– Kjærlighet, seksualitet og vold på en lyrisk og direkte måte
Fire litterære anbefalinger fra feministiske minoritetsperspektiver
Ida Pallin Bostadløkken og Johanne Reinertsen står bak Gullberg & Bostadløkken, en interseksjonell, feministisk bokhandel. I sin nye sjappe Kingos 4, formidler de både nye og brukte bøker av forfattere som skriver fra et minoritetsperspektiv, det være seg LHBTQI+, melaninrikt, funksjonsvariert, fattig og/eller kvinnelig.
Så, hva er det man bør lese om man skal lese bøker som ikke er skrevet av cis-menn som Jo Nesbø? Vi spurte Gullberg og Bolstadløkken om noen anbefalinger:
Døde jenter av Selva Almada (Camino forlag, 2021).
Spennende, trist, fascinerende og frustrerende om femicido (kvinnedrap). Gjennom fortellingene om Andrea, María Luisa og Sarita får vi den store fortellingen om vold mot kvinner i Argentina.
Nesten like brutalt som beskrivelsen av drapene er beskrivelsene av den volden og ydmykelsen kvinnene utsettes for i det daglige. Selvada Almadas viser frem hva kvinnehat er og hvilke konsekvenser det får – ingen kvinner slipper unna. Hun skriver om et samfunn hvor det er mulig å forestille seg at tre unge kvinner kan bli drept fordi de er kvinner.
Ikke gråt, barnet mitt av Ngugi wa Thiong’o (Solum Bokvennen, 2021).
En av de beste bøkene jeg har lest så langt i 2021. Ikke gråt, barnet mitt er Ngugi wa Thiong’os første roman som nå endelig er blitt oversatt til norsk av Reidulf Molvær.
Hovedpersonen er Njoroge som vokser opp i en liten landsby i Kenya. Hans største ønske er å få en utdanning og er den eneste i sin familie som får begynne på skolen.
Gjennom fortellingen om Njoroge får leseren innblikk i fortellingen om Kenya, om hva kolonialisme betyr for et individ og for et land. Ngugi skriver vakkert om naturen og om menneskene rundt Njoroge – en veldig rørende bok. Vi vedder på at Thiong’o vinner Nobelprisen om ikke lenge.
Høst av Ali Smith (Oktober 2019)
Først må vi berømme oversetter Merete Alfsen. Sjeldent har vi lest noe oversatt som trives så godt i et nytt språk. Høst er første roman i Ali Smiths årstidskvartett og den, som de andre bøkene i kvartetten, handler om sammenhengen mellom de store og de små tingene.
Vi treffer en gammel mann, Daniel Gluck og barnet Elisabeth og vi får følge deres helt spesielle vennskap. Vi blir kjent med en ukjent popkunster, Pauline Boty, og vi få oppleve absurditetene brexit bringer med seg helt inn hverdagen til vanlige folk.
Smith skriver sylskarpt, vittig, mørkt og håpefullt. Hun er som et klokt tre i skogen som kan kunsten å snakke sant i en tid full av løgner.
Sula av Toni Morrison (Aschehoug, 2004)
Få ting interesserer meg mer enn lidenskapelige, livslange vennskap og romanen Sula har nettopp et slikt vennskap som hovedfortelling. Bakteppet er et rasistisk USA på 1920-tallet hvor diskriminering, utnyttelse og gjennomgående urettferdighet preger hverdagslivene til Bottoms innbyggere.
Romanen skildrer kjærlighet, seksualitet og vold på en lyrisk og direkte måte som kjennetegner Morrisons romaner. Den stiller også spørsmål ved hva det vil si å være god og ond og den gir ingen svar.
Elena Ferrante har nevnt Morrison som en av sine inspirasjonskilder og romanen Sula kan minne om Napolikvartettens karakterer, Leda og Elena. Sula er en kort og intens roman som vil være med meg lenge.
1 thought on “– Kjærlighet, seksualitet og vold på en lyrisk og direkte måte”