Saint Omer: Å se mennesket i morderen

ANMELDELSE: Du har trolig ikke sett en mer kompleks skildring av en kvinnelig morder, enn i Frankrikes Oscar-kandidat, signert Alice Diop.

8 / 10

Saint Omer (Regi: Alice Diop)

Den unge, gravide romanforfatteren Rama (Kayije Kagame) begynner å følge en rettssak mot en senegalesisk kvinne ved navn Laurence Coly. Og det er ikke akkurat småtterier: Kvinnen er anklaget for å ha drept sin 15 måneder gamle datter, ved å etterlate babyen helt alene på en strand slik at hun ble tatt av tidevannet. 

Det er makabert og grusomt. Kanskje enda verre når man vet at det er basert på en sann historie.

Regissør Alice Diop fulgte selv den kjente rettssaken i Frankrike i 2016 mot Fabienne Kabou, som ble dømt for barnemord.

Diop har uttalt at hun nærmest ble besatt av rettsaken – for så å legge merke til hvem andre som hadde trukket til rettslokalene for å følge saken med tårer i øynene. Det var stort sett kvinner. Hun har uttalt at hun kjente på noe felles usagt, men også noe som satt dypere, noe som måtte bety at det var noe universelt ved denne historien.

Diop har utdypet at hun ønsket å finne svar på intime spørsmål som hun har stilt seg selv om forholdet til sin egen mor – men også om det å være mor selv. Deler av manuset er basert på de faktiske rettsnotatene. 

LES OGSÅ: Netflix-regissør Elle Márjá Eira: – Hvis ikke andre kan gjøre det, så må du jo gjøre det sjøl

LES OGSÅ: Ny film om partnervold: – En situasjon som veldig mange lever i, veldig mange flere enn vi aner

En sjelden rolle

Det er beundringsverdig at Alice Diop som spillefilmdebutant ikke bare mottok juryprisen og prisen for beste debutfilm under filmfestivalen i Venezia: Som regissør for Frankrikes offisielle Oscar-bidrag, skriver hun historie ved å være den første svarte kvinnelige regissøren som gjør dette. 

Men selv om Saint Omer er Diops første fiksjonelle film, har hun laget komplekse sosiopolitiske dokumentarer i nesten 15 år. Temaet er like tydelig her: Dette er ingen enkel rettsak, og det pekes implisitt på ulike faktorer og mennesker som kunne gjort noe, før det gikk for langt.

Man kan innvende at siden filmen insisterer på å fortelles innafor rettslokalets trange, formelle vegger, med statiske kamerautsnitt og lange tagninger, er den lite cinematisk utfordrende i formen. Samtidig utnyttes det begrensede rommet for å nettopp kunne kommunisere på flere plan, og på en mer intens måte. Jovisst er den estetisk utfordrende.

Den ladde stemningen i rettslokalet gir rom for intellektuelle refleksjoner og hyppig justering av bildene som fremtrer i hodene våre, etter hvert som vi får ny informasjon i dialogene og monologene: Det er vi som tilskuere til filmen som tvinges til å innta en aktiv posisjon lik tilhørerne og juryen i rettslokalet. Det er opp til oss å bedømme hva som har forårsaket hva.

Etter hvert kan man stille spørsmål rundt flere detaljer og etter hvert ganske som legges frem og beskrives mellom de trepanelbelagte veggene og tiltalebenken.

Sannhetsbildene må hele tiden revideres etter hvert som også Guslagie Malanda i rollen som Laurence Coly forteller sin fortelling og sitt perspektiv – hele tiden veltalende, og med en fattet, mulig distansert holdning til den store tragedien som hun har forårsaket.

Samtidig er det noe med hele hennes oppsyn og plass i rommet som er fascinerende: Hvor ofte har du sett en kvinnelig karakter som har blitt dømt for en så brutal gjerning, få rom til å brette ut flere sider av seg selv på denne måten, men også fremstå så kald og nesten likegyldig – uten å samtidig bli dømt av kameraets blikk, og bli fremstilt som en heks?

LES OGSÅ: Bond-regissøren laget film om sin mors psykiske utfordringer: – Så dette hver dag i barndommen

LES OGSÅ: Bones and All: Hvem er egentlig monsteret?

Mennesket i morderen

For samtidig ser vi også mennesket i morderen. Ved hjelp av en nærmest omsorgsfull og myk lyssetting som harmonerer med og fremhever Colys brune nyanser i sin flatterende cardigan, til det møysommelig oppsatte glatte håret og ungdommelige, glatte hudtone. Det er en interessant fargesterk symmetri og estetikk, i kontrast til en mer typisk skildring av kriminelle på film og tv som aggressive, urolige, slitne og «rufsete». Her er ingen harde kontraster eller grelle gråtoner. Ingen gyselige takplater eller grusomme lysrør. Kamerablikket holder et observerende fokus på Laurence Coly lenge, der hun snakker oppriktig om sitt perspektiv og historie.

For regissør Diop handlet filmen om å rette kamerablikket mot en kompleks svart kvinne over lang tid som en ren politisk handling: Det var noe hun selv ville se og som hun selv aldri hadde sett tidligere. 

Det tar ikke vekk det grusomme fra historien, det skaper heller større ambivalens – og nysgjerrighet. Det får en til å tenke mer over klassemessige utfordringer, og hvor mye vi tar omsorgsrollen for gitt, hvordan fraværet av den, kan bli til en form for vold som går i arv.

Saint Omer er en brennende innsiktsfull kommentar til utfordringene ved moderskap og omsorgsrollen, klasseproblematikk og rasisme. 

Saint Omer var plukket ut av Ida Madsen Hestman til Kritikeruka under Tromsø Internasjonale Filmfestival 2023.