Piken med nålen: Desperat kvinneliv
ANMELDELSE: Magnus von Horns Oscar-nominerte stumfilm-hyllest er en kvinnelig dystopi uten utveier.
Da jeg omsider skjønte hvorfor filmen heter nettopp Piken med nålen, fikk jeg akutte fantomsmerter i den reproduktive delen av kroppen.
En dyster gullfiskbolle
I Piken med nålen skaper Magnus von Horn en slags gullfiskbolle av København i tiden etter første verdenskrig.
Her ser vi de tøffe livsvilkårene for folk flest etter både krig og spanskesyke, med lemlestede, maltrakterte og dypt traumatiserte menn som vendte tilbake fra fronten.
I dette dystre akvariet av elendighet og armod, møter vi fabrikk-piken Karolinel, spilt av Vic Carmen Sonne (Eksplosjoner i hjertet).
Den industrielle revolusjonen bar med seg både mekaniske og menneskelige maskiner. Kvinnene i tøyfabrikkene har maskinen og den skrøpelige nål som en forlengelse av kroppen.
Vår hovedkarakter Karoline knekker hele tiden nålene. Det er (dessverre) ikke derfor hun kalles «piken med nålen».
Karoline lever umiddelbart i en verden med svært lite sosial mobilitet, med mindre man er heldig og sikrer seg et godt parti.
Hvilke muligheter har man som kvinne, når ens mann ikke kan bevises død i krigen og det dermed ikke kan utbetales enkepensjon?
Man kan arbeide på fabrikk fra morgen til kveld uten å kunne betale husleie for et anstendig rom. Som arbeidsmaur er man nesten nederst i næringskjeden, med få og usynlige utveier.
Det hele er så usselt og dystert at man fort kommer til å tenke på Piken med svovelstikkene.
Piken med nålen er dog ikke bare en klassefortelling, det er også en seriemorderfilm!
Den stygge stesøsteren: Askepott-eventyret som satirisk og edgy body horror
Englemakeren
Saken om barnemordersken Dagmar Overby er en av Danmarks mest kjente historiske drapssaker.
Den er mer ukjent her til lands, og dermed går det norske publikum muligvis mer uvitende i møte med hva som skal skje i fortellingen.
Dagmar Overby – eller Englemakeren, som hun ble kalt (og som ikke må forveksles med boka Englemakersken til Camilla Läkberg, eller den danske filmen Englemakeren, selv om tematikken virker beslektet) – var en kvinne som tilsynelatende tok til seg uønskede barn for å omfordele dem til gode hjem, bare for å kvele eller kveste dem til døde i sekundet moren var gått.
Desperate mødre som angret seg og kom tilbake etter barnet sitt fattet til slutt mistanke.
Rester av brente barnelik ble funnet i kakkelovnen hennes og Overby ble dømt til dødsstraff, som ble omgjort til livstid. I retten innrømmet hun å ha kastet flere barn i Københavns felleslatriner.
Onkel Jens: Lun og sjarmerende kulturkollisjon
Emnet er mildt sagt grotesk, og det er også nylig blitt laget en dansk okkult skrekkfilm om henne – eller rettere sagt om leiligheten hun bodde i, i Jægersborggade.
Filmen heter Englebørn og har den norske skuespilleren Agnes Agathe Born i hovedrollen og Peder Pedersen på regi.
Piken med nålen forholder seg dog mer direkte til historien om Overby, selv om vi også her møter henne via en annen karakter.
Møtet med djevelen
Karoline blir gravid med sjefen sin, fabrikkeieren (Joachim Fjelstrup), som har lovet henne gull og grønne skoger, men moren hans (Benedikte Hansen) nekter ham å gifte seg med henne.
Utsiktene til et bedre liv blir revet bort like fort som de kom. Hun hadde til og med lovet kollegaene på fabrikken en «god plass» som tjenestefolk i den overdådige villaen. I mellomtiden vender mannen hennes (Besir Zeciri) hjem levende fra krigen, men i en ugjenkjennelig tilstand.
Karoline møter Overby (Trine Dyrholm) og datteren hennes (Ava Knox Martin) i en offentlig badeanstalt, der hun prøver å ende en desperat situasjon med en lang nål (grøss). Dagmar overtaler henne i stedet til å komme hjem til henne når hun har født for å «ordne opp» i situasjonen.
Badeanstalten er selvfølgelig et historisk levn, men disse anstaltene er blitt superhippe i København i løpet av de siste årene og flere og flere av dem blir gjenopplivet i bybildet.
Det føles veldig langt mellom de utslitte arbeiderkroppene i rekkene med halvskitne badekar til dagens tatoverte, naturvinsdrikkende hipstere med epsom-salt-bad og aufguss.
Det er nesten ufattelig at fronten for Overbys udåder er en godtebutikk, der desperate mødre dukker opp med nyfødte, uønskede barn.
Det gjør Karoline også, og hun begynner å jobbe for Dagmar for å betale ned gjelden for det «omplasserte» barnet sitt. Hun flytter inn hos Dagmar, datteren hennes og en slags mennesklig dildo ved navn Svendsen (Ari Alexander), og blir snart innvidd i de mørke hemmelighetene.
Inspirasjon fra stumfilmens første jubelår
Piken med nålen trekker helt tydelig inspirasjon fra tysk ekspresjonistisk stumfilm (som Tim Burton også er svært inspirert av) fra slutten av 1910-tallet.
Vi befinner oss i et helt klart fiktivt København med snirklede bakker og smale, rare hus som sender en kjærlig hilsen til mesterverket Dr. Caligaris kabinett (Robert Wiene, 1920).
Leiligheten den virkelige Overby bodde i da mordene ble begått eksisterer fremdeles i det paddeflate brokvarteret Nørrebro.
I likhet med badeanstaltene er adressen på Jægersborggade i dag både kul og ettertraktet. Mange av leilighetene her har dog fremdeles ikke eget bad og det er et fellesbad i gaten. De små arbeiderleilighetene er i dag også ofte slått sammen flere av gangen og bebodd av hippe småbarnsfamilier.
Filmens visuelle uttrykk etterligner stumfilmens første jubelår og innebærer flere referanser.
Den mest tydelige er referansen til en av verdens aller første filmer, nemlig Arbeiderne forlater fabrikken av Louis Lumiére fra 1895.
Piken med nålen trekker tungt på det tidlige stumfilmuttrykket, men med en dybdeskarphet som minner mer om stumfilmens absolutte høydepunkt i 1927 (tenk Jeanne d’Arcs lidelse og død av Carl Th. Dreyer) – rett før lydfilmen endret alt.
Dobbeltmennesker
En annen tidstypisk detalj er at filmen leker litt med dobbeltgjengermotivet.
Dette var populært i samtidens stumfilmer, blant annet nevnte Dr. Caligaris kabinett, Dr. Jekyll og Mr. Hyde (med den norske tittelen Dobbeltmennesket, av John S. Robertson 1920) og ja, til og med balletten Svanesjøen baserer seg på dette motivet.
I Piken med nålen har alle to ansikter. Karakterene opptrer med og uten masker, som Karolines hjemvendte, lemlestede mann, som har en fysisk maske i lær som han skjuler krateret av et ansikt med.
Seriemordersken har to ansikter, det omsorgsfulle med godtebutikken og barnemorderen bak kulissene. Karoline vil være mor, men kvitter seg med barnet likevel. Fabrikkeieren er forelsket bak lukkede dører, men fornekter Karoline overfor sin mor.
Filmen virker også forelsket i refleksjoner i blanke overflater; det dobbelte menneske – virkeligheten og refleksjonen.
Utover å være en finurlig referanse til tidsånden i perioden filmen utspiller seg i, bidrar karakterenes doble agendaer til å gi dem dybde.
De sier én ting, men mener noe annet, de mener godt, men gjør ondt og, som mennesker flest, har de skiftende sinn og er håpløst ubesluttsomme.
Fargeløse kostymeutfordringer
Piken med nålen er milevis langt fra bildet på slutten av 1910-tallet og de tidlige 1920-årene med glitrende flapper-piker og fylte champagneskåler som mange forbinder med tidsalderen.
Den klassiske flapperen (som aldri ble lårkort og sjeldent hadde frynser, selv om filmer om 20-tallet fra 1950-tallet har lurt oss til å tro det) fikk ikke korte (knelange) kjoler før på midten av 20-tallet, og allerede på slutten av årtiet var kjolene faktisk lange igjen.
Man har dog stort holdt seg innenfor en forholdsvis korrekt historisk silhuett, som blir kritisk for å kunne gjenskape ideen om stumfilmens storhetstid.
Kostymearbeidet fremstår dog litt flatt, og det virker som om man ikke har vært fullt så oppmerksom på hvordan farger og teksturer vil fremstå i sort/hvitt.
Sluttproduktet er mangelfullt, og bedre kjennskap til fargelære fra perioden, altså hvilke farger som rent faktisk ble brukt, kan være en god pekepinn for hva man har brukt på lerretet i sin tid.
I Netflix-suksessen Mank (David Fincher, 2020) ble alle kostymene testet med sort/hvitt-filteret på en iPhone, og dermed endte de med å produsere kostymer i farger som var populære på 1930-tallet.
En sniktitt på kostymedesigner Małgosia FudalasInstagram, avslører at sort/hvitt-filtre har vært brukt også i produksjonen av Piken med nålen, men uttrykket fremstår allikevel ikke så autentisk som man kunne håpe.
Det er tydelig at tidsbildet er gjennomgående forsøksvis autentisk og ikke en eksperimentell fiksjon, og dermed blir det relevant å gå kostymene nærmere etter i sømmene.
Det går noen ganger galt med teksturen, som når Karoline får en kjole i gave av den rike fabrikkeieren. Formen er ikke akkurat moteriktig, den er faktisk forferdelig gammeldags for perioden som nærmet seg en moderne, rettskåren silhuett.
Her har vi både enorme skinkeermer og et korsettert kjoleliv. Men det er for så vidt greit nok, det er mange historiske fiksjoner i filmen for å illudere «gamle dager».
Problemet er vel mest at man har brukt et billig, skimrende stoff til ermene som bryter med stumfilmuttrykkets ellers autentiske tekstur.
En hjemmestrikket (og skrekkelig) lue med innebyggede skjerf-flapper fremstår til gjengjeld perfekt for en fattig vadmelsgarderobe som Karolines, og Overbys matroneaktige 1910-talls-silhuett (med skjørt og bluse med sløyfe i halsen) gir henne et autoritært og formynderisk uttrykk.
Kostymene i Karolines lemlestede ektemanns sirkuskarriere er helt fantastisk utført, og her får man en klar fornemmelse av tiden.
Man kan nærmest lukte sirkusteltet og de utbrukte, men velkonstruerte kostymene, som skal gjøre inntrykk på et stusselig publikum.
Et erkedansk powerhouse
Piken med nålen har flere gode kvaliteter, men den er først og fremst en god kunstnerisk idé. Det ferdige produktet er dog en bedre som denne ideen enn det er utført.
Det er tydeligvis en film som i stor grad prioriterer form over innhold.
Manuset føles skrevet, de overartikulerte ordene virker malplasserte i et formspråk vi forbinder med stumme ansikter.
Faktene er store og mimikken overdrevet; et mulig forsøk på å gjenskape stumfilmens spillestil. Men det blir kanskje bare for mye akkompagnert av ord.
Dette gjelder spesielt Vic Carmen Sonne, som ellers har vært briljant i filmer som Isabella Eklöfs Holiday. Det er neppe skuespillerferdighetene det feiler noe med. Kanskje skyldes det svenskens manglende finfornemmelse for det danske språket?
Trine Dyrholm er helt klart den som takler det litt oppstyltede manuset best. Det skulle kanskje bare mangle, hun er en fremragende skuespiller og kan løfte nesten hva som helst. Et erkedansk powerhouse!
Datteren Erena, spilt av Ava Knox Martin er også eksepsjonelt god, med et uttrykksfullt ansikt som egner seg perfekt til den forestilte perioden. Hun står dessuten for noen svært vanskelige scener som allikevel forblir utrolig troverdige.
Piken med nålen er tross alt en gripende filmfortelling, takket være en håpløst relevant problematikk om abortrettigheter og en særdeles fengende seriemorder-historie.
Også er det takknemlig at det er noen som tør å leke med form og stil i en blankpolert, hyperkommersialisert tidsalder. Hatten av for det!
Karakter:
8 / 10
Piken med nålen (Regi: Magnus von Horn)
Piken med nålen har norsk kinopremiere 4.april.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky og Fjesboka
LES OGSÅ: