Hva er bakgrunnen for revival- og reunionsbølgen og hva skal vi med den?

KOMMENTAR: Er det så vanskelig å lage nye serier at serieskapere heller hviler seg på tidligere laurbær?

De siste årene har flere store TV-serier fra 90- og 2000-tallet blitt vekket til live igjen, enten i form av nye sesonger flere tiår etter at originalserien ble avsluttet, filmer som vil plukke opp tråden der serien avsluttet – eller såkalte «unscripted reunions»: Falmede stjerner møtes på sitt gamle sett eller foran et live-publikum, gråter litt, mimrer litt, og tjener masse penger på opptrinnet. Store serier som ER (Akutten), The Fresh Prince of Bel-Air, og The Inbetweeners er blant dem som har samlet sammen skuespillerene for en nostalgitripp uten manus.

Sist ut i rekken er den gedigne Friends-reunionen til HBO Max. Den er stort slått opp og promotert av både kanalen og media, med teasere som strekker seg helt til tilbake til da Jennifer Aniston «endelig» fikk seg Instagram i oktober 2019 og la ut sammen med de andre Friends-stjernene.

Friends, en av historiens mest suksessfulle sitcoms, definerte ungdomstiden til en hel generasjon på 90- og 2000-tallet. Etter ti år med vennegjengen i New York, takket de for seg mens de fortsatt var på topp.

Så hva fikk dem til å kjøre reunion 17 år senere? Et helt år etter at serien ble gjort tilgjengelig for streaming på HBO?  

Pumper videre

I tillegg til reunions, en lang rekke mer eller mindre unødvendige sequels, prequels og spin-offs (med noen hederlige unntak som Better Call Saul og Cheers-spin-offen Frasier) finner vi også revivals. Dette er nye episoder eller sesonger av en TV-serie som har vært avsluttet.

Gilmore Girls løste dette på en snedig – om så noe unødvendig – måte med fire nye episoder, hver på lengde med en film, som tok for seg hver sin årstid i et år i Gilmore-jentenes liv en ti års tid etter at hovedserien ble avsluttet. 

90-talls-serien Saved By The Bell (Skulk) startet på nytt i 2020 med de gamle stjernene tilbake i sine roller, nå som foreldrene til nye elever. Sex & The City (Sex og singelliv) valgte å slippe hele filmer som oppfølgere til TV-serien, til enorm økonomisk suksess til tross for at de ble slaktet av både kritikere og kinogjengere.

Det har likevel ikke stoppet dem fra å pumpe videre med en splitter ny sesong av serien som skal følge «jentene» som nå er i 50-årene. Hvem som er målgruppen til denne nye sesongen kan man jo lure på. 

Beverly Hills 90210 prøvde seg også på en revival, BH90210, hvor fiksjon og «virkelighet» ble blandet sammen til en uforståelig smørje. Serien, som ble kansellert etter kun én sesong, kom i kjølvannet av en faktisk reboot; 90210 (2013), hvor et nytt cast spilte bortskjemte ungdommer i Beverly Hills. Gossip Girl prøver seg nå med samme type reboot. I juli skal en ny generasjon rike og berømte tenåringer tre inn i det gamle universet hvor alle nærer seg på bloggen «Gossip Girl».

 Men… hvorfor? 

Nye fjes, gammel innpakning

Hva er bakgrunnen for revival- og reunionsbølgen og hva skal vi med den? Hvorfor vekke til live gamle serier som har fått beholde sin verdighet frem til nå?

Er det så vanskelig å lage nye serier at serieskapere heller hviler seg på tidligere laurbær? Retter de seg fortsatt til det publikumet de hadde suksess med på 90-tallet heller enn å tørre å skrive for nye generasjoner de ikke kjenner like godt? 

For de unge skuespillerne som blir castet til reboot’ene, og som må fylle legendariske sko i legendariske serier, blir utfordringen urettferdig stor. Fansen vil ikke ha nye fjes i gammel innpakning, mens nye seere går glipp av magien som gjorde originalseriene så ikoniske.

Hvorfor ikke heller skrive noe helt nytt for de unge talentene – noe som ikke automatisk blir liggende i skyggen av det som var? 

Glimt av sjarm

De fleste Friends-stjernene har sagt rett ut at de ikke er interessert i å kjøre igang serien igjen. Flere innrømmer å ha vært skeptiske til en reunion. Så hva er det som lokker? Er det betalingen – som unektelig var skyhøy?

Er det en slags desperasjon fra de gamle stjernene som ikke lett finner like godt betalte og godt synlige jobber som da de gjorde sine største roller? Eller er det ren og skjær nostalgi? 

Men viktigst: Hva får seerne ut av dette?

Det er unektelig et sjokk å se Friends-stjernene dukke opp på sitt gamle sett, grå i håret, noen med flere rynker, noen med mindre (!), alle med den samme kjemien og faktene vi kjenner igjen fra karakterene de nærmest levde som i ti år. 

Det finnes jo glimt av sjarm oppe i det hele også. Vi får ikke bare et gjensyn med karakterene og skuespillerne da og nå, vi får også vite hvordan de ble castet, hvordan det hele oppleves for dem selv, hjertevarmende gjennomlesing av manus, og deres egne favorittminner. Det hele sydd sammen med livesegmenter spilt inn foran publikum med James Corden som moderator.

Gjestelisten er lang og til dels overraskende, med blant annet David Beckham, Justin Bieber, og BTS, i tillegg til flere av seriens tidligere gjestecast. Og den åpenlyse gleden skuespillerne viser av å møtes, mimre og tilbringe tid med hverandre, overdøver noe av den kyniske bismaken bak det hele.

For at det er penger og promo for nye HBO Max som er det store motivet bak denne reunionen, er det liten tvil om. Hvorfor i all verden skulle man ellers ha reunion etter det merkelige tallet 17 år?  

Det er vanskelig å ikke kjenne på en følelse av at både publikum, serieskapere, skuespillere og streamingplattformer blir litt fattigere når penger, tid og talent brukes på drøvtygg heller enn nyskapning. Det er et stort problem, også for generasjoner som ikke får nye serier skreddersydd til sin tid, sitt visuelle språk og sine liv. Det er som å arve eldre søskens klær som er litt for store, litt for utvaskede, og som allerede har gått av moten.

Å pøse på med penger for å lokke aktuelle kjendiser til reunions hjelper ikke noe mer på originaliteten eller kvaliteten. «Smelly Cat» blir ikke noe bedre selv om Lady Gaga synger den.