Poor Things: Stakkars vakre ting

ANALYSE: Med en uforlignelig Emma Stone i hovedrollen, er Poor Things en svimlende steam punk-karuselltur der overveldende skjønnet og ren estetisk gru fletter deformerte fingre.

10 / 10

Poor Things (Regi: Yorgos Lanthimos)

En kvinne begår selvmord, gravid i niende måned. Rett etter døden inntreffer, velger den anerkjente legen og vitenskapsmannen Gudvin Baxter (allegorisk kalt «Gud») å fiske henne opp av elven for å vekke henne til live igjen.

Han anslår at kvinnen har hatt det såpass mentalt dårlig for å kunne begå enn så drastisk handling, at han velger å skifte ut hjernen hennes med babyens hjerne, før hun legges i glass og elektrisitet og gjenoppstår – som både mor og datter – som Bella Baxter.

Bella er et spedbarn i en (attraktiv) voksenkropp, men utvikler seg i rasende fart. Hun har tatt livet av sitt gamle jeg og gjenoppstår som et nytt menneske. Vi følger henne fra bleiestadiet til uunngåelig seksuell oppvåkning (og alle mennene som begjærer henne).

LES OGSÅ: Årets beste filmer 2023

LES OGSÅ: Årets beste serier 2023

En alternativ, grotesk virkelighet

Poor Things er satt til en slags parallell versjon av 1880-tallet. Filmens estetiske dimensjon høster flere visuelle elementer fra steam punk – en form for retrofil science fiction basert på damp-teknologi i stedet for nåtidens nanoteknologiske vidundere.

Den japanske animasjonsmesteren Hayayo Miyazaki bruker mange steam punk-elementer i sine eventyrlige universer, og det tilføyer helt klart også en fantastisk dimensjon til det parallelle periodeuniverset i Poor Things.

Gudvin Baxters (Willem Dafoe med formidable proteser) hus er fullt av neppe særlig dyrevennlige eksperimenter; blant annet en hønehund, en andegeit og en bulldog-gås. Gudvin er et fryktinngytende eksperiment i seg selv, et resultat av sin egen fars prosedyrer av uhyrlige dimensjoner – i vitenskapens navn.

Det fører til at samfunnet skyr Gudvin som pyntegjenstand, men hyller hans ubestridelige legefaglige status.

LES OGSÅ: Å dikte sannhet: Filmen Fritt fall tar strupetak på bruk av kunst som bevismidler i rettslokalet

Skjønnhet i moralsk forstand

Skjønnhet og moral synes uløselig forbundet i filmens visuelle verden. For å sitere den udødelige Kant: «beauty is the symbol of morality», men er det forskjell på typer av skjønnhet i moralsk forstand?

Det stygge og regelrett groteske lever i beste velgående i Poor Things – først og fremst i form av moral i fullt forfall. Karakterenes moralske skrupler formelig krakelerer på skjermen, og blir til dype arr og bitre miner.

Filmteoretiker Rosalind Galts teori om «pretty» (det pene) og det dekorative bildet er dypt forankret i filosofiske røtter og trekker linjer helt tilbake til Platons idelære. Platons teori om bilder og ideer, der bildet er en representasjon underordnet ideen; bare en kopi, en skygge, er sentralt i Galts hierarkiske skjønnhetssystem som hever det vakre over det pene.

Overført til filmestetikk, kan det vakre; det sublime, sammenlignes med sann kunst: Det rene og smukke. Mens det pene kan jamføres med det vulgære, overestetiserte, dekorerte og skamløst overfladiske.

Det pene dukker opp som et problem i filmteorien på en måte begrepet har sluppet unna i kunsthistorien, og filmkritikken har allerede fra filmens fødsel vært anti-pen i sin retorikk. Det dekorerte, fargerike bildet virker nesten bedragersk i sin skjønnhet.

LES OGSÅ: En Gro blant menn og el-sparkesykler: Anakronismens paradoksale makt

Fargens kosmetikk

Fargens kosmetikk blir helt avgjørende i spørsmålet om moralens skjønnhet. Galt viser også veien til teorien om disegno og colore, løst oversatt til linjen/streken og fargeleggingen.

