Gode skrekk- og shlasherfilmer som spriter opp kvelden
Gode og glemte skrekkfilmer verdt å se på nytt, eller for første gang (lista oppdateres jevnlig).
God skrekk på film hører dessverre til sjeldenhetene. Spesielt kan det være vanskelig å navigere i jungelen av elendige samlinger på strømmeplattformene.
Men det er en god del gode filmer å velge mellom innen den store sjangerparaplyen som går via grøsser og mystikk som grenser til neo noir, til skrekk, horror og shlasher, og for ikke å glemme kannibal- og zombie-filmer. Utenpå her er det også mye som grenser til kunstfilmen.
Her kommer en liste over filmer som virkelig fremkaller magesmerte etter kronisk anspenthet i kinosetet, som gjerne har en god story, og samtidig evner å fremkalle intens og umiddelbar vemmelse av å konfronteres med situasjoner du selv har fryktet. Eller også latter, til inspirasjon:
Pitstop i 90/00-tallets shlasherbølge:
SKRIK (Original tittel: SCREAM, Wes Craven, 1996)
«There are certain rules that one must abide by in order to successfully survive a horror movie. For instance, number one: you can never have sex.»
Skrekkfilm-mester Wes Cravens Skrik var filmen som skulle revitaliserte slasherfilmen på 90-tallet, og starte ny bølge med shlashere.
At Craven er hjernen bak er gøy i seg selv, med tanke på hvor mye det gjøres narr av skrekkfilmtroper som han selv har benyttet seg av i tidligere filmer som A Nightmare On Elm Street (1984) og The Hills Have Eyes (1977).
Skrik var også banebrytende på flere måter og flere har ment at den ikke kan ansees som ren skrekkfilm, for sin harselering med sjangerens egne premisser og regler. Det er sjelden en film mestrer å kombinere horror med ironiske sprell og alvor.
Skrik holder seg farlig godt, kanskje fordi den er så selvbevisst sin estetikk og utforming, og tar aldri seg selv høytidelig. Å kødde med eget uttrykk må jo ikke gå på kompromiss med å ta sjangeren på alvor.
Også de senere ny-oppfølgeren Scream 5 (2022), som går under den forvirrende tittelen Scream – ja, dette er det som kalles for reboot – og kan strømmes på Viaplay, og Scream VI fra i år, som kan strømmes på Netflix, treffer på mye samfunnskritikk og satire, men disse er kanskje mer komiske enn de er skumle.
For å forvirre deg enda meg, kan jeg opplyse om at det også kom en serie på Netflix ved navn Scream, og som er inspirert av dette filmuniverset, men som ikke er på langt nær så interessant som filmfranchisen.
Skrik eller Scream kan leies på TV2 Play og Viaplay.
URBAN LEGEND (Jamie Blanks, 1998)
Du husker kanskje også Skrik-skaperen Jim Gillespies Fryktens sommer, eller I Know What You Did Last Summer (1997) blant 90/00-tallets shlasherfilmer. Denne skrev han manus til før Skrik, og det gir jo mening, all den tid den ikke akkurst holder seg like godt (kan strømmes på Netflix). Her er traileren for å friske opp hukommelsen:
Men husker du Urban Legend som kom året etter? Artigst er den kanskje for de av oss som var tenåringer da filmen kom, og har et forhold til skuespillerne og popkulturen fra denne tiden.
Her ser vi en ung og lovende Jared Leto som ung og lovende skolavis-journalist, og Tara Reid som «cool girl»-radiovert. Og Joshua Jackson med hvitbleika hår (dette 90-talls-fenomenet er også vitterlig tilbake med Y2K-moten på topp igjen).
Et nylig gjensyn med denne filmen minnet meg på at det faktisk er en del komiske detaljer som vitner om mye selvironi omkring egen sjanger og dens troper, enn jeg husket. Et eksempel er når Jackson skal ta med seg sin utkårede på romantisk bildate, og musikken fra en kasett eller cd kommer på idet han starter bilen, og det er intet mindre enn kjenningsmelodien til Dawson’s Creek – serien han jo selv gjorde sitt gjennombrudd med.
Filmen kan strømmes på Netflix og leies på iTunes.
FUNNY GAMES (Michael Haneke, 1997 og 2007)
Michael Haneke har laget en av de mer anerkjente og smarte shlasher-filmene fra 90-tallet – for så å gjøre det igjen frame for frame som amerikansk versjon ti år etter.
To unge herremenn holder en familie som gisler og torturerer dem med sine sadistiske leker i familiens feriehus. Dette høres kanskje forutsigbart og umotivert ut, men så er også filmens poeng å harselere med sjangeren og kritikerne av den – hvor avhengige shlashere er av vold i stedet for en god story.
Det er nøyakig dette Haneke vil undersøke med sin mørke humor: Funny Games tilbyr heller en intens dissekering av vår fascinasjon for vold som tilskuere. Dermed blir vi også konfrontert med oss selv og vår egen trang til å bli underholdt gjennom vår kåthet på vold, hvis ikke blir vi skuffa (ping, true crime-bølgen). Brilliant og samtidig så enkelt, og ikke uten glimt i øyet.
Eldre og nyere klassikere
DR. CALIGARIS KABINETT (internasjonal tittel: DR. CALIGARI, Robert Wiene, 1920)
Stumfilm kan høres kjedelig ut i dag, og ikke alle er utstyrt med en live-pianist til å spille lydsporet. Men denne 74 minutter lange tyske perla er både spennende på flere måter – ikke minst grunnet sitt unike visuelle uttrykk:
Filmen var den første som ble laget innen tysk filmekspresjonisme, og handler om et reisende skrekkabinett. Etter hvert kommer det frem at en ganske sinnssyk mann står bak det hele og bruker hypnose for å få utført lystmord. Dr. Caligaris kabinett er en film om maktkritikk uten hensyn til verdier.
Kanskje ikke så rart filmen ble forbudt i Tyskland i 1933 før den så ble erklært som «uartet kunst» – et uttrykk nazistene rettet mot kunst som ikke var naturalistisk eller figurativ, men utfordret tilskueren, fordi den var «uforståelig» for «folk flest».
Her kan filmen sees i sin helhet:
NOSFERATU (Friedrich Wilhelm «F.W.» Murnau, 1922)
Basert på Bram Stokers Dracula, men uten rettighetene til boka, måtte flere detaljer i filmen endres, og «vampyr» ble endret til Nosferatu. Filmen er ansett som en av de mest betydningsfulle skrekkfilmene, men også innen tysk impresjonisme.
Angivelig skal hovedrolleinnehaver Max Schreck som spilte rollen som Grev Orlof ikke bare spilt så overbevisende, men oppførte seg også så merkelig under innspilling, at det begynte å oppstå rykter om at han var vampyr på ordentlig. På et tidspunkt var den tyske stumfilmen forbudt i Norge.
Her er filmen i sin helhet:
NOSFERATU – NATTENS VAMPYR (originaltittel: NOSFERATU: PHANTOM DER NACHT) (Werner Herzog, 1979)
I 1979 ble det gjort en stilistisk remake av Nosferatu, med Werner Herzog i registolen. Den er også kalt Nosferatu the Vampyre på engelsk, og fikk gode kritikker og ble tildelt sølvbjørnen under den internasjonale filmfestivalen i Berlin.
Kan leies på iTunes og Google Play.
PSYCHO (Alfred Hitchcock, 1960)
Klassikeren er basert på boka med samme navn, av Robert Bloch som var inspirert av en av USAs mest beryktede seriemordere, Ed Gein – noe Texas Chain Saw Massacre og Silence of the Lambs (Nattsvermeren på norsk) også lot seg inspirere av. Malt med Bernard Hermanns gjenkjennelige lydtema (som dessuten er samplet av Busta Rhymes), er Hitchcocks Psycho blant de kanskje mest tidløse klassikerne i filmhistorien. Kjenn din besøkelsestid.
Ja, det finnes også en remake fra 1998 av Gus van Sant og med Vince Vaughn i hovedrollen, som du ikke trenger å se. I stedet, kan du heller se Hitchcocks The Birds fra 1963.
