Rekviem for Selina: Sterk Sophie Elise-tolkning som nailer tidsepoken

ANMELDELSE: Mye skjer i serieversjonen basert på Norges første rosabloggere, men kommer vi helt i dybden?

«Av alt det jævlige som kom med internett, så skulle det mest forhatte av alt komme fra en forblåst øy langt mot nord. La oss bare kalle henne Selina.»

Fortellerstemmen er 17 år og lei av å være «fette fattig» i et «jævlig schtøgt hus» [sitat fra senere festdeltaker], med alenemor på et kjipt sted, og en taper.

Derfor skriver Selina dagbok på internett, under navnet Celina Isabelle. Hun lar fantasien løpe litt løpsk. 

Et innlegg om en «Mr. M» skal bli det som får mobbingen til å ta av.

Selina bestemmer seg for å hevne seg på mobberne.

Brått er hun Norges farligste forbilde med flere lesere enn Norges største aviser.

De første influenserne

Mens Sophie Elise startet å blogge nærmere 2010, er Rekviem for Selina satt til 2005, inspirert av historiene til Skandinavias første influensere.

Sophie Elise er en åpenbar hovedinspirasjon i den satiriske serien, og kreditert som manuskonsulent, men det er også betydelige dramatiske momenter som er hentet fra andre bloggere.

Dette er en historie om hevn, forteller Selina.

Hennes mission er å bli kulere enn de andre, at hun skal vise de andre at hun er «bedre». Det er her internett skal bli en utvei.

Men vi skal først være litt i Harstad. Her blir tragikomiske øyeblikk spritet opp av musikkvalg og bildeutsnitt.

Dragostea Din Tei spiller i bakgrunnen mens Selina går nedover gangene på den triste skolen, ikledd tidsriktig babydoll-topp med to bh-er under.

Sterkt spill

Serien har en tydelig nordnorsk forankring, ikke bare i at store deler utspilles i nord. Tromsøværing Emmeline Berglund (Paradise Hotel, Hjerteslag) har skrevet manuset sammen med broren sin, Benjamin Berglund.

Tromsøværing Espen Lind har komponert musikken, mens Gard Emil Elvenes (Ellos Eatnu) fra Kautokeino fyller rollen som den «samiske fuckboyen» Martin M, aka. Mr. M. Halfdan Sivertsens Sommerfuggel i vinterland kjøres over en poseringssnutt av den nye dama hans i sakte film.

Tromsø-regissør Ole Giæver spiller fortvila pappa, mens Marit Andreassen spiller herlig i en mini-rolle som Selinas bestemor.

På regi er Sebastian Kåss og Rikke Gregersen – sistnevnte har jobbet med hovedrolleinnehaver Elli Rhiannon Müller Osbourne før på serien Ida tar ansvar, med i Osbourne i tittelrollen.

Osbourne selv burde få en egen pris for sin gestaltning av Selina.

Hun gjør en sterk tolkning uten å være karikert, og spiller autentisk Harstad-væring i pratemåte og dialekt.

Innimellom er det så jeg tror det er Sophie Elise. Influenseren er visst enig, og har selv uttalt at «det var som å bare se mæ».

Til og med den der rare «østlandske» pratemåten hun skifter til på et tidspunkt oppleves troverdig – og forferdelig irriterende.

Herlig tidsbilde

Det er mer som er spot on: Tidskoloritten!

Gjennom både musikk og kostymer, sminke og hår: Tjukke lag med for mørk foundation (eller «brunkrem» som et også ble kalt før), til platinablondt hår med ettervekst og uintenderte gultoner i er grøssende gjenkjennelig.

Det er et forseggjort og detaljrikt produksjonsdesign av Astrid Strøm Astrup (Lykkeland). Dette fremstår på et snodig vis også eksotisk:

Fra møbler som furu-seng med skuffer, og skinnsofaer og grøsselige trepaneler, til klumpete PC-er, plakater fra Topp og hjerte-lampe på veggen – til gammel NRK-vignett fra Norge Rundt med «kul» programleder (spilt av regissør Kåss selv).

Miksen av litt kjapp klipp og rått foto av Torbjørn Sundal Holen (Makta, kameraoperatør på Thelma) gir en sterk, og nesten ilende følelse av å være tilbake på 00-tallet, satt til et «forpult drittsted» i Nord-Norge. 

Musikkvalgene setter også tida: James Blunts verdensplage av en ballade – You’re Beautiful – spilles i bakgrunnen mens Selina sitter og sørger over utseendet sitt.

Britneys Spears’ Toxic går i bakgrunnen som en antiklimatisk komisk fremstilling av hennes triste bursdag, der hun tar bilder av seg selv som poserer med en vinflaske – uten å skulle på noen fest, selvsagt.

På fest går det i Infernals From Paris to Berlin (årets russelåt i 2005 (!)), til Günthers grusomme Ding Dong Song, og A-Moe (fra Trondheim!) og til døll anti-punk wannabe punk med Avril Lavigne.  

Fra blog awards til selvmord

Vi følger Selinas reise mot suksess, og hennes forsøk på å slå seg opp i Oslo.

Det er mye vi skal igjennom på 6 episoder:

Fra tur til Tyrkia på 18-årsdagen for å operere silikon, så til Oslo og FHM-bilder i en smått ubehagelig setting.

Så innom blog awards, og møte med «sinnablogger» Sinna-Linda (Ingrid Myhre Løvik) som åpenbart er inspirert av Linnea «Linnie» Myhre, og Natalie, spilt av Mina Dale (Fuckings Bygda), som er inspirert av Voe.

Vi er også med på overfladisk minglefest i bokbransjen, her Selina påpeker likhetene i sutrete utleveringer hos influensere og Knausgård.

Vi observerer et flørtende møte med en ung kjendisfyr hun får en fling med (Pål Sverre Hagen), som visstnok er basert på relasjonen Sophie Elise hadde med Henrik Thodesen. 

Men vi skal også innom hennes sterke bånd med sin barndomsvenn, Johan, spilt av Oliver Sletvold Andersen, og dessuten selvmordstematikk. Serien går dypere inn på barndomskompisens psykiske uhelse, enn Selinas egen.

Grenseløs

Serien er inndelt i 30-minutters-episoder, der mye er handlingsdrevet.

Med mye hopping i tid og mye som skjer, blir det generelt lite tid til å la oss bli værende i scenene for å observere. Det er lite rom for dveling.

Det er god bruk av den smått creepy fotografen (godt spilt av Tobias Korsmoe), men foruten det jeg allerede veit om Sophie Elise fra før, savner jeg å se et nytt perspektiv.

Eksempelvis et som handler om det som foregår rundt hele blogger-maskineriet, mediene og økonomien som også er forsterkende og påvirker valgene som Selina tar.

Selina er tydelig inspirert av Sophie Elise, men mye av det mørkeste ved henne som skjer i serien (deriblant dødsfarlige inngrep i Tyrkia, til selvmordsplanlegging), er basert på den danske influenseren Fie Laursen.

Serien kan kanskje derfor oppleves litt nådeløs i fremstillingen av Selina.

Hun virker svært selvdestruktiv, selvopptatt og veldig grenseløs. Er hun så grenseløs? I såfall: Hvorfor? 

Vi ser henne også mest når hun stager seg selv, og har en slags kontroll. Vi kommer ikke helt under huden på henne – selv om hun kan referere til psykiske problemer og selv snakke om det verbalt. Det blir likevel en distanse til det personlige.

Når jeg opplever at hovedkarakteren ikke har noen indre moral eller grenser, og bare virker opptatt av seg selv, som om ingenting står på spill, eller betyr noe, blir det også vanskeligere å få empati med henne, på den måten at man kan forstå valgene hennes.

Ubevisst klassereise

Jeg savner litt mer dybde i en serie som er svært god på overflate — ironisk nok i likhet med influenser- og bloggsfæren selv. 

Jeg lurer og på hvorvidt NRK har noe etisk bevissthet rundt det å være med på å promotere merkevaren Sophie Elise, for i forbindelse med lanseringa har de gått all in med egen promopakke med (en god!) podcast attpåtil. Redaksjonelt innhold er som kjent den beste reklamen man kan få. Alt synes å foregå på «Selinas» premisser.

Dog er det interessant at Sophie Elise selv bedre setter ord på det jeg savner mer inngående i serien, eksempelvis bare i den nevnte podcasten om serien, der hun snakker om å kjenne på en dyp selvforakt rundt det å være «stygg».

Hun snakker om at hun ikke var pen på den riktige måten, men en som var mer trash og harry, også fordi hun hadde operert seg pen – i motsetning til Voe. Og det var grunn nok til å hate Voe. Her snakker hun vitterlig om klasseforskjeller: Der andre har hatt alt fra de ble født – fra utseende, til penger, ressursterkt nettverk og karrieremuligheter – måtte hun jobbe hardt for det samme og ta risiko.

Det virker liksom ikke å være et veldig bevisst tema i serien, selv om det Selina gjør, er å ta en klassereise når hun kommer til Oslo og slår seg opp som en av Norges største influensere.

Serien må ikke handle om dette, heller, men de som har fulgt med på Sophie Elises reise får kanskje ikke noe mer ut av denne serien, enn det vi har fått fra Sophie Elise selv. Men det er jævlig godt laga!

Rekviem betyr sjelemesse, eller det at sjela får ro, riktignok når man dør. Men får Selina det?

I serien hopper vi liksom over den delen som handler om å gå inn på det som er sårt og smertefullt.

Dermed blir også spørsmålet om hvorvidt hun har fått noen ro i sjela, en ro fra sitt dårlige selvbilde, og en bedre aksept for seg selv, ubesvart. Kanskje er det meningen?

Karakter:

7 / 10

Rekviem for Selina (Serieskaper: Emmeline Berglund)

Rekviem for Selina har premiere 15. mars på NRK TV og NRK1.

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka

LES OGSÅ:

Adolescence: Mesterlig fortalt om drap og toxic maskulinitet

Den stygge stesøsteren: Askepott-eventyret som satirisk og edgy body horror

Paradise Hotel S17: Hinsides kontroll og aldri kjedelig

The Substance: Det er dette som er intellektuell film