Der linjen i dette tilfellet utgjør det rene, signifikante (meningsskapende) og fargeleggingen; det overflødige, betydelig mindre meningsfylte. Sammen utgjør de bildets hierarkiske struktur.

Spørsmålet om linje og farge, mening og dekor, melder seg naturligvis i forbindelse med fargefilmens inntog på lerretet. Sort/hvitt-filmen ble lenge oppfattet som estetisk overlegen fargefilmen, der farge blir et unødvendig supplement til den sanne, rene kunsten.

Det rommet som fargen inntar oppfattes umiddelbart som feminint, passivt og pent.

Dette blir særlig interessant i en film som Poor Things, der fargemettetheten er skrudd opp til et overvirkelig maksimum.

LES OGSÅ: Er den norske mannen så fri som man skal ha det til? Nytt teaterstykke retter lupen mot mannen

Verden på fleinsopp

I Poor Things leker Lanthimos og hans trofaste fotograf Robbie Ryan seg både med strek og farge – mening og dekorativ overflate. Filmen starter i sylskarp sort/hvitt, filmet på 35mm gjennom et arsenal av linser som forvrenger bildet og tilskuerens perspektiv.

Særlig fiskeøye-linsen blir flittig brukt, der scenen omkranses av en sirkel, og vi kikker inn i et forvrengt nøkkelhull. Et grep som unektelig er med på å underliggjøre den alternative virkeligheten vi befinner oss i, som tross alt er underlig og grotesk nok i forveien med alle puslespilldyrene, den deformerte Dafoe og kjempebabyen Bella.

Når Bella har oppdaget sin seksualitet helt uten blygsel, og drar på en slags gjentenkt dannelsesreise med slyngelen Duncan Wedderburn (det mest fantastiske du noensinne har sett Mark Ruffalo), er verden med ett fargestrålende.

Bella opplever den for første gang og ser verden som om hun var på fleinsopp – et overvirkelig mirakel. av liv, farger og teksturer. Så fargelagt og overmettet – ja, overlesset, at det knapt kunne være noen sterkere representasjon av det dekorative, det pene.

Allikevel fremstår bildene spekket med mening i all sin glorete fargelegging, på en måte som leder tankene til et annet overmettet mesterverk – nemlig Powell & Pressburgers The Red Shoes fra 1948.

Her er bruk av ekstrem farge (i strålende Technicolor) et viktig element for å understreke ballettverdenens kunstighet og scenelivet som uvirkelig konstruksjon.

Overflate i seg selv blir dermed et meningsbærende element i Poor Things, der Bellas vakre ytre blir et glimrende feministisk poeng. Det er både glorete og rent, stygt og vakkert på en og samme tid.

Overflaten, som er overlesset og dekorert, blir i Poor Things idealet. Det påtatt kunstige uttrykket representerer i Poor Things det autentiske: Bellas fordomsfrie syn på verden og sin oppdagelse av det.

PODCAST: How To Have Sex: Møydommens endegyldige heisatur

Skjønnhetens makt

Den tidlige filmkritiker- og teoretikeren Bela Bàlazs peker på hvordan filmstjerner er nødt til å være vakre på en annen måte enn skuespillere på scenen. Filmmediet i seg selv er en forførende overflate.

Skjønnhet blir lett moralens symbol i filmens verden, der protagonistens utvendige skjønnhet også blir en refleksjon av karakterens indre skjønnhet.

Det er i den grad sant for Poor Things, selv om Bella Baxters overflate og indre står i dyp konflikt.

Hun er konvensjonelt vakker, men i kraft av å være et barn uten sosiale antenner eller forståelse for høflighetskonvensjoner, særlig i forhold til sex og skam, på mange måter moralsk forkastelig i sitt indre.

Hennes skamløshet fremstår allikevel forførende i kontrast til hennes vakre ytre.

En slags uimotståelig kjemisk reaksjon, der motsetningene skaper en karismatisk eksplosjon – som allikevel vekker det verste og mest groteske i mennene rundt henne.

Bella foreslår med sin ubluferdige atferd en feministisk verden uten kroppslig skam, frigjort fra samfunnets konvensjoner om kvinners oppførsel. Hun søker sosialisering fritatt for høflige kompromisser, og blir gang på gang irettesatt av menn som synes hun er uimotståelig tiltrekkende i all sin forlokkende frihet, men ikke lett nok å kue og eie med begrensende konvensjoner.

