Øyafestivalen onsdag: Kunsten å imitere

Årets første dag på Øya er både kaotisk og harmonisk på samme tid. 

TØYENPARKEN: – Så mange dere er, roper bandet Orions Belte fra Vindfruen-scenen på Øya, rundt kvart over to. 

Og sannelig er det mange som har gått hjem tidlig fra jobb i dag, for Øyas 25-årsjubileumskonsert har samlet en bra gjeng store norske artister, med Orions Belte som band, med blant andre Sivert Høyen, Musti, Beharie, Hillari, Lars Vaular og Sondre Lerche som gjester. 

De to sistnevnte fetterne avslutter seansen med Øynene lukket, og den «dårlige stemningen» i refrenget smitter kjapt over til ambivalent dans og sang i rykk og napp i publikum. 

LES OGSÅ: Øya-aktuelle André 3000 blåser i fortiden

Det er duket for nok en Øyafestival, og onsdagens program omfatter alt fra Pulp som siste headliner, til PJ Harvey, Vince Staples, The Kills og Tøyen Holding, som etter sigende fikk besøk av Chirag på siste låta. 

I min bok er det snarere artister og DJ-er som Nabiha Iqbal, Nia Archives, Nora Mamdu, Sherelle, NSG og Cezinando som er det mest interessante som står på programmet. 

Vi snakker også om den første Øyafestivalen uten kjøtt på menyen – muligens både en ideologisk og økonomisk løsning? 

Krabbe-dumplings, fisk, grønnsaker og bakt potet er altså det nye på Øya, som nå er verdens grønneste festival flere ganger. 

Årets festivalmote er kanskje ikke så åpenbar, men regnjakke på skulderen er en sikker vinner. Vi snakker om at Øya er en festival for å «se og bli sett», eller kanskje snarere «imitere og bli imitert»?

LES OGSÅ: Charli XCX’ Brat summer fortsetter med Billie Eilish i gaffeltruck: Se musikkvideoen her

Lite nytt under solen

Det er lite nytt under solen på årets Øya, festivalområdet ser for eksempel ut som det alltid har gjort i Tøyenparken. 

Med unntak av fjorårets satsning på afrobeats, afropop og amapiano, har festivalen lenge satset på en profil som spesielt appellerer til skjeggete løkkabeboere, unge hipstere av alle kjønn og legninger – og ikke minst bransjefolk fra de fleste kreative bransjer.

Publikum gjenspeiler dette, og Øya fremstår som en vesentlig hvitere og norskere festival i år enn i fjor. 

LES OGSÅ: Vi ble med norske Jenny på det ikoniske nakenløpet på Roskildefestivalen

Plateselskapet beskriver brasilianske Bala Desjo som en dagsmoderne versjon av bandene Novos Baianos eller Os Mutantes, men definitivt ikke noen imitasjon. Det at de føler behovet for å skrive at det ikke er en imitasjon, får meg til å tenke at det kanskje nettopp er mer imitasjon, enn noe annet. 

Men hva er vel egentlig ikke imitasjon? 

Musikk og kultur er jo alltid bygd på imitasjon, uten at det nødvendigvis er noe galt i det, jeg mener Bala Desejo ikke har funnet fram til dette uttrykket helt isolert fra noenting, hvertfall ikke 60-70-tallets tropicalia og psykedelia. 

Det samme gjelder Nabiha Iqbal, som tydelig er fundert på drømmepop laget på 1980-90-tallet, oppdatert med litt mer futuristiske produksjoner. 

Hun begynner i det sedvanlige indie-kjøret, men ser faktisk ut mot publikum. Hun utstråler en uskyldig sjarm, med sine digresjoner om black metal, platesjappa Råkk & Rålls og Frognerparken, men store deler av publikum ser ut til å skue ned mot skoene sine. 

Mange snakker om bandet Slowdive, som spiller på Øya en av de neste dagene, og musikken til Iqbal er ikke direkte shoegaze, eller noe sånt, men musikken føles mer ut som 1994 enn 2024. 

LES OGSÅ: Naturvin, yoga og merkeklær på bergensk klubb i Henningsvær

På vei bortover mot Hagen, biter jeg meg merke til stilledisco-området ved siden av klubben. Hva hører de egentlig på? Hvem imiterer de når de danser?

Videre ser jeg at Bala Desejo fortsatt er på scenen, og nå i den siste låta får de 80 prosent av publikum til å bøye seg på kne.

Er det imitasjon, som definert i Store norske leksikon: «Imitasjon skjer når dyr eller mennesker etteraper eller kopierer hva andre gjør»?

Og hva sier dette om oss som festivalpublikum? Vi er åpenbart lett påvirkelige, og opptatt av normer og konvensjoner.

På det lille jeg ser på konsertene med Vince Staples og Gjenfødt Kultur – som dessuten har fått med seg Ravi på scenen – får artistene publikum til å veive med hendene fra side til side, en klassisk hiphop-greie så lenge jeg kan huske hvertfall. Innen rocken er det andre spilleregler.

LES OGSÅ: Charli XCX, Troye Sivan, Arca, Disclosure, SZA: Sett og hørt på Primavera Sound

Britisk høydepunkt

Dagens første høydepunkt kommer via Nia Archives’ smittende, energiske dans og utstråling. Drum & bass-produsenten og DJen synger også en slags soul over beaten. Mens publikum danser i takt med Nia Archives sprudlende opptreden.

