Scream-filmenes underliggende moralske budskap er smertelig on point

KOMMENTAR: Scream-filmene har gjenoppstått og serverer skarp samfunnskritikk vi alle kan tygge litt på, mens blodspruten står.

Scream VI er endelig på kino, 26 år etter en serie brutale drap satte en støkk i den rolige småbyen Woodsboro for første gang med Scream (1996). For så at en ny person tok på seg Ghostface-maska og den samme storyen ble gjentatt i fjor med filmen Scream (5).

Fra Woodsboro, har man forflytta seg til New York, her de overlevende ungdommene fra fjorårets såkalte requel, Scream 5, har begynt på college – noe som betyr ny oppfølger med ny(e) Ghostface(es). 

Dette er den andre filmen i rekka uten Wes Craven selv som regissør, etter at han døde i 2015, og etter at portvokteren Weinstein mista sine produksjonsrettigheter, og det ble pusta liv i franchisen igjen.

Og Scream-arven lever i beste velgående, ved å kjøre stort sett samme stil som før: Satiren er intakt, og filmen driver konstant gjøn med sitt eget produkt, smertelig klar over egne regler og koder.

Filmene har ikke bare hintet om partnervold og: «never trust the love interest!», men handler også om damer som står opp for seg selv, og sloss tilbake. Scream 5 fra 2022 ender tross alt med fire kvinner fra ulike generasjoner som tar hevn – riktignok the american way: Vold er gjerne eneste løsning, og de som handler i selvforsvar, er ikke så rent lite ivrige på kutter’n selv. Som hovedperson Sam Carpenter (Melissa Barrera) oppsummerer det så fint hos psykologen: «I stabbed him 22 times, then slit his throat».

At det er vold i en slasherfilm er tross alt et grunnpremiss. Men ser man litt nærmere på Scream-franchisen, så har filmene ganske mye moral, og på den gode måten: Her oppleves den ikke som noe som bankes inn, den er heller underliggende, og aldri et hovedpoeng. Kanskje også ubevisst.

LES OGSÅ: Lys og bunnløst mørke i Auschwitz

LES OGSÅ: Døden på Oslo S: «Melankolien slår som en knyttneve i magen»

Felleskapet mot onde krefter

Moralen som står tydeligst ut og fungerer som gjennomgående rød tråd for samtlige av filmene, og blir mer tydelig i sekseren, er ideen om samhold og at det kun er i felleskap at man kan vinne over de onde kreftene som søker å ta livet av folk. Motsatt poengteres det til gangs at er du alene, ja, da er du sannsynlig død allerede – et ganske tydelig, gjentakende poeng, om enn noe parodisk for slasherfilmen. 

Selv om flere karakterer byttes ut litt hyppigere på grunn av kortlevde roller, så skal vi alltid tilbake til fellesskapet, som ikke bare utgjøres av en vennegjeng med ungdommer, men som regel er det også en del voksenpersoner som slutter seg til det. Gjerne politifolk.

I Scream VI blir budskapet ytterligere presisert, og tanken om et fellesskap som noe større enn bare noen tilfeldige folk som kjenner hverandre: Det handler også om noe felles opplevd, og ikke bare gjennom felles traumer etter å ha vært forsøkt drept av massemordere. Det kommer tydeligst til uttrykk i at flere av karakterene har til felles at de er fra dysfunksjonelle familier selv, ikke minst i hovedrollene og halvsøstrene Sam (Barberra) og Tara (Jenna Ortega) Carpenter, med en noe komplisert familiedynamikk og historikk: Sam er datteren til Billy Loomis (Skeet Ulrich), noe som både har gått utover hennes psykiske helse og familiedynamikk. Sam uttrykker at hennes største frykt er å ende opp alene, og uten søsteren Tara, fordi hun forlot henne da hun flytta hjemmefra som 18-åring. 

Det er da det presiseres, først av Gale (Courtney Cox), som representerer foreldregenerasjonen, og senere av en av Sams jevnaldrende, Mindy, spilt av (Jasmin Savoy Brown, også kjent fra Yellowjackets), at man kan skape sin egen nye familie. At familie kan være så mangt, som en sammensetning av venner og andre relasjoner som ikke nødvendigvis er av samme DNA. Det gjøres opprør mot den ortodokse ideen om hva en familie er – og tenker du over det, har Scream-filmene fra start hentet utgangspunkt i nettopp dysfunksjonelle familierelasjoner.

Ideen om felleskapet får også mer betydning når det så kan tolkes som en vei ut, eller løsning på et større, langt mer kronisk problem. For fiendebildet i Scream VI kan tolkes som langt mer komplekst, hvis man først tenker over hva og hvem som forsøker å terrorisere hovedkarakterene og deres venner. Og motivene bak.

LES OGSÅ: Saint Omer: Å se mennesket i morderen

LES OGSÅ: Bond-regissøren laget film om sin mors psykiske utfordringer: – Så dette hver dag i barndommen

Indre, ytre og medieskapte fiender

Først er det motivet som handler om å profittere på andres elendighet og bekostning, via ryktespredning og usannheter, både lokalt, og så via sosiale medier. Dette gjelder også tradisjonelle, redaktørstyrte medier selv, som baserer seg på usikre kilder og rykter i nyhetsdekninger. Journalister selv utnytter andres elendighet og grusomme skjebner for å lage en «god sak» – eller hvorfor ikke skrive en bok og bli styrtrik på å andres traumer? Mediekritikken og kritikk av medieaktørenes ansvar, som selv ikke er kildekritiske, er skarpt adressert i Scream VI.

