Vold, utenforskap, djevler og dyr: Se noen av filmene fra årets Amandus Blikkfang her
Dagny Backer Johnsen i Det som kryper ut om natten av Mirjam Sveinbjörg Thorkelsdottir. Foto: Simen Athony Samuelsen
Mørke, humor, voldssterke og snuff-inspirerte studentfilmer tok oss på senga under årets utgave av filmfestivalen Amandus Blikkfang.
LILLEHAMMER: Vold har vært et tydelig gjennomgangstema i filmene fra årets utgave av filmfestivalen Amandus Blikkfang.
Dette er Amandusfestivalens festival for filmstudenter og unge voksne, og ble arrangert for tredje gang i slutten av september. Til sammen ble det sendt inn nesten 320 bidrag, der 37 ble valgt ut til hovedprogrammet.
Nivået har vært et høyt blant årets filmer. Spesielt lot jeg meg fascinere av Emil Engesnes Bråthens Vold, og Arjun Acharyas Up To Snuff – begge er produksjoner fra Filmkunstskolen i Kabelvåg.
Blandt de mørkere filmene må også nevnes Djävelen bor i Torshälla av Hanna Murphy, som på effektfult vis får virkelig får fortalt noe genuint om en families tabubelagte hemmelighet, og hvordan en slags vold går i arv. Smerten av å ikke vite noe om sitt eget dna.
En annen sterk poetisk dokumentar med treffende tittel, er Veronica Nielsens Kärlek i en kärleksløs tid. Selv om den ikke adresserer vår deprimerende verden av vold og ondskap rett ut, så er det implisitt at det som skjer, fester seg i oss. Med dette som premiss, forsker hun nysgjerrig på hvordan det går med vår evne til å åpne oss, slippe noen inn. Der rommer filmen et sårt trengt håp.
*Se flere av filmene lengre ned i saken*
HØR OGSÅ: Filmfestivalen i Venezia: Verden er ikke helt på stell i Harmony Korines Aggro Dr1ft
Under filmfestivalen dykket vi litt mer ned i materien, sammen med Acharya, som har jobbet på begge filmene, og der snuff-film og rotten.com er fellesnevnere. Hør podcasten nederst i saken.
LES OGSÅ: Lars von Trier til TBA om Riket Exodus: – Jeg tør ikke si hvor ideene kom fra
Her kan du se noen av årets vinnere og noen andre favoritter:
Rede (Regi: Ola Kvamsdal)
Kjæresteparet Thea (Anne Regine Ellisæter) og Markus (Edvard Rossland) flytter sammen. Vi følger innflyttingen fra perspektivet til Markus’ undulat, Chewbacca. Innflyttingen tar mørk vending når Thea oppdager lasersverdet til Markus, mens han er ute av huset.
Gjennom effektfulle virkemidler, god kjemi og teft for tempo og timing – og godt spill av den ekte undulaten – og et eneste onetake, skapes et herlig dramatisk-komisk øyeblikk det er vanskelig å ikke trekke på smilebåndet av.
HØR OGSÅ: How To Have Sex: Møydommens endegyldige heisatur
Vägg i vägg (Regi: Linda Lövgren, Stockholms Filmskola)
Gjennom et virkelig forseggjort set design og visuelt bildespråk, tydelig inspirert av Jean-Pierre Jeunets Den fabelaktige Amélie fra Montmartre, skildrer Linda Lövgrens Vägg i vägg en stum, ensom jentes bekjentskap med sin eldre, gale nabo.
Vägg i vägg handler ikke bare om å trosse fremmedfrykt, men er også en søt beretning om kommunikasjon og åpenhet, og at man ikke alltid trenger å være verbal for å forstå hverandre. Lo spilles av Frida Argento, som ikke er i slekt med han du tror. Et kult navn det likevel er verdt å merke seg.
Djävulen bor i Torshälla (Regi: Hanna Murphy, Nordiska Folkhögskolan)
Elsker estetikken! Her har regissør Hanna Murphy fått til mye interessant ut av en trist og tabublagat familiehemmelighet, og der kun fantasien har satt grenser.
Djävulen bor i Torshälla er en dokumentarhybrid som gir rom til å både la seg fascinere, bli vettskremt – og samtidig også le litt. Og det er takket være en tydelig selvbevissthet rundt eget uttrykk – strek, og animasjon, som skaper dette kreativt allsidige universet.
Den dokumentariske beretningen løses uten å vise kildene som prater overhodet. Men gjennom veksling mellom nære og ultranære bilder av konkrete minner, til animerte forestilinger av det som fortelles, for å få frem hva som bor inni et annet menneskes hode. Resultatet er både snodig og absurd, og samtidig med glimt i øyet og mye personlig preg. Det er vel også uunngåelig. Her blir også det personlige allment.
LES OGSÅ: Tits, ubehag og fartsfylte montasjer: Her er våre favoritter fra Kortfilmfestivalen 2023
En utrolig god tolkning av en underkommunisert fortelling, og der heltehistorien snus på hodet. Til tross for at dette er en anti-romantisert fortelling, blir jeg likevel veldig nysgjerrig på å vite mer om denne hovedpersonen – enda han er død. Hans relevans blir også åpenbar.
Ikke minst er det en dokumentar som virkelig våger ta dokumentar-oppgaven på alvor, ved at regissørens kreative tolkningsevner får stor boltringsplass – som en inspirerende kontrast til talking heads-formatet.
Havnesjefen (regi: Mia Ludvigsen og Konradi Hjemli, Høgskolen i Volda)
Et spennende valg av en karakter å lage et portrett ut av. Ikke bare er det en som er voldelig og usympatisk, men dessuten er han død, og dessuten en fugl.
Her har man gitt den døde rikskjendisen og svanen ved navn Havnsjefen både personlighet og et fritt sinn.
Tydellig inspirert av Creature Comforts, i møte med litt god gammeldgags lokal-tv-estetikk – som man kjenner man blir litt ekstra varm om hjertet av å se her – har man gjenskapt et lokalmiljø om til animerte skikkelser, basert på ekte intervjuer – foruten Havnesjefen selv og enka hans.
Man blir fort nysgjerrig på dette lokale samfunnet og dramatikken som har foregått: Fortellingen om Havnesjefen har en stor allmenn appell. Ikke minst fordi den toucher innom denne evige debatten om ville dyr som årlig gjør lokale nyheter om til rikssaker og hjertesaker. Samtidig adresseres spørsmålet om hvordan samfunn skal forholde seg til den ambivalente naturen, som ikke forholder seg til menneskehetens egne lover og regler. Skal ikke ville dyr ha livets rett?
Kärlek i en kärlekslös tid (regi: Veronica Nielsen, Skorups Folkhögskola)
En herlig dokumentarhybrid av en Malmö-skildring, stykket opp av mange korte fortellinger.
De er alle basert på minner fra ekte mennesker, fortalt av dem selv. Ulike unge røster forteller om forventninger til relasjoner og forhold. Skildre biter av erfaringer man gjør seg som ung og usikker, stupende inn i kjærlighetsrelasjoner.
Kärlek i en kärlekslös tid handler om tiltrekning, begjær, kjærlighet. Men også om det å tørre. Den handler om omsorg og om dynamikker i relasjoner. Om ulikt makt og ulik takt. Om å observere hverandre, gjenfortalt på film.
Ikke minst handler den om noe som vi alle er redde for: Å gjøre oss sårbare. Og i det å gjøre seg sårbare ved å åpne seg, risikerer man også å miste. Som det å kjenne på at man elsker noen mer, enn den andre elsker deg.
En hyllest til alle som kjenner sterkt. Veronica Nielsen har fanget sterke øyeblikk i en poetisk dokumentar som beveger inn til beinet, og som samtidig er et kjærlighetsbrev til Malmö.
Det som kryper ut om natten (regi: Mirjam Sveinbjörg Thorkelsdottir)
Det som kryper ut om natten er et karakterportrett av en ensom ung kvinne, spilt av Dagny Backer Johnsen. Vi følger henne hvileløst rundt i Oslo en sommerdag. Men det er noe litt off med det hele.
LES OGSÅ: Østkanten på film og tv har stort sett vært trist og skummel siden Lasse og Geir
Regissør Mirjam Sveinbjörg Thorkelsdottir har selv uttalt at hun ville eskperimentere med det å ikke la hovedkarakteren prate, uten dialog. Dette er resultatet.
Slik forsterkes også den overbærende ensomheten. En kan også tolke hovedkarakteren mer som en slags kraft, ånd, eller alien, mer enn et menneske. En substans som har inntatt menneskelig form, og som i sin desperasjon etter samvær, stadig blir mer pågående og aggresiv.
Vold (Regi: Emil Engsnes Bråthen, Filmkunstskolen i Kabelvåg)
Det en del skikkelig rystende greier vi får se, når vi blir tilskuere til tilskueren. Det er lett å kjenne seg igjen i det å være ung og søke spenning i audioviselle verdener – og angre hardt etter å ha sett noe man skjønte for seint at man ikke ville se likevel.
Emil Engsnes Bråthens Vold adresserer også presset med å utfordre hverandre til å se drøye filmer når de voksne er borte, selv om man kanskje egentlig ikke har lyst, og er redd. Og det å oppleve at egne grenser blir overkjørt, at man sitter der og lar seg selv bli traumatisert.
Gjennom et observerende blikk, skildres også skammen man bærer alene. Det hele forsterkes ved at vi nesten bare er på gutterommet, fokuserer kun på Henrik og det han ser. Vi ser aldri de voksne. Kameraets øyne er som hektet på gutten Henriks skuldre. De voksne er på «trygg» avstand, men samtidig er de ikke der. Selv også når de er i umiddelbar nærhet på naborommet.
Sterkt spill av Brage Selboe som Henrik, og ekstra honnør for de mildt sagt traumatiserende filmene i filmen.
Vi snakker mer om vold som tydelig gjennomgangstemaet i filmene fra årets Amandus Blikkfang på Lillehammer. Bak mikkene er filmskaper Arjun Acharya, filmviter Øystein Egge og filmkritiker Ida Madsen Hestman:
Følg Hver gang vi rantes her.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Twitter og Fjasboka
6 thoughts on “Vold, utenforskap, djevler og dyr: Se noen av filmene fra årets Amandus Blikkfang her”