Musikken til briten er egentlig et retro-utrrykk. Jeg tenker på hvordan Roni Size og kollektivet Reprazent laget drum & bass fundert på soul, funk og jazz, med klassikeren New Forms, som en bauta i britisk musikkhistorie. 

Nia Archives er født i 1999, to år etter New Forms, så hennes musikk står snarere i spissen for en ny bølge, der drum & bass, jungle og beslektede lyder står på dagsorden på verdens klubber. 

Hennes So Tell Me… har også et visst preg av indie eller postpunk i seg, noe som kanskje ikke var så vanlig på 1990-tallet, så noe nytt er det ved musikken hennes. 

Tilbake på Klubben har Nora Mamdu dratt med seg en hel klikk, eller kuratert samling, om du vil: DJer, fashionistaer, utelivsentreprenører, vin-connoisseurer, radiopersonligheter, alternative R&B-sangere – og ennå flere DJ-er. 

LES OGSÅ: Bøttehatt-bonanza og Von Dutch i solnedgang: En moterapport fra Roskilde

Jentene som står bak Mamdu på scenen lader opp til torsdagens Øyanatt på Gamle Logen, arrangert av Mamdu og jentegjengens kolletiv Nara. Også det kanadiske weirdo-dancehall-stjerneskuddet Sadboi og gqom-fornyerne Omagoqa fra Durban er headlinere. 

Det er tydelig at squaden på scenen koser seg, og det smitter lett over på publikum. Nora Mamdus DJ-sett spenner over afrodiasporiske sjangre som amapiano, gqom, East Coast club, UK funky, dancehall, jungle, baile funk, men også avstikkere til bhangra. 

Måten hun blender musikksjangre på er kaotisk, men tidsriktig, jeg savner mer av dette i Øyas programmering. 

Senere hører jeg Sherelle på samme scene. En litt mindre spennende opplevelse, for kanskje det mangler noe av energien som Nora Mamdu hadde? 

Sherelle er en av de fremste DJ-ene innen up-tempo-dansemusikk i Storbritannia for tiden. Hun har et mer introspektivt uttrykk, og er helt i andre enden av skalaen fra Nia Archives, som nærmer seg pop. 

Jeg så Sherelle på festivalen Gala i Peckham i London i fjor sommer, det var helt rått, og sier kanskje noe om at det ofte helt enkelt er best å se DJ-er på hjemmebane. 

LES OGSÅ: Roskilde 2024: It’s times like these you learn to love again

Kreativ miks

Etter en pause i sakkosekker under passe heftige regnbyger, finner jeg meg selv tilbake foran Hagen-scenen: London-gruppa NSG kom på programmet i siste liten som erstattere for den nigerianske afrobeats-artisten Seyiji Vibes. 

Jeg elsker dette nærmest fra startskuddet. Det fremstår som en kreativ miks av dancehall, hiphop, amapiano, afrobeats, UK drill og afroswing. 

Sjangre som i dag er stor popmusikk, men kanskje ikke for alle, i allefall ikke på Øyafestivalen. 

Når jeg ser bakover mot slutten av konserten, har mange forlatt området. Mange dro nok på Pulp, en ganske annen, blek britisk poptradisjon, noe som får meg til å tenke på frontfiguren Jarvis Cockers nærmest ikonisk slacke opptreden på The Ali G Show rundt årtusenskiftet. 

Det er påfallende hvordan nærmest all britpop fra perioden, i følge filosofen og kulturskribenten Mark Fisher, ignorerte kontemporær svart musikk, og snarere lengtet tilbake til 1960-tallet.

LES OGSÅ: Lagde trilogi om ungdomsopprør på 00-tallet til samtidas «stygge» estetikk og Deathhammer

Kaotiske inntrykk

Så er det duket for Cezinando, på Sirkus. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke er helt sikker på hva Cezinando prøver på med musikken sin. Det er en snodig blanding av ballader og ymse elektronisk musikk.

Jeg tar meg selv i å tenke på Queens pompøse opptredener på 1970-tallet, og en slags techno, men ikke techno i Detroit-tradisjonen, noe som gjør at det for meg fremstår mer som russemusikk, eller en slags neo rave. 

Cezinando skal riktignok ha for at han legger hele sjela si flat på scenen, det er ektefølt musikk, og det står det respekt av. 

Ikke minst må jeg nesten si at, siden Cezinando kommer fra hiphop, har dette nesten ikke noe med hiphop eller rap å gjøre. Det som minner om hiphop, er den kaotiske blandingen av uttrykk. 

Og apropos dette med imitasjon og popmusikk: Det virker ikke som Cezinando imiterer noen andre.

Jeg vet riktignok at Cezinando henger mye med skogsrave-folket, men musikken han lager er heller ikke passelig i en slik kontekst. 

Jeg gikk skeptisk inn i Sirkus-teltet, men gikk fascinert ut derfra igjen.

Der mange andre artister, bevisst eller ubevisst, prøver å høres ut som andre, er Cezinando seg selv, og ingen andre.

Cezinando er en passende avslutning på en forvirrende, men likevel litt over gjennomsnittet god åpningsdag på Øya 2024. 

LES OGSÅ: UK Garage møter 2-step, Løkka-rap, Sørafrikansk popiano og Lulesamisk synthpop: Dette hører vi på nå

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjasboka