Peter Doherty til TBA om sin egen dokumentar: – Det svært personlige var ubehagelig å se
Peter Doherty i dokumentarfilmen om seg selv. Foto: Unifrance
INTERVJU: Dokumentarfilmen om Peter Doherty skildrer ikke bare hans musikkarriere, men kommer svært tett på hans kamp mot rusavhengigheten.
PARIS, FRANKRIKE: Med sin bakgrunn fra The Libertines, Babyshambles og andre band- og soloprosjekter, trenger neppe Pete Doherty noen ytterligere introduksjon.
Men nå er det kommet en ny dokumentarfilm om den myte- og skandaleomspunne artisten: Peter Doherty: Stranger in My Own Skin vises under Oslo Pix.
Vi møter ham i Paris noen måneder tidligere, sammen med kona Katia de Vidas, som har regissert filmen.
Uten søvn på øyet det siste døgnet ankommer undertegnede intervjuet omtrent rett fra filmfestivalen i Tromsø – med alt det også innebærer av sene kvelder – via Oslo og kommer til Paris med et smertefullt tidlig eller seint fly – det kommer an på øyet som ser.
Kanskje ikke det mest optimale utgangspunktet for en journalist på intervjuoppdrag, men man kan også mene at akkurat Peter Doherty neppe er den mest upassende personen å intervjue når man først har måttet døgne.
Med det sagt, skal vi unnlate å harselere med at den britiske artisten – som nå altså bruker navnet Peter, ikke Pete – har vært ganske langt ute mang en vinternatt før.
For Doherty har klart å komme seg ut av rusmisbruket.
Og nettopp denne vanskelige kampen skildres nærgående i de Vidas’ dokumentar, der hun både har filmet ham gjennom mange år (noe som startet før de ble et par) og fått tilgang til mye annet materiale fra livet og karrieren hans.
Tabloidenes funksjon
Det er en film som skildrer høye oppturer og ekstremt harde nedturer, samtidig som den forteller om Libertines og Dohertys andre prosjekter. Mest sentralt står dog veien ut av rusavhengigheten.
– Med tanke på alt som er skrevet om Peters liv i tabloidpressen og whatnot, følte dere et behov for at han skulle fortelle sin egen historie? Var det noe som var viktig for dere å få fram som vi ikke har hørt?
– Da jeg tidligere dro til England som turist, så jeg jo tydelig hvordan tabloidavisene er der. Vi har ikke så mye av det i Frankrike. Og da jeg hadde blitt venn med Peter, så jeg det enorme gapet mellom hva som ble skrevet om ham og hvem han egentlig var, forteller de Vidas.
Hun mener det finnes store misforståelser om avhengighet, noe hun ønsket å forklare bedre.
– Det får så være om man liker eller misliker personen som presenteres i filmen, så lenge man skjønner hva dette går ut på. Vi viser noe helt annet enn for eksempel bildene på forsider av ham som går for å handle brød og ser ut som en sliten junkie.
– Tabloidene har sin funksjon. De er alltid best på sportsdekning, sier Doherty.
– Og å tjene penger, skyter de Vidas inn.
– Vel, alle i «Capital Society» skal tjene penger. Men tabloidene er gode på sport og TV-guider. Alt annet er bare «pantomime headlines», sier Doherty – i betydningen alt annet enn reelle nyheter og ekte saker.
– De er det motsatte av en personlig dokumentar. Og det har alltid forvirret meg. Siden jeg var kontrollfreak når det kom til låtskriving og kunstnerisk uttrykk, tenkte jeg at jeg kanskje kunne gå inn og involvere meg for å presentere sannheten. Men det kan du aldri, utdyper han.
– Du kan ikke vinne mot dem, sier de Vidas.
– Du kan ikke kommunisere med disse folkene, ikke sant? De har en satt agenda. Det er trist, men bare om du er uheldig nok til å være en seriøs artist eller poet. For mange typer kjendiser er det topp. Tabloidene fortjener ikke å diskuteres, for de ønsker ingen diskusjon, sier Doherty.
– Man kan ikke ta dem seriøst. Så jeg har heller ikke tatt meg bryet med å saksøke tabloidene, bortsett fra da de hacket telefonene mine. De vil uansett bare fortsette.
PODCAST: Lagde trilogi om ungdomsopprør på 00-tallet til samtidas «stygge» estetikk og Deathhammer
Ubehagelig personlig
– Hva følte du selv da du så filmen, Peter?
– Jeg vet ærlig talt ikke. Noen ganger var jeg flau, er det er en følelse?
– Ja, svarer de Vidas.
– Jeg tror ikke flauhet er en følelse, mener Doherty.
– Jo, det er da så klart det, insiterer hun.
– Det var ikke lystbetont, for å være ærlig. Altså, om jeg hadde sett den som en film, kunne jeg gitt en objektiv mening. Men siden den handler om meg, var det ganske vanskelig å se den, fortsetter Doherty.