På 1920-tallet, samtidig som kosmetikk er blitt allment akseptert og ikke bare for nattens kvinner, begynner skjønnhetsindustrien å se fordelene med negativ markedsføring.

I stedet for å markedsføre produkter som en forskjønnende bonus, rettes fokus mer på et problem som skal «løses» med et produkt. Barberhøvelen for eksempel, ble først relevant for kvinner på 20-tallet når skjørtene krøp oppover og ermene forsvant, og ble markedsført for å løse det hårete som nå var et synlig «problem». Bella, som jo befinner seg i et slags fantasidrevet 1880-tall, har allikevel helt glattbarberte armhuler (for ikke å støte et moderne publikum?). Det samme skjedde med deodorant (du lukter) og sminke (fordi du er stygg).

Skjønnhetsbegrepet er med andre ord i konstant historisk endring, men skjønnhet har til alle tider vært assosiert med en viss makt – så lenge den varer.

Bellas umiddelbare makt ligger i hennes vakre ytre, mens den stygge Gudvins makt ligger i hans kunnskapsrike indre og evner til å skape.

Langsomt skifter Bellas makt fra en vakker ytre til en vakker indre kraft, i det hun begynner å forstå verden og forsøker å endre den med tankevirksomhet, ideer og ord.

Mange har sammenlignet Poor Things med Frankenstein, men det interessante i Poor Things er at monsteret (Bella) er vakkert, mens skaperen (Gudvin) er monstrøs.

Det minner mer om en Pygmalionsk myte, der skaperen forelsker seg i sin vakre statue Galathea.

Gudvin har i filmversjonen (i boken forholder det seg annerledes), ingen romantisk eller seksuell interesse i Bella – men det har til gjengjeld alle mennene omkring henne, med moral i fritt fall.

De vil gifte seg med henne eller eie henne, selv om den voksne kvinnekroppen bedrar, og hun dypest sett bare er et barn eller i beste fall tenåring, mesteparten av filmen.

LES OGSÅ: Hun skal spille den kontroversielle nøkkelrollen Abby i The Last of Us

Ambivalent periodeuttrykk

Filmen leker dessuten med flere perioder enn bare 1880-tallet, der den mest gjenkjennelige
silhuetten er hentet fra.

Kostymedesigner Holly Waddington har for alvor fått leke seg med å skape et periodeuttrykk som er fritatt for det autentiske, men med gjenkjennelige elementer som de store lammelårsermene. Det er tydelig at de fleste kostymene er blitt konstruert etter autentiske mønstre, men Waddington har uttalt, at 1800 tallsklærnes begrensende natur gjorde at de måtte tenke nytt.

Bella beveger seg jo mer som et moderne barn enn som en rank 1800-tallskvinne, og dermed fløy ermer og sømmer raknet i hytt og pine. Mange av kostymene måtte derfor rekonstrueres som ballettkostymer, der periodesilhuetten er intakt, men konstruksjonen sørger for bevegelighet.

Et av de mest fotograferte kostymene fra filmen er Bella i en kort, pudderblå silkebolero med lammelårsermer (fra et sett med langt skjørt), en hvit musselinbluse og et par lysegule silke-underbukser.

Disse underbuksene, såkalte tap pants, hører til en senere periode, men det fungerer utmerket som en underlig illusjon. Bella går halvt påkledd ut i «Lisboas» gater, fordi hun nok er litt hjelpeløs uten påkledersken sin med de kompliserte klærne.

Det samme gjelder for Bellas «Paris»-antrekk – en lårkort, viktoriansk sort jakke, uten det tilhørende skjørtet, men med lårhøye strømper og perioderiktige snørestøvletter. Og det lange, sorte håret, som vokser en halv tomme annenhver dag, og blir en hel liten karakter i seg selv i løpet av filmen, og et tydelig eksempel på Bellas indre vekst. Det blir neppe mer akutt instagrambart.

Hår hadde stor betydning helt frem til 1900-tallet, både som en ytre og indre skjønnhetsdimensjon. Hår i seg selv var et symbol på ungdommelig skjønnhet, gjerne så langt og fyldig som mulig. Det var ikke uvanlig å gi en hårlokk til en elsker, som symbol på hengivenhet.

Egne minneskulpturer i hår ble satt i glassklokker, med håret til en avdød slektning eller elskede. Det ble også laget sirlig utførte hårsmykker, der håret til en avdød ble lagt i små glassamuletter i skulpturelle flettede formasjoner.

Hør podcasten med Ida Cathrine Holme Nielsen og Ida Madsen Hestman her:

Et av de eneste biologiske fragmentene vi har av eksempelvis en så stor historisk kjendis som Marie Antoinette er en lokk av håret hennes, innkapslet i et smykke. Et fysisk, varig skjønnhetsobjekt i den flyktige tiden. I dag vil ideen om et hårsmykke virke noe frastøtende på de fleste, hår er utelukkende en skjønnhetsmarkør på noens hode og biologisk avfall i det det faller av. 

Når Bella senere møter noen progressive venner på en dampbåt, ser vi også kostymer fra en annen tid, eller nærmere bestemt fremtiden.

Den stilige og flamboyante nihilisten Harry Astely (Jerrod Carmichael) har på seg klær fra det langt mer progressive 1920-tallet – det dekorativt ytre matcher hans sublime indre.

Korsettet glimrer med sitt fravær, ellers en hyppig brukt periodemarkør på film. Selv ikke på bordellet Bella ender opp på i «Paris», spiller korsettene en vesentlig rolle, bortsett fra på bordellmutteren. Alle befinner seg i stedet i mer eller mindre avkledt tilstand, med lette slørete stoffer og plagg, som var de blomster klare til å bli plukket.

En karakter som derimot har fått på seg snørelivet, er Mark Ruffalos Duncan Wedderburn. Det kommer til syne når han full, usjarmerende og halvavkledt sover ut rusen i svulstige senger og i enkelte av (de mange) elskovsscenene.

Dette er, tross komisk effekt, historisk korrekt for den slags forfengelige dandy han portretterer. Kanskje har man tenkt at korsettet blir en for bokstavelig metaforisk begrensning på den frisinnede Bella. I Duncans tilfelle, blir korsettet et utvetydig bilde på hans latterlige forfengelighet – en moralsk skruppel synliggjort gjennom bekledning. 

Perioden byr allikevel på en rekke strukturelle plagg som blir brukt som ytterplagg i Poor Things. Bak- og hofteputer, gjerne oppblåsbare, stativer av stål og stoff som nærmest er groteske monstre i seg selv. Hvert fall for våre moderne øyne. 

Dette er plagg som aldri ville komme til overflaten i perioden, men i Bellas ofte halvpåkledde tilstand, blir de en del av det ytre uttrykket – og bidrar til bildenes snodige estetikk. Det er fort gjort å tenke på en annen fantasifull periodepastisj – Guillermo del Toros Crimson Peak, som i likhet med Poor Things fremelsker den forestilte periodens mest iøynefallende trekk og dynker det i mettet fargeblekk.

Det ambivalente periodeuttrykket bidrar dog til å gi Poor Things sitt helt eget uttrykk, som allerede har sådd ivrige motefrø på sosiale medier. 

Bellas avant-garde-stil med store ermer, rysjer, sømløs blanding av teksturer og ulike grader av påkleddhet, sørger for at klærne blir mer som moteriktige antrekk fremfor kostymer. Det er som om de befinner seg i et obskurt haute couture-univers, fritatt for regler og helt uten historisk autentisitet.

Det sørger også for å illustrere Bellas frigjorte tilgang til verden, og at hennes skjønnhet ligger i det rare – det malplasserte – i en verden av strenge konvensjoner for alt fra takt og tone til påkledning. 

Denne slags moteforsøk kan ofte slå feil, men Waddington briljerer i balansekunsten mote vs. periode, og kostymevalgene føles kuraterte, gjennomførte og helt sømløse i filmens univers, snarere enn som festlige påfunn.

Kostymene bidrar også til å skape en taktil periode – tross de fantastiske elementene, godt hjulpet på vei at filmen er skutt på 35mm som tilfører en håndgripelig tekstur.

PODCAST: Johnny Depps comeback i snodig periodedrama

En psykedelisk fantasi

Den ambivalente periodeestetikken setter også spor i de fantastiske kulissene. «Lisboa», «Alexandria», «London» og «Paris» fremstår som i en psykedelisk fantasi.

Produksjonsdesignet er i tillegg til de tidligere nevnte steam punk-elementene også spekket med vakre art nouveau-buer og snirkler, hvert eneste rom som et kunstverk i seg selv – som

glimrende Fabergé-egg eller glasskulpturer av Lalique. Lanthimos har uttalt at det er blitt brukt minimalt med CGI, og de psykedelisk vakre himmelbildene vi ser i løpet av filmen, er kjempemessige skjermkulisser.

Et av mine yndlingsinteriører er barnerommet til Bella i Gudvins hus. Det er også nærbilder fra dette, som er filmens stemningsfulle åpningsbilder. Rommets vegger er vattert i silkesateng med illustrasjoner av hus og byer kviltet inn i stoffet – hele den verden som Bella skal og vil oppdage. Ironisk nok er det gjennom stoffbildene i det vatterte, beskyttende rommet, at hun får innblikk i verden utenfor.

Vi får i Poor Things ikke minst det jeg mistenker er filmårets beste dansescene! Akkompagnert av et steam punk trampeorgel og Bella og Duncan i fri lek på dansegulvet, fulle av livsglede blant stramme korsetter og tournurekjoler. Filmens underfundige lydspor, komponert av Jerskin Fendrix, bidrar ytterligere til å konstruere både denne scenens – og filmens underlige dimensjon.

Man kan kanskje få inntrykk av, at Poor Things er en kunstnerisk film – rar for det rares skyld, med sjokkartet sex og groteske elementer, men det er viktig å understreke at den er hysterisk morsom.

Undertegnede fikk sett filmen både på sober pressevisning under filmfestivalen i Bergen og på storstilt førpremiere i Grand Teatret i København, hvor den fulle salen brølte av latter ved flere anledninger. En av journalistene på førstnevnte visning oppsøkte meg senere samme kveld og utbrøt sjokkert at vi hadde sett porno sammen, så det er virkelig ikke en film for deg som synes sex er flaut på skjermen. Det er mange lange, hete, splitter nakne sekvenser av Bellas kroppslige utforskning.

PODCAST: Bradley Coopers Maestro med nese for god historiefortelling

Fri vilje i fri utfoldelse

Poor Things er dypest sett en feministisk fantasi om livet uten skam. Bella setter ironisk nok ord på (med sitt forenklede vokabular) mange af de feministiske utfordringene som skildres mye mer bokstavelig i fjorårets hyllest, Barbie.

Menneskene i Poor Things er groteske, og stilles i kontrast til Bellas vakre ytre og frie blikk på omgivelsene – først ved å ta livet av selvet, har hun gjenoppstått som et vesen vidåpent for verden.

Man kan dog lure på hvem som er de stakkars tingene. Er det stakkars, vakre Bella, som utsettes for all verdens konvensjoner og begrensende rammer, er det stakkars groteske eksperimenter eller stakkars de tafatte menneskene som lever livet uten å utforske, uten filter – og uten konvensjoner, smidd i lenker av alskens fordommer, sjalusi og bitterhet.

Kanskje er det stakkars oss alle sammen, som lever i en verden vi ikke kan begripe fullt og helt – som besitter fri vilje, men ikke evner å bruke den.

Den greske rare bølgens dystre hersker, Yorgos Lanthimos, har erobret lerretet med en filmisk triumf. Poor Things er muligvis et endegyldig eksempel på, hvor bedragersk skjønnhet kan være i filmisk form.

Bellas dekorative ytre og etterhvert sublime indre er både grotesk og vakkert på en og samme tid. Det vakre i Lanthimos’ film, handler allikevel slett ikke om overflate, hvor enn imponerende og insisterende den er, men om skjønnheten i åpenhet, fri vilje og oppdagelseslyst – og det grotesk stygge i å være hverandres forsmådde begrensninger. 

Poor Things går på kino nå.

*Tekstene i serien Det er så stygt! er støttet av stiftelsen Fritt Ord med midler fra den øremerkede ordningen Norsk journalistikk*

Følg oss på Tiktok, Instagram, Twitter og Fjasboka