Øyafestivalen torsdag: Fra fløyte til rave
Publikum på Raye. Foto: Øyafestivalen
Disco, kulturkrasj og smellvakker naturvin-psykedelika i Tøyenparken.
Flytende fløytejazz
Hans tilstedeværelse er spesiell enten han rapper eller trakterer fløyter – under konserten relativt nøkternt kledd i lys snekkerbukse, blå lue og solbriller. Jeg snakker om André 3000.
Sømløse, men hyppige bytter av blåseinstrumenter vekker assosiasjoner til alt fra norske budeier til gammel, søramerikansk vegetasjon.
På et tidspunkt kan Andrés fløytespill minne om Jan Garbarek på bursdagsfløyte – og det er flott!
Etter «pausen» med introduksjonen av bandet står André enda mer frem, med en dvelende solo bestående av korte lyder over et suggererende lydteppe fra bandet.
I en periode høres det hele nesten ut som en form for akustisk, eksperimentell house, og variasjonen og repetisjonene under konserten var i det hele tatt meget godt balansert.
Derfor er det litt synd at bandet må forlate scenen etter tilmålt tid på 50 minutter, på et tidspunkt der publikum virkelig begynnner å komme inn i musikken. Men en tilfredsstillelse der man samtidig er sulten på mer, er vel egentlig en tilstand perfekt på en musikkfestival.
Karakter:
8 / 10
André 3000, Vindfruen, Øyafestivalen torsdag
– Sveinung Wålengen
LES OGSÅ: Øya-aktuelle André 3000 blåser i fortiden
Full kontroll
Raye tar full kontroll på Amfiet på Oslogjengernes egen «meet-and-greet» festival. En kommer inn på den store hovedløkka til Tøyenparken akkurat idét hun gjør et skifte fra balladene og inviterer til en liten rave-fest, over i 4/4 eller 2-step.
Og som det responderes!
En horde av mennesker flytter henda etter Rayes instruksjoner, samtisdig med at de første brusene av merkbart økende promille setter inn.
Å se et PA-anlegg i friluft danne denne tilkoblingen til publikum treffer en sår, ukjent nerve: Fra soundsystem til PA-anlegg endres både rekkevidden og fokuset seg.
Der et soundsystem lager en godlynt og tung kokong av snoende groove, brer et PA-anlegg seg lett og freidig i luften og leverer en lysere melodi over lange distanser.
Uansett beholdes det en dansemusikk-snert som Raye selv bemerker når hun synger «4/4 Kick-drum poundin’ in my head», fra låta Escapism, med 070 Shake.
En tydelig begeistring for sitrende tempo og breaks er tilstede.
Karakter:
6 / 10
Raye, Amfiet, Øyafestivalen torsdag
– Elisteinar Tenga
LES MER: Øya-aktuelle Arcas spektrale kraft
Men discoen var ikke død!
Siden hun spilte på Øya i 2012 har Ware blitt mer av en vaskeekte diva, men har beholdt sitt avslappede scenetekke.
Vi får vi et deilig nikk tilbake til nettopp 2012 og den dansevennlige Running-remixen til Disclosure, og Ware koster på seg et «mini-sett» med sammenmiksede låter som utgjør en konsert i konserten.
Det funker best når musikken pumpes organisk og genuint ut som dette – et slags bevis på at Ware ikke bare scene-estetisk, men også rent musikalsk, er bevisst sine inspirasjonskilder fra disco-kulturen.
Beautiful People virker mer Michael Jackson-inspirert enn noensinne denne kvelden, og Ware lykkes med å tø opp publikum i alle aldre med en «dance routine» til øreormen.
Når hun mot slutten av konserten gjør en cover av Chers Believe, føles det så altfor riktig – så riktig at det nesten blir et antiklimaks. Bare Cher er Cher. Men ok.
Jessie Ware løftet uansett sitt albummateriale til nye høyder live, og ryktene om discoens død er fortsatt sterkt overdrevet.
Karakter:
7 / 10
Jessie Ware, Vindfruen, Øyafestivalen torsdag
– Sveinung Wålengen
LES OGSÅ: Øyafestivalen onsdag: Kunsten å imitere
Walisisk klubb og dedikerte fans
Fundamentet av breakbeats beholdes når en slentrer fra Amfiet over til Sirkus der den walisiske brødre-duoen Russell, Overmono, har meldt sin ankomst.
Og det gjør de i vaskeekte britisk forstand; med Air Max 95s på føttene og den moderne garage-grime banger’n Freedom 2 skapt sammen med Kwengface og Joy Orbison (som også spiller på Øyafestivalen).
Innflytelsen av britisk grime manifesteres i en dialekt med snert og beats med teft.
Prikken over i’en er det visuelle. Utenom deres karakteristiske motiver av Dobermann-bikkjer med sølvkjede; en noe overraskende Lancia Coupé som turer opp og ned noe som kan virke som Italienske landeveier.
Det minner litt om terrengene i WRC Rally. Dette noe overraskende valget av visuals, minner en om den smått idiosynkratiske klassereisen til raveuttrykket.
En annen kultur-clash som hypnotiserer en voksende andel dansende festivalgjengere til det nivået at det virker som mange nesten mister besinnelsen, er når den gjenkjennbare stemmen til Mike Skinner (The Streets) fra Turn the Page kommer over anlegget, i den nye remix-versjonen av Overmono med samme navn, i samarbeid med Skinner.
Aggressive og kurante breaks regner over den nå totalt dedikerte ansamlingen.
Karakter:
8 / 10
Overmono, Sirkus, Øyefestivalen torsdag
– Elisteinar Tenga
LES OGSÅ: Overmono på Roskilde
LES OGSÅ: Afro-rave, darkwave, somali EDM og norsk afropop: Dette hører vi på nå
Smellvakker naturvins-psykedelika
Det er med tungt hjerte jeg navigerer mot den neste konserten – som tross sitt mindre navn, kanskje er det beste bandet for dagen – hvis ikke hele festivalen – og et av nabolagets egne tilskudd:
Kampens egne gutter, den norske trioen Orions Belte.
Få band holder samme nivå som Orions Belte: En trio av tre veldig ekspressive individer.
De snor seg gjennom alt fra funk til prog-rock med friheten til jazzens tilnærmelse og den ektefølte mentaliteten til tidlig soul og rare-groove.
De er en konstant godt kalibrert øvelse i psykedelisk rock. Med slør av osmanske toner og tradisjoner, med en forståelse for moderne driv og anslag.
Det melodiske er en drøm av strak sjel, gitaren en post-moderne funk arvtager, mens perkusjonen tar ansvar: ny, sjelfull forståelse av skrangle-jazz.
Det er kanskje det kuleste bandet folk som er avhengig av å henge på Becco noensinne kunne kommet fram til: yacht-rockens patina-fylte kusine, den smellvakre naturvins-psykedelika.
Karakter:
7 / 10
Orions Belte, Øyafestivalen torsdag
– Elisteinar Tenga
LES OGSÅ: Naturvin, yoga og merkeklær på bergensk klubb i Henningsvær
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjasboka
1 thought on “Øyafestivalen torsdag: Fra fløyte til rave”