– Det er så mange personlige ting i filmen. Det dreier seg også om ting jeg vet at ble filmet, men som ikke ble med, som venner som har dødd. Så jeg kjente på et vidt spekter av følelser. Også mye glede. Spesielt scenene fra konserter – så mange dritbra konserter og publikum. Jeg følte både glede og tristhet, og det svært personlige var ubehagelig å se.
– Man kan få en følelse av at du på et vis klarte å redde Peter av å se filmen, Katia?
– Tja, jeg skulle gjerne ha sagt ja, det gjorde jeg. Men nei, det er som man sier, at det krever en hel landsby for å ta vare på et lite barn. Det krever mange folk. Jeg hjalp mye, men også Peters venner, familie og manager hjalp ham med å bli nykter. Vi bidro alle sammen, forteller hun.
– Noen ganger var Peter heller ikke mottakelig for vår hjelp.
Rock’n’roll-mytologi vs. pappa-opptreden
Dohertys oppvekst var preget av at han var en «army brat», som flyttet rundt dit farens jobb i forsvaret tok familien. En bevegende scene i filmen viser den samme faren da han uanmeldt kommer ut på scenen under en av sønnens konserter.
Selv er imidlertid Doherty mer ambivalent til dette øyeblikket:
– Sant å si hadde jeg foretrukket om han ikke kom opp på scenen. Ikke for å være kjip mot ham, men… Han kom på en av de tidlige konsertene mine. Men i løpet av de 20 årene etter det, med så mange fete konserter med de ulike bandene jeg har vært i, kom han aldri på noen. Og så, 20 år senere, dukker han plutselig opp på scenen, forteller han.
– Av personlige grunner er det ganske sterkt. Men for å være ærlig: Om jeg hadde dukket opp i brakkene til den britiske hæren, og prøvd å fortelle folk hva de skulle gjøre med kvartermesteres underavdeling, lagerfasiliteter eller opptrening av ukrainske soldater – jeg ville ikke en gang fått lov til å komme inn. Men han kan liksom bare vandre inn midt under min store avslutning. Nei, nei, nei. Ikke kult. Det var vanskelig å se på.
– Peter sier i filmen at her skal han liksom leve opp til denne rock‘n’roll-mytologien, og så kommer pappa på scenen. Det er jo superrart, skyter de Vidas inn.
– Grusomt. Helt sjokkerende. Jeg kan se at jeg tok meg sammen ganske bra, men jeg kan også se at jeg først av alt er forvirret. Og så synes barnet i meg at det er utrolig kult, mens den voksne er mer brydd av ham. Også fordi han etterpå gikk rundt backstage og snakket om hvordan dette bandet trenger ham og alt mulig sånt. Åh, fucking hell, sukker Doherty.
Han vandrer over til et av hotellrommets vinduskarmer og tar seg en sigarett ut av vinduet.
Han understreker imidlertid at han stadig er med i samtalen, det er ikke noen røykepause.
Null sensur
– Var det noen temaer som var «off limits», enten fordi Peter ikke ville ha det med i filmen eller fordi du for eksempel ønsket å beskytte ham?
– I begynnelsen ville jeg ikke filme dop i det hele tatt. Da var det Peter som sa at jeg burde filme det. Jeg tenkte at dopbruken bare var festing, og syntes ikke det var interessant. Uten at jeg fordømte det, heller, forteller de Vidas.
Men etter hvert som hun skjønte at det dreide seg om avhengighet, innså hun at man ikke kan snakke om Peters liv uten å snakke om det.
– Det ville ha vært hyklersk. Man kan ikke vise hvordan han blomstrer uten å vise de vanskelige sidene og de vonde øyeblikkene. Så det gikk fra at dop ikke var blant kortene til at det måtte være med.
– Det var absolutt ingen sensur fra Peters side. Han var virkelig åpen. Det er han jo her i denne samtalen også, og jeg ser at han ofte er altfor åpen i intervjuer.
Men en kan alltid spørre seg om det kanskje også kan ha med romantisering å gjøre, og at mange artister og kunstnere romantiserer rus:
– Peter sier seg skyldig, sier de Vidas, og henvender seg så til Doherty:
– Det var en tid i livet ditt da du romantiserte heroin.
– Uansett hvor mye du prøver å disiplinere deg selv, faller man tilbake til sine instinkter, sier Doherty.
– Enten du romantiserer eller ikke, så velger man ikke alle øyeblikk.
Peter Doherty: Stranger in My Own Skin vises under Oslo Pix.
LES OGSÅ:
Gaspar Noé til TBA: – Denne filmen dealer med en tematikk som er beslekta med rusmidler: Demens
«Remikset» gammel dokumentar om rusmiljø til musikkvideo
Elsket og sensurert: Shane MacGowans Fairytale of New York
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka
12 thoughts on “Peter Doherty til TBA om sin egen dokumentar: – Det svært personlige var ubehagelig å se”