Øya 2024: En hvit enklave på Tøyen

KOMMENTAR: I takt med at samfunnet generelt blir mer kulturelt og etnisk sammensatt, fremstår Øyafestivalen som mer homogen enn før.

Både før, under og etter Øya 2024 er norske medier opptatt av i-landsproblemer som veggisfokus og skravling på konserter. 

I virkeligheten står vi overfor helt andre, dypere og strukturelle problemer i festivalfloraen.

Den eneste av Øya-dagene som var utsolgt på forhånd i år, var lørdagen, så festivalen har åpenbart fortsatt en jobb å gjøre til neste år, ikke minst når det kommer til å nå nye målgrupper. 

Eller vil de kjøre en «trygg» løsning, og gjøre de andre dagene mer like en lørdags-profil som tradisjonelt er tilpasset et voksnere publikum? 

Det er noe som vel også bekrefter at gjennomsnittsalderen på de besøkende fortsatt ser ut til å øke hvert år, i takt med store deler av festivalstaben, der flere har vært med i alle år.

Jeg må innrømme at jeg ble litt skuffa over noen av artistene jeg så på lørdagen. 

Inkludert noen av dem som jeg gleda meg mest til – som Yaya Bey og Yussef Dayes: Begge solide albumartister som jeg har fulgt i flere år, men som enten fremstod som svake sangere og live-artister eller flinkis-jamming på scenen. 

Oscar Blesson imponerte riktignok, Skatebård var som vanlig solid, og den ferskere artisten Elia på Biblioteket-scenen var heller ikke så verst. Musikalsk er det absolutt noe bra der. 

Eliteprosjekt

Med unntak av onsdagen – som lik året før virker å ha en yngre målgruppe og et litt yngre publikum enn de resterende festivaldagene – er det likevel noe som skurrer. 

For ordens skyld var de fleste konsertene jeg så i sjangrene mellom hiphop, R&B, funk, soul, jazz og elektronisk musikk, eller kombinasjoner av disse. Gjerne i samband med sjangre med utspring fra andre verdensdeler enn Europa.

Det er musikk en skulle tro henvender seg til et yngre, mer mangfoldig publikum, etnisk og kulturelt.

Basert på hvordan gjennomsnittet av festivalgjengerne ser ut, må det være en solid overrepresentasjon av folk utafor Oslo og vestkantfolk, for det er vel ikke så mange igjen som i sin tid vokste opp på østkanten igjen på Løkka, hvis det i det hele tatt gir mening å dele inn mennesker på den måten. 

LES OGSÅ: Jessie Ware med sjarmerende divatakter på Øya

Ironisk nok fremstår Øyafestivalen også som et eliteprosjekt:

For mange er det et sted der kultureliten opprettholder sitt nettverk og hører på gamle favoritter, snarere enn et sted der de hører på ny musikk. Det blir dermed også mer synlig hvor få etniske minoriteter som er del av denne «eliten».   

Jeg ser ikke noe poeng i å telle hvor mange med en annen hudfarge enn hvit verken i publikum eller på scenen, selv om jeg noen ganger må innrømme at jeg prøvde. 

Uansett er innvandrerbefolkningen i Oslo, definert av Statistisk Sentralbyrå som innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre på 33.8 prosent i 2022. Altså går over en tredjedel av befolkningen under denne definisjonen. 

Uten at vi sier noen slike tall med sikkerhet, og med forbehold om at alle innvandrere ikke er synlige minoriteter, er vi langt, langt, langt derfra på Øya. 

Den delte byen

På den positive siden forteller mine venner med innvandrerbakgrunn at det er vanvittig lett å bli kjent med andre med synlig minoritetsbakgrunn på Øya. 

Eller er det egentlig positivt? 

Det sier kanskje mer om at det er veldig få synlige minoriteter der.

Vi snakker etter all sannsynlighet også om rasisme. At mange føler seg annerledes blant den hvite majoriteten, og at vi mennesker ikke alltid er så gode på å mingle på tvers av fargelinjer.

Vanskelig å treffe

Det er begrenset hvem Øyafestivalen når ut til, og i jungelen av sosiale medier er det faktisk vanskelig å nå ulike målgrupper nå om dagen. 

På Spotify kan vi sjekke hvor mange som hører på en artist i byen/landet det gjelder, noe som gjerne gir en pekepinn på hvor mange som kanskje kommer på konserter. Men det garanterer ingenting. Like lett er det ikke alltid å nå ut til dette publikummet.

Melafestivalen, som begynner nå til helgen, og som jeg for ordens skyld jobbet med i mange år tidligere, er nærmest den rake motsats til Øya. Der er det er faktisk ikke snakk om noen majoritets/minoritetsdikotomi, men et faktisk mangfold, der verken noen av innvandrergruppene, eller den hvite norske majoriteten er over 50 prosent, og dermed i majoritetsposisjon. 

Festivalen er også gratis, et vesentlig poeng og et politisk poeng. Det er også noe Melafestivalen fronter: at kunst og kultur bør være tilgjengelig for alle.

Sosiopolitiske artister

Under sin DJ-hybridkonsert på Øya-fredagen slår Olof Dreijer og Diva Cruz et slag for cambia – «endring» på spansk. 

Colombiansk-svenske Diva Cruz chanter videre ned patriarkatet, hvit makt, rasisme og imperialisme nedenom og hjem, mens publikum fremstår 99 prosent hvitt – også jeg, blant dem.

Det er riktignok litt far-fetched å skjønne for mange at Olof Dreijer, som med bakgrunn fra bandet The Knife, DJ-er og produserer musikk som er relevant musikk for andre enn synth-fans. 

LES OGSÅ: Anmeldelse Øya 2024: Fri, flytende fløytejazz med André 3000 og band

Mannen er i alle fall bevisst på dette med representasjon og hans engasjement går dypere enn de fleste andre musikere i Skandinavia.  

På Øya sin nettside står musikken deres sortert under «electronic», «house« og «techno», noe som ikke er helt sant: 

Dette settet består faktisk nesten utelukkende av kuduro, batida, baile funk og andre afro-portugisiske rytmer, der et par låter av fransk-angolanske Johnny Bravo smeller spesielt hardt mellom veggene i Klubben. 

Fraværende lokal kultur

På den andre siden, under Nora Mamdus DJ-sett onsdag, virker det omtrent som om det er flere svarte kvinner på scenen, enn i publikum, kanskje med unntak av de ivrigste helt foran. 

Dette er likevel én av de opptredenene som direkte har noe med kulturen på østkanten å gjøre, med Tøyen Holding som en av flere hederlige unntak.

På lørdag kommer Yaya Bey under sin konsert med en appell om strukturell rasisme og politivold. Også publikum her fremstår som overveldende homogent. 

Forstår gjennomsnittstilskueren egentlig hva Yaya Bey snakker om? Hva føler de mens de hører på artisten snakke om sine utfordringer? 

Apropos strukturell rasisme – og forskjeller mellom fattig og rik – som ofte nærmest er et synonym til svart og hvit: 

De avskrekkende billettprisene, samt den vanvittige kostnaden det faktisk er å være på festival, spiller nok en stor rolle for hvem vi ser i publikum, like mye som bookingprofilen. Særlig nå, mens vi går gjennom økonomiske nedgangstider. 

Hva gjør Øya egentlig for å inkludere de med lav inntekt og som er mindre priviligerte?

Vi er jo på Tøyen i bydel Gamle Oslo, der det til tross for en overveldende gentrifisering de siste 20 årene, fortsatt er mange sosialboliger.

*Artikkelen fortsetter etter bildene*

Veien videre?

For å se fremover, må vi se tilbake, men etter det som i fjor nesten må ha vært regnet som en bommert for Øyafestivalen på mange måter, er vi tilsynelatende tilbake til Øya uten nevneverdig representasjon fra artister utenfor USA og Europa. Publikum gjenspeiler denne utviklingen.

Vi husker godt konserten med en av verdens største afrobeats-artister – Wizkid – i fjor. 

Sjelden eller aldri er en headliner-artist fra Afrika, eller i det hele tatt andre kontinenter enn Europa og Nord-Amerika, på Øya, men Amfiet stod halvtomt. 

Tidligere på ettermiddagen, etter at jeg postet en video fra Ayra Starrs konsert på Instagram, tikket det inn direktemeldinger som «hvor og når var dette?», og «jeg visste ikke om konserten!». Jeg postet aldri noen video fra Wizkid, kanskje mest fordi jeg koste meg.

Samme kvelden spilte den sørafrikanske amapiano-stjerna Uncle Waffles for et publikum i alle mulige hudfarger og Klubben var proppfull.

Men det var altså onsdagen, «ungdomsdagen» i fjor, og egentlig ikke en prime-time-slot. 

Godt er det at vi riktignok har mange norske og en god del europeiske og amerikanske artister fra latinamerikanske, asiatiske, afrikanske diasporamiljøer, også på årets Øya: Swank Mami, 9 Grader Nord og Delara var blant de beste eksemplene fra Norge.

Også kjønnsminoriteter, som venezuelanske Arca – bortimot like eksperimentell som hun er populær – er representert, men musikken her henvender seg kanskje også på mange måter til et – paradoksalt nok – ganske streit publikum?

Vi har nasjonale minoriteter, flere samiske artister er på programmet, deriblant Ella Marie Hætta Isaksen, så det er riktignok god grunn til at mange med tilsvarende bakgrunn var i Tøyenparken.

Det bor tross alt flere med samisk bakgrunn i Oslo enn i Finnmark.

Identitetens avgjørende faktor

Musikk og kultur handler veldig mye om identitet, uansett om vi er svarte eller hvite, søringer eller samiske, skeive eller streite.

Som publikum ser vi opp til artister som ligner oss selv, eller som er sånn vi vil være. Eventuelt ser vi opp til artister som vi vil være sammen med – sosialt, romantisk eller seksuelt.

Oslo i dag er en så komplekst sammensatt by, at det derfor er avgjørende å nå mange ulike målgrupper. 

Da er det enda viktigere er å programmere artister som er relevante for Oslos befolkning. 

Gjerne unge og friske artister, som det kryr av i denne byen, men vi må nok også sikte høyere for å trekke store folkemengder. Selv om det ofte byr på utfordringer som søknader – og i litt for mange tilfeller: avslag på visum. 

Da snakker vi ikke bare om å programmere artister med innvandrerbakgrunn eller bakgrunn fra land i sør, men å programmere artister som de ulike innvandrerbefolkningene, andre minoriteter og ungdom generelt faktisk følger med på. 

I dag er det gjerne hiphop, afrobeats, R&B eller amapiano som dundrer på de mest populære klubbene.

På Øyafestivalen i år var vel Vince Staples den eneste amerikanske rapperen på programmet – som faktisk rappet.

For selv om konserten med André 3000 var riktig så fin – i hvertfall for meg personlig og mange med meg, som digger spiritual jazz, eksperimentelle uttrykk og ambient – var den langt fra noe som snakket til innvandrerungdommen.

LES OGSÅ: Øyafestivalen onsdag: Kunsten å imitere

LES MER: Øyafestivalen torsdag: Fra fløyte til rave

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka