Raptunge tunger fra det langstrakte Norges lunger: Dette hører vi på nå

Bergenske Angelo Reira og Kars, Tromsø-rapperen Oter, og en trønder med manneproblemer er blant ingrediensene som snurrer i vår apekopper-infiserte skalle.

Angelo Reira og Kars – Plugger

Trond Angelo Reira Eriksen og Amund Karseth har mekka en fet EP med den treffende tittelen Gatesport. Duoen har en farlig god symmetri: Angelo med sin uanstrengte, dype vokal, balanseres godt med Kars’ lysere, rappe og påskrudde røst. Sporet Plugger er systemkritikk, men også en motsats til romantiseringa av dealer-livet. Her skildres en langt mindre luksuriøs tilværelse om en langer som aldri sitter fint i det, men alltid sitter igjen med Svarteper. Produsent Sebastian Jespersen har pakket det hele kledelig inn i hissige, alarmerende synther og brummete bass, et lydbilde som speiler den kognitive dissonansen en riaikofylt/kriminell livsstil kan medføre – både noia og adrenalinkick.

– Ida Madsen Hestman

Niniola – Want 

Nigerianske Niniola er kanskje ikke så kjent i Norge, men at hun har blitt samplet på Beyoncés Lion King The Gift-album på Find Your Way Back, kan være en indikator på hvor stor hun er i andre kulturelle kontekster. På singelen Want, smelter hennes himmelske røst sammen med et perkusjonsdominert lydbilde som svømmer mellom afrobeats og klubbestetikk. Et velskapt lydbilde av afrohouse som umiddelbart rykker i groovemuskelen og passer like godt for sene kvelder som treningsmotivator. Spørsmålet er om denne ville slått an på stiv hagefest. 

– Ida Madsen Hestman

L.U:N.A. feat. Jonas Benyoub – 95

Norsk-franske Mia Roussel, også kjent som L.U:N.A fra Bergen, kjører en sultry og sensuell sommerlig finsak med din favorittrappers favorittrapper: Jonas Benyoub. L.U:N.A, som har klatret musikkuniversets stige fra lovende Urørt-artist, til P3 Gull-nominert i live-klassen, kunne ikke skapt større kontrast med sin første låt etter at hun ga ut julelåta Blå Vinter. Her er vi allerede kastet inn i en svett, fransk undergrunnsklubb hvor artistene flyter sømløst mellom norsk og fransk, og den afrovennlige trommerytmen akkompagneres passende med en frisk gitar og noen dypere, mørkere synther som rammer det hele godt av produsent (og storerbror) Leo Roussel. Hvorfor den heter 95 må vi nesten lure litt på videre. Men det er alltid kjekt å høre Jonas Benyoub flyte over låter med formidlingsevne og fine ordspill. Dette var et samarbeid som ved første øyekast kunne virke overraskende, men som lyd-, stil- og kulturmessig passet som hånd i hanske. Vi håper på mer av L.U:N.As smidige vesen og engleaktige stemme i månedene fremover, men årets sommerlåt kan være sikret i god tid før pinse.

– George Ofori

Oter – Yeeeeez

Stian Ottesen er Oter fra Tromsø, og spyr ut rim og linjer etter formelen «ting man bare tenker men ikke sier», i en tid der det er lite rom for å nettopp si det man tenker, uten å være bekymra for å få en backlash av sinte stemmer som mener å ha blitt utsatt for hatprat. Oter vinner selvsagt på sin humoristiske og spissfindige teft og tone, og ikke minst et mørke som ligger og vaker under det. Ikke la deg lure av albumets tittel. Young Hoel III: Hestehoven er bare første en del av det som skal bli et større verk, og der album to angivelig slippes allerede til høsten igjen. Med seg på prosjektet, som forresten er en audiovisuell historisk og dokumentarisk reise gjennom Tromsø, har Oter med seg musiker og filmskaper Carl Christian Lein Størmer som produsent, sample-detektiv og musikkvideo-mekker.

Yeeeeez er en av flere eksempler der lyst og mørkt møtes, her i en leken og energisk beat, ikledd en retro synth-loop, dusja i en heftig tamburinfest, mens Oter lirer av seg vers om levering av søknader, Maria Mena, og en tur til Ikea for å rante: «fuck dæm der drittungan». Vi gleder oss til fortsettelsen. 