Et annet fiendebilde er den indre kampen, og som mange av karakterene opplever selv: De psykiske. Under en sekvens inne i t-banen opplever flere av de overlevende Woodsboro-ungdommene en triggende situasjon: Flere i vogna er kledd i Ghostface-masker, i tillegg til andre morderiske kostymer fra den skrekkfilmkanonen – det er jo Halloween! Situasjonen fremstår som truende og angstfull for våre karakterer som er stuck med disse på en folksom og trang t-bane som lett gir pustevansker.

Samtidig kan sekvensene oppleves som et metaforisk bilde på hvordan angst og PTSD kan oppleves, og at det kan gi en falsk trygghetsfølelse å være på et offentlig sted med mye mennesker. Og at folk flest ikke evner å være observante på at karakterene har det ubehagelig, litt som om noen skulle fått angstanfall på trikken her i Oslo: Det er ikke alltid folk rundt evner å være oppmerksomme på de rundt, og slik forstår hvordan en situasjon kan oppleves stressende og utrygg for andre. 

Poenget forsterkes når en karakter blir stabbet, og ingen på den trange trikken ser noe.

Jeg tolker det som en kommentar til det at så mange av oss gjerne er aktive meningsbærere på sosiale medier, men når det kommer til stykket, og det blir alvor, blir mange bare stående å se på, eller de evner ikke å se i det hele tatt.

Her adresseres en passivitet som kommer av at vi har avlært oss å tenke på felleskapet. I stedet har vi lært oss å dyrke egoet og egne interesser. 

LES OGSÅ: Mye vil ha mer: Grådighetens estetikk i Exit sesong 3

LES OGSÅ: Tàr er en moderne gresk tragedie, der en arkaisk verden av formelle kleskoder og kulturell kapital står for fall

Videre kan fiendebildet tas enda lengre, når vi ser hvor populære disse Ghostface-maskene blir som en ren respons på de første mordene: Så fort et drap har skjedd av noen iført Scream-maske er det samtidig god markedsføring for de som proffiterer på vold og overgrep. Hørt det før?

Men så er det alltid noen nye drepelystne som rekrutterer seg selv som mordere når de iklér seg Ghostface-maskene for å vedlikeholde tradisjonen. Historien gjentar seg. Slik blir også morderne bak maskene symbol på USAs egen pandemi: En voldspandemi, basert på frykt, sjalusi, sinne og raseri – eller konspirasjonsterorier og løgn – og trang til hevn.

Sinnet som har blåst seg opp hos flere av morderne er godt hjulpet av mediene selv, som spiller på frykt og ragebites. Bare legg merke til motivene til samtlige mordere i de to siste filmene og hva som har påvirket deres sinne og trang til å ta hevn (for å understreke poenget, bekreftes dessuten alle stereotyper om at (amerikanske) ungdommer blir sadistiske voldsmenn av å se vold og drap på film).

Scream som franchice adresserer USAs stadig økte problem med sinte individer som krever sin rett til å ta livet av folk, en besettelse av å utøve vold mot andre, legitimert gjennom raseri tufta på helt sinnsvak (kristen)moralisme og kvinnehat (Billy Loomis blir drepelysten i kraft av å være sint på moren til Sydney Prescott som var utro med faren hans, og derfor en «hore», i hans øyne og dermed en som fortjener å dø). 

LES OGSÅ: Skrekk- og shlasherfilmer du kan sprite opp kvelden med

LES OGSÅ: Bones and All: Hvem er egentlig monsteret?

USA er et land der seriedrapsmenn som (åpenbart) hater kvinner, også blir kjendiser og får oppmerksomhet, og blir premiert ved at man lar dem leve videre for ettertiden. True crime-bølgen har også gjort sitt for å sørge for at det lages filmer og serier som gir drapsmennene oppmerksomhet framfor at man hedrer deres ofre.

Se bare på den nye Netflix-serien om Murdaugh–familien. Eller hva med uendelig langstrakte Dahmer-serien? Husker du navnet på noen av ofrene hans, eller husker du best drapsmannen? Husker du hvorfor det kom reaksjoner fra pårørende da serien kom på Netflix?

Krim-journalisten Gale (Cox) poengterer i Scream 5 fra 2022 at morderne fortjener ikke å bli husket. Derfor skal hun heller ikke skrive bok om dem – denne gang. I stedet skal hun skrive bok om en mann som fortjener å bli husket, nemlig en god helt: Dewey Riley (David Arquette).

Det forteller hun med overbevisning – bare for at vi så skal lære i sekseren at hun skrev den storyen som solgte best likevel. I beste Scream-stil. 

Men sånn er jo også virkeligheten, og er det noe Scream-filmene kan få mer honnør for, så er det hvor skarp samfunnssatiren og mediekritikken er, og hvordan disse filmene bidrar til refleksjon. 

Så dropp å la deg irritere over nok en kronikk om identietsdebatt, og kom deg på kino i stedet.

– Ida Madsen Hestman, redaktør, medieviter og kritiker

Scream VI går på norske kinoer.