Paradise Hotel S17: Hinsides kontroll og aldri kjedelig

ANMELDELSE: Den omdiskuterte seriens mest forsonende trekk, er at deltakerne kan iscenette seg selv akkurat slik de vil – uten å nødvendigvis legge egne følelser og livshistorikk i potten.

*Karakter nederst i saken *

Cause we were never being boring

We had too much time to find for ourselves

And we were never being boring

We dressed up and fought, then thought: «Make amends»

And we were never holding back or worried that

Time would come to an end.

Teksten og musikkvideoen til Pet Shop Boys’ Being Boring er fulladet med det man kanskje kan kalle ungdomsmisunnelse – den bittersøte erkjennelsen av aldring og at det gjelder å leve livet til fulle mens man kan.

Da jeg så min første Paradise Hotel-sesong i 2009, var deltakerne som småfrekke småsøsken.

Mens 2025-generasjonen kunne – biologisk sett – vært både mine og de første deltakernes barn. Gulp!

Det sier noe om det vi alle vet og kanskje snakker litt for mye om: Tiden flyr. Og om at Paradise, nå godt inne i sin 17. sesong på Viaplay, har blitt det man temmelig trygt kan kalle en «institusjon».

Nå – som nesten alltid – sendes «Pærra»-episodene på den bitreste og kjipeste delen av vinteren.

Mens det gradvis lysner, tiner og spirer der ute i virkeligheten, kjemper en gjeng unge voksne om popularitet, penger, kjærlighet og tilhørighet på en avsperret, gjennomovervåket eiendom i Mexico.

Manglende grenser og hinsides kontroll

Hvis du er ukjent med «konseptet»:

Det er om å gjøre å vinne 250 000 kroner, og det gjør man ved å danne parforhold og være populær og en god spiller.

Men må ikke bli for populær og for god spiller, for da er du en farlig konkurrent. Man må unngå eliminering, ikke havne på solorommet og …

Det er komplisert, og det blir ikke mindre innviklet av at produksjonen stadig endrer på reglene etter eget forgodtbefinnende – kart og terreng justeres fortløpende etter hverandre:

Å lage «bra TV» prioriteres over regler og satt forutsigbarhet.

– Vi måtte tenke på det to-tre ganger etter at krigen brøt ut: Er det her bare usmakelig?

Stemmer man ut en deltaker som lager for mye drama og action og god og/eller dårlig stemning, er det sånn 100 prosent sannsynlig at vedkommende kommer tilbake igjen. Gjerne flere ganger.

Serien er dessuten full av saker og ting foreldre og andre voksne ikke liker, som fyll, sex, spillteori og utnyttelse av andre menneskers følelser.

«Jeg forstår at TV3 er en kommersiell kanal som skal lage kontroversiell TV for å tjene penger, men å latterliggjøre manglende grenser for sex i kombinasjon med rus bør ikke behøve å inngå i denne oppskriften», skrev leder av Senterungdommen og vinner av realityserien Anno, Emilie Enger Mehl i en kronikk i VG for snaue ti år siden.

Det er lett å gi den nåværende eks-justisministeren rett i at det gir bismak med underholdning om ungdommer som overvåkes mens de gjør dumme ting i fylla.

Skildringene er imidlertid ikke direkte respektløse overfor deltakerne: Håpet er at samarbeidet med produksjonen er såpass godt at de verste tildragelsene redigeres bort. At det ligger en form for samtykke og godkjenning i kontraktene.

Det må heller ikke glemmes at dagens ungdommer overvåkes i fylla uansett, av hverandre og alskens sosiale medier.

Sex og fyll er altså avgjørende bestanddeler i Paradise, men helt sentralt står spillet og intrigene.

Det kan bli innfløkt hinsides gjengivelse og forklaring.

På sitt beste sendes tankene til kostymedramaet Farlige forbindelser, der sleipingen Valmont (John Malkovich) prøver å komme på høyden av en ikke noe særlig komplisert kamp om kjærlighet og innflytelse ved å stadig ty til replikken: «It’s beyond my control».

Samlebånd?

Ikke for å skryte, men selv falt jeg av Paradise rundt 2011, da produksjonen begynte å bruke mer krefter på de manglende akademiske evnene til disse noenogtyveråringene, enn på spillet og intrigene.

Halvannet tiår senere synes ingenting forandret med konseptet: Opplegget med ulike bostandarder, temafester, parseremonier og Pandoras eske er klin likt. Det er så innkjørt at «reglene» aldri blir fortalt til eventuelle nye seere.

