Rasisten, det er meg og deg

KOMMENTAR: De som går for å se Antiteatrets oppsetning av Rasisten vil være de som uansett er interessert i tematikken. Hva er da egentlig vitsen med å lage teater som skal avkle samfunnets skjulte strukturer? 

Rasisten føyer seg inn i rekken av immersive teaterstykker som har skyllet inn over scenekunsten det siste året, og som på ulike vis gir publikum agens (Se nylige: Døden på Oslo S og Store gutter gråter ikke). 

Grunnlegger og teatersjef for Antiteateret, Even Torgan er ikke ukjent i teaterverdenen, og kan sies å være det immersive post-punk-teaterets nye foregangsmann.

Manusforfatterne Tine Skjold, sammen med Torgan (sist aktuelle med Stor cis-energ), og Dibasey, som står bak det aktuelle Store gutter gråter ikke, er alle kjente for å lage undergrunnsteater rettet mot folk som synes det tradisjonelle teateret blir litt for irrelevant. 

Stykket gjør opp status for hvordan samfunnet forholder seg til rasisme i det herrens år 2023. Tittelen er hentet fra en teateroppsetning om rasisme som settes opp i første del av stykket. Ja, det er ganske meta.

Publikum inntar rollene som scenearbeidere på teatret, og er med på å skape dette stykket, og Ibsens Byggmester Solness i andre del. 

Vi forflyttes og oppholder oss i ulike bakrom på Oslo Nye, som vanligvis bare er tilgjengelige for de som jobber her.

Vi møter den melaninrike skuespilleren Noah («Du kan si svart, da, det går greit!») spilt av Tani Dibasey, og hans medskuespillere i de to stykkene, og hans gode kompis, Ramsa, spilt av Mohammed Aden Ali (sist sett i Sorte gutter gråter ikke, og kjent fra NRK-serien 16, 17, 18 og 19). 

Sammen med dem skal vi komme nærmere inn på den strukturelle rasismen i dagens samfunn. 

LES OGSÅ: Lost in adaptation: Lars von Triers Riket blir ikke akkurat rikere på scenen

Meningsbrytning

Noah og hans medskuespillere har alle ulike synspunkter på rasisme i Norge og hva rasisme er. Disse blir derfor representanter for kjente figurer vi kjenner fra både offentlige og private situasjoner – som den årlige julemiddagen med tante Gisken og Onkel Tom. 

Vi får se de interagere sammen, på en måte som det ellers er vanskelig å kunne oppleve IRL, selv under julemiddagen.

Her skapes en troverdig setting, dette skal være et «safe space», kan regissøren melde, spilt av Jonas Hoff Oftebro.

Skuespilleren Tage (Ulrik William Græsli), som har gått på teaterhøgskolen, forteller om alt det teaterhøgskolen gjør, fra «brave spaces», til kurs om dekolonialisering. Han ivrer etter å fortelle oss andre at han har lært noe om. At lærdom har blitt handling derimot, får vi oppleve senere at ikke stemmer.

I en scene diskuterer skuespillerne hvordan kunst og virkelighet har blitt så sammenvevd, at til og med på scenen kan man ikke si n-ordet, selv om man spiller en karakter. Nettopp fordi man ikke vil bli assosiert med å være en person  som sier det. 

Heldigvis kan veteranen Tom Erik (Per Egil Aske) ta en for laget, og vise sin integritet som skuespiller når han skriker ordet gjentatte ganger. Karakteren Sol (Tora Dietrichson) produserer noen heftige «white woman tears». Livet er ikke lett når alle alltid skal gjøre ting så ubehagelig.

LES OGSÅ: Døden på Oslo S: «Melankolien slår som en knyttneve i magen»

En finger med 

Med stødig hånd utvides den magiske sirkel, det lekes eksplisitt med dens porøsitet. Noen ganger blir vi del av stykket. Andre ganger ikke.

Vi er med på bakgårdsfesten ute i byggets faktiske bakgård, for å feire stykkets suksess – komplett med en full Noah, som på dette tidspunktet strever med det han har vært med på – samt det å stå oppå en søppelcontaineren. 

For Noah har stykket vi har satt opp egentlig ikke ført til noe som helst. Og hva er da egentlig meningen med stykket da?

Men Rasisten er heller ikke over. 

Etter festen skal Ibsens politiske mesterverk Byggmester Solness også settes opp, i en ganske tradisjonell form.

«Hva er politisk med det?!», utbryter Aurora (Natalie Bjerke Roland), som skal spille Hilde i stykket. Hun illustrerer poenget med at noe ikke alltid er politisk, det er alltid situert i sin egen sosio-historiske samtid. Å holde Ibsen aktuell, er å oppdatere og tilpasse.

LES OGSÅ: For første gang på scenen, i en to etasjers leilighet, behandler fem unge og «melaninrike» Oslogutter skam rundt psykisk helse og følelser.

Den nødvendige friksjonen

Ironisk nok kan det virke som de beste delen av stykket er nettopp de ikke-immersive delene. Ting skjer selv om vi ikke alltid er direkte involverte.

Det subtile er gjemt i brytningene. I løpet av stykket brytes det av og til opp, lyset skiftes, og vi møter Ramsa og Noah, i «cut-scener», der vi tar del i livene deres. Gjennom cut-scenene er karakteren Ramsa den som bryter opp i det som ellers hadde gjort brannfakkelen til en tørrkokt kjele av typen «vi er alle en del av problemet». 

Det er kun her vi møter Ramsa. Glitrende spilt av Mohammed Aden Ali, er han en som skaper nødvendig balanse i stykket, mellom det godtatte og det friksjonsskapende – mellom den godtatte analysen i det immersive, og det friksjonsskapende scenene i det tradisjonelle.

Rasisten adresserer på denne måten problemene med modellene vi etablerer for å forstå verden, og hvordan de begynner å generere verden selv. 

Stykket forsøker å gjøre verden ekstra tydelig for oss. Samtidig adresseres problemet ved å bringe strukturene frem i lyset: Våre analyser om strukturell rasisme begynner å fungere som soveputer, og har gått på bekostning av å faktisk endre den. Og prøver man på endring, må man bruke innestemme.

Så hvorfor tør man ikke utfordre litt mer på akkurat dette?

Så ikke alle bare blir sittende og nikke anerkjennende til Noahs kommentar om smakens sosiologi, som er som tatt rett ut av en introduksjonsbok til kultursosiologi?

LES OGSÅ: – Det er en film om hvordan familien både kan bygge oss, og samtidig kan gjøre oss til forferdelige mennesker

LES OGSÅ: Demokratiske avgjørelser vil ikke nødvendigvis gjøre verden til det bedre, mener den anerkjente rumenske filmregissøren Cristian Mungiu. Derfor har han laget film om en rasistisk brødskandale i hjemlandet.

Hva er poenget?

Rasisten adresser noe vi som publikum med interesse for temaet enda ikke er helt enig om: Å erkjenne hva strukturell rasisme faktisk betyr, og ikke noe Tage fikk høre om på et kurs på teaterhøgskolen.

Dette betyr også at ikke alle får lov til å se slutten. Under forestillingen blir faktisk noen bedt om å gå.

«Jeg skjønner liksom poenget her, men jeg orker ikke. Jeg er innvandrer, jeg orker bare ikke tenke på dette», utbryter min medkompanjong etterpå. Og med «orker ikke», mener han diskusjoner som gjør at han ikke opplever å være i målgruppa.

Han illustrerer det vanskelige med å lage et stykke med «bred» målgruppe, for hva er egentlig det? For dette er et stykke for de som allerede er interessert i temaet. Men sannsynligvis slitsomt å overvære for de som er rammet av rasisme selv.

Problemstillingen adresseres også av stykket: Hvem er dette stykket til for, og hvem kommer og ser det? 

Men at stykket kan virke selvbevisst på dette, gjør ikke nødvendigvis stykket mer åpent for de stykket kanskje burde vært aller mest for, som tante Gisken og Onkel Tom.

De som går for å se Rasisten vil være de som uansett er interessert i tematikken. Så hva er egentlig vitsen med å lage teater som skal «avkle samfunnets skjulte strukturer» vi alle kjenner så godt til? 

Jo, Rasisten evner å ta steget litt videre fra den tørrkokte kjelen. Den lykkes med å få oss til å kjenne ordentlig på ubehag til tider.

Et ubehag som insisterer på det du nok allerede veit: At du har makt til å gjøre noe, i stedet for å trekke deg unna, og håpe på at den norske stat skal løse strukturelle problemer med ny utredning om rasisme, og omfordeling av ressurser i 2024.

For det er ikke dét strukturell rasisme er.

Følg oss på Tiktok, Instagram, Twitter og Fjasboka

Støtt oss gjerne på Patreon.