Sigrid er en stjerne, liten tvil om det. Hun byr på seg selv og har nok gravitas til å bære scenen og hele Amfiet som sådan.

Vokalen er ellers hennes største styrke, som vist når hun setter seg ned ved pianoet – unnskylder at stemmen er hes – og leverer en kraftprestasjon av Home To You. 

Spriket i låtkvalitet er det som hemmer henne mest. På sitt beste – Sucker Punch, It Gets Dark – er scenepersonaen og sangene i perfekt sync. Andre låter lider av tam produksjon og manglende hooks. 

Et noe ordinært mellomparti i konserten glemmes imidlertid fort, når Sigrid avslutter med en sterk rekke av hits – Don´t Kill My Vibe, Mirror og Strangers.

Og da var sannelig Øyafestivalen over for i år.

Eller, ingen Øya-avslutning uten en siste utblåsning på Øyanatt – selv om det tohodete trollet er utslitt, noe som på alle måter er selvforskyldt. Jeg går for min faste festival-formula, eller leveregel, kalt «go hard home», og som involverer sprit. Det samiske besøket forsvinner et sted i natten, og kommer først tilbake flere timer senere.

Tootard, som nylig ble sett på Roskilde, er enda bedre i en mer intim setting på Ingensteds.

Til tross for at brødreduoens estetikk er sterkt forankret i midtøstensk musikk, minner noe av den odde, skeive rytmikken om norsk skranglehouse, av alle ting. 

– Det nevrotiske, tohodete trollet Sondre Åkervik og Ida Madsen Hestman

Følg oss på Tiktok, Instagram, Twitter og Fjasboka

*I ettertid ser det tohodete trollet at det har vært svikt i rutinene våre og ting som har vært en del av kladden jeg publiserte er blitt tatt ut. Vi har endret på noe av dette mandag 14.august kl.12.13.