– Ida Madsen Hestman

LES MER OM OTER HER: «Remikset» gammel dokumentar om rusmiljø til musikkvideo

Sam Girling – Osmo 

Den forholdsvis unge produsenten og dj’en fra Bedford, har med sitt utforskende elektroniske lydavtrykk og sound, skapt noe han selv har plassert i bås  som noe han kaller «Attacca». Et stimulerende og hypnotisk klubbunivers som flyter mellom flere ubesluttsomme soniske verdener, mellom lekne lyder, varme rytmer og harde vegger, men som i sum er som balsam for hjernen og smør for sjela. 

Uttrykket kaller han «attacca», fra det italienske «attaccare» som betyr «å angripe», noe som i musikkens språk oppstår på partiturene i uttrykket «attaca subito» – altså det å gå umiddelbart til angrep på den neste satsen uten pause, men umiddelbart er man over i det nye tempoet. 

– Ida Madsen Hestman

Alex & The Alpaca – Do Not Disturb

80-talls nostalgien i lydbildet er også en sterk ingrediens i norsk-nicaraguanske Alex Cardenal (aka. Alex & The Alpaca) sin dagsferske singel Do Not Disturb. Produktet av pandemi-skriving og produsering, skildrer låta en tid der vi alle mer eller mindre levde via smarttelefonene våre. Ordspillet i tittelen som er telefon-tematisk blør over i en tekst som gjenspeiler et moderne avstandsforhold ved bruk av bl.a. appen “FaceTime” (for my Apple-gang). Synth pop-en lever skamløst videre i en mettet produksjon (og særdeles funky cover art av Alex kjørt gjennom 80-tallets største bubblegum-maskin), og er en liten kontrast til den litt mindre lystige

situasjonen av å savne og lengte etter sin partner i et avstandsforhold. 

Låta er andre singel fra artisten debut-EP.

– George Ofori

Bekkadal – Mere Mann

Den 25 år gamle låtskriveren, produsenten og artisten Bekkadal vekte meg i morges med tittelsporet fra EP’en Mere Mann, en utgivelse som sentrerer rundt forventningspresset som en mann kan kjenne på – på musikalsk trøndersk! Låta begynner rolig med varm gitarklimpring og en fortellerstemme som forteller om konkurransen som livet kan by på, der man må stå frem med brystet ut som «majnn» for å ta sin plass.

Problematiseringa og funderinga rundt hva samfunnet forventer av menn, og hvordan dette kan gå over i en terapi-løs, og mulig giftig maskulinitetsrolle, er et velkomment taktskifte i musikkuniverset. Ekstra kudos til en nesten 80-talls aktig synth pop-progresjon i de siste refrengene, vel koret av Marte Mortensdatter Steinholt som bidrar på backingvokal. Miksingen er gjort av Bekkadal sjøl, og mastringen av Pom Poko-lydtekniker Sondre Christoffersen. Det kan nok være riktig som artisten selv spår, at det er lite liknende musikk utgitt på trøndersk dialekt (med unntak av nikk til Johannes Holtmon og Sigurd Julius, kanskje).

– George Ofori

Arif – Hellig

«Den følelsen her virker så kjent», synger Arif over kanskje årets mest emosjonelle strengeparti av Carmen Bovéda; og jeg sitter med samme følelse. Nora Collective-yndlingen sementerer en kjent trend rent lydmessig fra musikkgjengen: følsom R&B og tett tilknytning til det emosjonelle. Men det er også her likhetene stopper, fordi de neste tre minuttene og 31 sekundene, er en kjærlighetserklæring som er fint komponert og snekret av Arif selv, Marcel Basima og Askjell på produksjon. Estetikken over Arifs strofer som hyller en «hellig» kjærlighet over ektefølte pianotoner og et mektig strykeparti av nevnte Bovéda, sikrer at festivalsommerens konserter vil ha noen uforglemmelige lighter-øyeblikk. Man finner kanskje ikke opp hjulet på nytt, og det kan godt være flere strykere og mer vokalharmoni i monitor for vedkommendes del, men det er ingen tvil om at Arifs overgang fra rap til sang funker. Det er vakkert, det er melodiøst, og det treffer!

– George Ofori

Følg og hør på resten av spillelista:

Hold deg oppdatert på det vi skriver om: Følg oss på Instagram og Twitter og Fjasboka.