I 2022 prøvde serien seg på en vri: Parene på rommene trengte ikke være av ulike kjønn. I år er heteronormativiteten tilbake så det suser.

Det er mer fokus på kvinnelig seksualitet, nytelse og nakenhet – men på flere måter.

En innledende sekvens lar oss bli kjent med en bøling grabukker som lystig saumfarer jentenes bagasje mens de fantaserer om bryster og bakender. Så stopper det opp.

De første episodene av 2025-Paradise er et antiklimaks.

Jeg formulerer setninger som at fantasien og den rampete kraften er borte, at sesongen føles som et samlebåndsmaskineri deltakerne hjerteløst kyles inn i, uten at produksjonen er nysgjerrig på samspill eller personligheter.

Og er Asker og Bærum-faktoren i laveste laget?

Hvor er de gladklysete spradebassene fra Eiksmarka og de Chanel-suverene iskvinnene fra Nesbru?

Når sluttet Paradise å være comme-il-faut for distriktet som FANT OPP russebusser, midtskill og oppbrettede Lacoste-kraver?

Kanskje var de bare i frontlinjen for en festkultur som nå omfatter hele landet? Og at det er derfor årets sesong rommer tre freske finnmarkinger?

Årets norske plott-tvist

Men, skal det vise seg: I de småtraurige første episodene, er det Jonas fra Kirkenes som står for det beste gullkornet:

«Jeg er veldig glad i damer. Damer har på en måte blitt en liten hobby.»

Han forteller om å «tenke med kølla», mens produksjonen lar en animert penis løpe rundt på skjermen, med testikler og det hele. Høhø.

I episode tre begynner det virkelig å lysne: Det viser seg at sjarmerende og følsomme Liam – den eneste deltakeren fra Asker og Bærum:

a) Er sønnen til Charterfeber-legenden Svein Østvik, og:

b) Har lovet ham å ikke ha seksuelt samkvem på fjernsyn.

Dette er noe som skaper et hardt dilemma for den virile unge elektronikkselgeren, der han ligger avkledd og noe salongberuset i en seng med Finnmark-råskinnet Maiken – som i tillegg både er forkultivert og herdet av en tidligere sesong.

Scenen inkluderer paret – og en grafikk som gir Charter-Svein lystig tilstedeværelse på skjermen: Han skal liksom være sønnens indre «nei»-stemme.

Det er umulig å tenke seg en tilsvarende sekvens på NRK, TV 2 eller TVNorge. Pærra hadde visst ikke mistet edgen likevel!

Fra episode fire er kammerforviklingene i gang for fullt – med intriger og spill så innfløkte at det er fåfengt (og spoiler-risikabelt) å forsøke seg på en gjengivelse.

Men vit at plott-tvisten i episode 9 LETT er et av årets norske tv-øyeblikk.

Og at serien ikke avviker en millimeter fra 2009-oppskiften og er nesten like full av krutt og overraskelser og livsglad, lett overskridende ungdom. Som aldri kjeder seg, som alltid finner tid til seg selv.

Men kan de ikke være kjipe mot hverandre, da?

Jo, og da griper lykkeligvis programleder Triana Iglesias – dette paradisets gudinne – inn, med bestemt hånd. Akkurat som i 2009.

Hva er problemet, liksom?

Paradise Hotel er underholdning som gir seg ut for akkurat hva det er.

Samtlige deltakere er fortrolige med det uforutsigbare opplegget. Setningen «Jeg kan ikke tro at jeg er her på Paradise Hotel» ytres ganske mye. Men de vet det nok.

Serien er stadig er gjenstand for kontroverser og medieoppslag – det ligger sannsynligvis i det tross alt smått grensesprengende konseptets natur.

Pærras mest forsonende trekk er at deltakerne kan iscenette seg selv akkurat slik de vil – de kan showe og spille for kamera uten å nødvendigvis legge egne følelser og livshistorikk i potten.

Slik skiller serien seg for eksempel fra det – på overflaten – mer sympatiske Jakten på kjærligheten:

Den nasjonalromantiske fesjået der norske bønder søker maker, legger opp til total blottstillelse av følelser, erfaringer og slektsgårder, men fordi det hele er ledsaget av programlederklemmer og trivelig munnspill, forstår man det som realt og ekte.

Paradise Hotel er mer kunstig – i alle betydninger av ordet. Men du verden som denne pastell- og betakarotenfargede festen lyser opp det norske januarmørket.

Vi er bare en tredjedel inn i dette eventyret – i fjor stilte Pærra med 28 episoder. Alt ligger til rette for en episk-overflatisk og herlig uansvarlig TV-vinter.

Karakter:

7,5 / 10