Psycho kan leies på Viaplay.
ROSEMARY’S BABY (Roman Polanski, 1968)
OScar- og Golden Globe-vinneren er en ikonisk film, takket være mesterlig håndverk av Polanski. Med en stil og form tar filmen seg tid til å etablere stemning og story som dermed blir riktig så kvalmende når stadig mer av sannheten rulles frem.
Ifølge hovedrolleinnehaveren Mia Farrow, fikk Polanski – med sitt ganske dårlige metoo-rykte godt planta i hukommelsen – blant annet overbevist skuespilleren til å gå rett ut i den traffikerte gata midt i New York, fordi han var overbevist om at ingen ville kjøre på en gravid dame. Selv måtte han filme hele sekvensen, da ingen torde å gjøre det.
Likte du The Conjuring-oppfølgeren Annabelle, er dette filmen den åpenbart har blitt inspirert av, og som den ikke på langt nær klarer å matche.
Filmen kan strømmes på Strim eller leies på Viaplay,
EXORSISTEN (engelsk tittel: THE EXORCIST, William Friedkin, 1973)
Skrekkfilm-lister innebærer mange gamle selvskrevne klassikere. Adaptasjonen av den bestselgende romanen med samme navn, The Exocist (av William Friedkin som gikk bort tidligere i år), er blant filmene som var med på å gi horrorfilmen en renessanse og anerkjennelse, med større budsjetter og kvalitet på flere plan.
Exorcsisten skapte store kontroverser for å ta blasfemi og visuell avskuy til et nytt nivå med spesialeffekter og godt manus. Det tjente de også: The Exorcist, eller Exorsisten ble en av 70-tallets megahits, i likhet med andre storfilmer som Jaws, Star Wars og The Godfather.
Filmen kan leies på Viaplay
ALIEN (Ridley Scott, 1979)
RIdley Scotts store mesterverk trenger egentlgi ingen introduksjon. Filmen skulle bli Sigourney Weaver sitt store gjennombrudd, og med Hans Rudolf Gigers elleville og urovekkende ideer og tegninger, som opprinnelig var til Alejandro Jodorowskys ikke-filmatiserte Dune, ble alien-skapningene noen av vår tids mest fryktelige kjendisene fra filmhistorien. Hold forresten nøye øye med en av vår tids mest undervurderte biroller, Harry Dean Stanton, i rollen som Brett.
Filmen kan strømmes på Viaplay, Disney+ og AppleTV.
ONDSKAPENS HOTELL (original tittel: THE SHINING, Stanley Kubrick, 1980)
Det vinterstengte høyfjellshotellet Overlook Hotel i Colorado trenger en vaktmester for å holde oppsyn over vinteren – en perfekt oppgave for den ikke så unge og lovende, men forfatterspire lell, Jack Torrance, spilt av Jack Nicholson. Her kan han snø inne med familien mens han skriver på boka si i ro og mak.
Hotellsjefen forteller om en grusom hendelse som skjedde på hotellet for noen år siden, og som trolig kom som resultat av langvarig isolasjon. Jack avviser alle slike farer: Isolasjon er jo nettopp det han trenger for å skrive bok. Alt ligger til rette for en riktig så metaforisk LSD-vri på det litt for normale samfunnsproblemet vold i nære relasjoner.
Stanley Kubricks mesterøvelse av en klassiker er dessuten en av skrekkfilmen det sannsynligvis eksisterer flest konspirasjonsteorier om, og diskusjoner omkring Kubricks skjulte budskaper i filmen. Dette er noe som selvsagt også er blitt til film, med den interessante dokumentaren Room 237 som også anbefales for de som liker å grave.
Skal du se The Shining igjen, kan du for eksempel være ekstra observant på hvilke rom det er vinduer i, og hvordan det kan henge i hop med hvor rommene er plassert i bygget.
Filmen kan leies på TV2 Play, Strim og Viaplay.
MOTORSAGMASSAKREN (original tittel: THE TEXAS CHAIN SAW MASSACRE, Tobe Hooper, 1974)
Tobe Hooper tok bygderomantikken til et nytt nivå med The Texas Chain Saw Massacre, også kunstnerisk, gjennom mye håndholdt kameraføring som ga et sterkere preg av å være dokumentarisk og direkte stygg – og med lyd fra et slakteri, visstnok. Uflidd og uten filter, men også med godt uttenkte scener som gir eklere bilder i hodet enn det tilskueren ser med det blotte øyet – som en finger i en munn på et gammelt tryne. Det er slik shlashere skal være.
Oppfølgeren fra 1986 er absolutt verdt å gi en titt, men jeg vil dessuten driste meg til å mene at remaken fra 2003, med Jessica Biel i hovedrollen heller ikke er så ille. Ja, faktisk kanskje noe undervurdert.
NB: Må ikke forveksles med Motorsagmassakren fra 2022 på Netflix.
Texas Chain Saw Massacre fra 1974 kan blant annet leies på iTunes og Google Play.
SUSPIRIA (Dario Argento, 1977) og (Luca Guadagnino, 2018)
Der originalen til Dario Argento står seg godt den dag i dag som et fremmedgjørende mesterverk, med sitt urovekkende og enestående soundtrack, signert Goblin, funker Luca Guadagninos versjon som mer romantisert og tilgjengelig versjon.
Sistnevnte spiller også på flere strenger: Tvetydigheten og lagene som potensielt bygger et langt større følelsesmangfold hos tilskueren enn originalfilmen, forsterkes blant annet av Thom Yorkes fjetrende lydbilde.
Satt til et Berlin i 1977, med det politiske bakteppet og den parallelle uroen rundt Baader Meinhofs stadige oppviglerier og terror-aksjoner, kommer det også frem hva den nye versjonen av Suspiria rent idémessig handler om: Spørsmålet om hvor langt lojalitet og troskap strekker seg i en gruppe som styres av en ideologi eller tro. Guadagninos nytolkning er spot on tematisk og filosofisk, og samtidig en sanselig og estetisk godtepose i en samtid prega av uro.
2018-versjonen kan strømmes på Viaplay, mens 1977-versjonen kan strømmes på HBO Max.
HALLOWEEN (John Carpenter, 1978)
Michael Myers har rømt fra Illinois State mentalsykehus 15 år etter at han ble innlagt for det brutale drapet på søsteren sin, han returnerer selvsagt til hjembyen Haddonfield og sitt eget barndomshjem.
Halloween er kultfilmen som banet vei for 80-tallets skrekkfilmbølge, og gjennombruddet for John Carpenter – som også har laget det gjenkjennelige soundtracket, og står bak andre kultfilmer og kult-kalkuner, og som også må trekkes fram i denne lista, som The Thing (1982), The Fog (1980), og Christine (1983).
Halloween kommer også med uendelig mange oppfølgere – faktisk så sent som i fjor med Halloween Kills.
Halloween kan strømmes på Netflix.
THE OMEN (Richard Donner, 1976)
Etter Exorsisten, er The Omen en av filmene som satte standarden for hvordan djevelen kan inkarneres i kids på film. Her ligger også den potensielle fremmede dna-et vi ikke vet om en baby man adopterer: Her byttes den nyfødte babyen med en annen baby like etter fødselen – uten at moren selv vet det.
Når den lykkelige – og tilsynelatende perfekte – familien flytter til London, begynner merkelige ting å skje, og ja muligens kan det vise seg at barnet er den profeterte antikrist.
Det skal legges til at guttungen som fikk rollen som den onde, onde Damien, nemlig Harvey Stephens, visstnok ble valgt til rollen for måten han angrep regissør Richard Donner på under audition.
Filmen kan leies på Viaplay.
RINGU (Internasjonal tittel: THE RING, Hideo Nakata, 1998)
Originalfilmen som senere fikk sin amerikanske remake med The Ring i 2002, er en adapsjon av ungdomsromanen med samme navn, skrevet av «den japanske Stephen King», Koji Suzuki. Den handler om en rekke mystiske dødsfall forårsaket av en VHS-kassett.
Vandrehistorien sier at det hviler en forbannelse over denne videokassetten: Den som ser filmen, kommer til å dø nøyaktig en uke etterpå. På nokså nervepirrende og mareritt-fremkallende vis opptaktene til den endelige død skildres. Regissør Hideo Nakata gjorde om hovedrollen fra mann til kvinne, spilt av Nanako Matsushima. I den amerikanske versjonen fra 2002 er det Naomi Watts som har hovedrollen.
Filmen kan strømmes på Mubi.
THE BLAIR WITCH PROJECT (Daniel Myrick og Eduardo Sánchez, 1999)
Undervurdert ny-klassiker som var banebrytende da den kom, og revolusjonerte (skrekk)filmformatet for sin dokumentariske – og med tanke på dagens spill-inspirerte filmmarked – bruk av førstepersons-perspektiv. Mange mente filmen stod for et paradigmeskifte da den kom.
Det geniale ved The Blair Witch Prioject er hvordan den evner å spille på tilskuerens frykt uten å ty til enerverende effekter, men også å spille på det tilskueren allerede vet: Omrisset av det fryktinngytende tegnes i vårt eget hode før vi får se noe. Dermed presterer den også å skape en av de best løste avslutningsscenene innen skrekkfilmsjangeren.
Sterk, solid og fryktelig billig å lage. Dermed står The Blair Witch Project som selve beviset på at en god idé ikke trenger masse penger og gøgg for å bli god film som virkelig setter en støkk i tilskueren.
NB: Må ikke forveksles med denne nyere filmen fra 2016.
FIlmen kan leies på AppleTV og SF Anytime.
Zombie-fest 4-ever:
DAWN OF THE DEAD (George Romero, 1978)
George Romeros Dawn of the Dead er regna av mange som Romeros beste «Dead»-film. Her tar han opp igjen tematikken han starta med debuten og klassikeren Night of the Living Dead (1968), som pionerte horrorfilmen som lavbudsjettsfilm. Temaet kretser rundt spredningen av zombier, noe som starta en bølge av splatterfilmer.
Men Dawn of the Dead er også en film som på en spenstig og original måte kritiserer kapitalisme-fokuset i USA, og noe som passer smertelig godt å se i lys av dagens korona-pandemi.
Kan strømmes eller også sees her.
SHAUN OF THE DEAD (Edgar Wright, 2004)
Zombie-film fikk senere en boost igjen med Zack Snyders nyinnspilling av Dawn of the Dead fra 2004, og dessuten den alltid herlige skrekk-komedie-hybriden Shaun of the Dead av Edgar Wright.
Med Simon Pegg og Nick Frost i hovedrollene var dette ment to be en kultklassiker med mer humor enn skrekk – og for sin harselering med sjangeren er det en film som virkelig står seg år etter år. Hypen førte igjen til at Romero gjorde Land of the Dead året etter.
Kan strømmes på Amazon Prime eller leies på blant annet iTunes og Google Play.
28 DAYS LATER (Danny Boyle, 2002)
En ganske så episk DIY-prega film som fikk fart på den postapokalyptiske zombie-feberen i Storbritannia. Oppenheimer-hovedrolleinnehaver Cillian Murphys gjennombrudd ble i hovedrollen som Jim som plutselig våkner fra koma, og finner ut at verden ikke ser helt lik ut som da hans bevissthet forsvant fra den.
En godt skreven story med troverdig univers og karakterer ga Danny Boyle zombiesjangeren ny giv på 2000-tallet – med uttalt inspirasjon fra nettopp inspirasjon fra George A. Romero sin zombieserie.
Filmen kan strømmes på Amazon Prime.
[REC] (Jaume Blagueró og Paco Plaza, 2007)
Av disse «funnede» filmene fra virkeligheten, er denne nådeløse spanske versjonen av zombie-sjangeren blant de bedre.
En nyhetsreporter og hennes kameramann føler brannmenn i tjeneste for å fange dramatikken på nært hold. Brått er de alle fanget i en bygning sammen med andre dødsdømte beboere. Spenningen er til å ta og føle på for sin umiddelbarhet og råe effekter.
Filmen kan strømmes på Strim.
Nyere skrekkfilmer
THE DESCENT (Neil Marshall, 2005)
En undervurdert britisk nyklassiker som for det første består av en eventyrlysten og sprek jentegjeng som har vært på ekstremsport-turer før, og ikke lar seg dø med det første. Derfor er det litt mer spenning og fres når gjengen skal på grottevandring og treffer på ulumskheter.
Fraværet av digitale effekter og god sminke- og lysarbeid gjør at filmen tåler tidens tann, mens velgjort kameraarbeid og klipp gjør denne filmen ubehagelig og klaustrofobisk. Legg til en subtekst som er godt fortalt, og denne filmen burde nesten settes opp på kinolerretet igjen for maksimal opplevelse.
IT FOLLOWS (David Robert Mitchell, 2015)
David Robert Mitchells It Follows tar kløktig tak i en iboende frykt hos samtlige av oss: Marerittet der du er den eneste som ser noe som ingen andre ser, noe som forfølger deg konstant og som vil kna livskiten ut av deg, og bare deg. Og enda bedre: Forbannelsen spres gjennom seksuell omgang, som en kjønnssykdom i ny drakt. Det er en interessant vri. Og med forankring i realismen, takket være en lite polert stil, og en mer romantiserende fargepalett, som er mindre svart, og skaper en stemning og et univers vi ikke er helt vant med i skrekkfilmkontekst.
Det veksles også mellom hvem sitt synspunkt vi deler på en velsmurt og spenningstriggende måte. Bør helst nytes i et stort rom med stort lerrett og høy lyd: Musikken fra Disasterpiece støtter filmens stilpreg og bidrar til at It Follows sitter på en audiovisuell estetisk kompetanse det er vanskelig å overgå. Fra tung bass og stressende synth, som gir gåsehud på flere plan på et like vellykket nivå som Mogwais lydsetting til Les Revenants, og Kavinskys bidrag til Drive.
It Follows kan strømmes på Viaplay.
UNDER THE SHADOW (Babaki Anvari, 2016)
Babaki Anvari demonstrerer hvordan man kan kombinere skrekk med drama, og politikk, gjennom lek med våre forventninger. Filmen introduserer seg for eksempel som noe ganske annet enn en grøsser: Vi befinner oss i Teheran 1988, like etter kulturrevolusjonen. Shideh (Narges Rashdi) får ikke lenger lov til å fortsette medisinstudiene. Begrunnelsen fra universet er hennes tidligere politiske engasjement. Når mannen hennes tvinges til å delta i krig, tvinges også Shideh til å bli hjemmeværende med datteren – der hun får ut sin aggresjon ved å trene til gamle Jane Fonda-VHS-er (!).
Shidehs skråblikk skaper en feministisk undertone – blant annet påpekes det absurde i patriarkalske lovbestemmelser. Idet Shideh løper for livet for å søke hjelp, blir hun irettesatt av menn som forteller henne at en kvinnes største frykt alltid bør være om hun er tekkelig nok kledd eller ikke; å berge eget og andres liv bør komme i andre rekke.
Når Anvari omsider vrir på skvetteventilen, har fortellingen rukket å bli så ladet at vi skjønner at skrekken kommer fra et virkelig sted – som om man ved å spille på magisk realisme prøver å si noe om hemmelighetsfulle korrupte samfunn.
Filmen kan strømmes på Netflix.
THE AUTOPSY OF JANE DOE (André Øvredal, 2016)
Norske André Øvredals The Autopsy of Jane Doe er både forseggjort og utprøvende innenfor sine rammer – og et stort sprang til noe helt annet enn sin forrige eventyr-komedie, Trolljegeren fra 2010.
Fortellingen springer ut av liklaben, der vi får et realistisk innblikk i far og sønn Tilden (spilt av Emile Hirsch og Brian Cox), og deres hverdag som patologer. Når et vakkert, porselensaktig kvinnelik dukker opp på obduksjonsbordet, blir hun gjenstand for en helaften med gravearbeid. Etter hvert klarer vi ikke vende blikket vekk fra de nesten komisk groteske innvollene, og blir stadig mer engasjerte passasjerer på denne reisen inn i menneskekroppen, motivert av å finne dødsårsaken.
The Autopsy of Jane Doe er ikke nøktern hva gjelder klassiske sjangergrep, men heldigvis forseggjort; Øvredal viser at han har et reflektert forhold til virkemidlene han anvender. Den tydelige – men ikke latterlige – etableringen av sentrale gjenstander og motiver, strammer nervestrengene våre; vi vet hva disse er indekser på når vi kaver rundt i mørket.
Filmen kan blant annet strømmes på Viaplay.
GRAVE (internasjonal tittel: RAW, Julia Ducournau, 2016)
Julia Ducournau vant gullpalmen i Cannes i fjor med Titane! Men hennes regidebut er enda mer creepy, ved å blande horror og kannibalisme med coming of age. Slik slår Grave seg opp som et friskt og nyskapende bidrag i en sjanger der selv parodiene har blitt klisjefulle og forutsigbare. Til filmens store fordel oppleves de mange grimme scenene så realistiske, mens tematiseringen av annerledeshet og utenforskap er genuin. Dessuten står vi overfor flere komiske godbiter uten å bli røsket ut av uhyggen.
I filmens subtekst kan man også finne filosofiske problemstillinger: Hvorfor er det mer etisk å drepe og spise dyr, enn mennesker? I disse evigvarende rovdyrdebatt-tider, kan Grave leses som et argument for at alle rovdyr bør ha livets rett, selv når de tar seg vel store friheter på andres bekostning.
Filmen kan strømmes på Viaplay.
HEREDITARY (Ari Aster, 2018)
Regissør Ari Asters debutfilm er både nytenkende og utfordrer skrekkfilmformatet på flere måter, og har slått seg opp som en av samtidas mest interessante skrekkfilmregissører. Han både holder seg tro til flere av sjangerens konvensjoner, og bryter dem på samme tid.
Asters auteurstil går ut på å blande inn flere universelle menneskelige problemstillinger i en allerede forutsigbar og smal sjanger, prega av utbrukte troper. Han vet å bruke morbide detaljer på en måte som gjør at de fremstår unike og gir ønsket effekt gjennom måten de nådeløst presenteres på. Ingen, absolutt ingen går fri i Asters univers.
I Heredetary overrasker han ved å spille på forventningene våre, for så å tukle med de – og han bryter med en av krekkfilmens «regler» ved å bruke dyktige og veletablerte skuespillere, som eksempelvis Toni Collette, som ofte har vært typecasta som mamma. Her gjør en av sine mest overbevisende mamma-roller 😉
Filmen kan strømmes på blant annet Viaplay og TV2 Sumo.
US (Jordan Peele, 2018)
Eter sjangerforvirringen over hans forrige film, Get Out (2017), ville Jordan Peele gjøre sin neste film til en helskodd skrekkfilm. Inspirasjonen til Us fikk han fra The Twilight Zone-episoden Mirror Image: om en ung kvinne og hennes onde dobbeltgjenger. Et ikke så ukjent skrekkfilm-tema.
Us er både nifs og en real adrenalin-innsprøytning, samtidig som Peele evner å spille på mer filosofiske ideer som underliggende tematikk, men også bruke popkulturelle referanser og mye humor – som eksempelvis den geniale måten man har gjenbrukt Luniz‘ evigkule I got 5 on it på. Eller Minnie Ripertons Le Fleurs. Det er også skamgod casting, særlig av barneskuespillerne Evan Alex og Shahadi Wright Joseph – og selvsagt av Lupita Nyong’o i hovedrollen(e).
Filmen kan strømmes på Strim, Viaplay, eller leies på iTunes og Google Play.
MIDSOMMAR (Ari Aster, 2019)
Sveriges stolteste postkortklisjé, med stor propaganda-appell til Vestens nynazist-lobby er flippa på huet og gjort om til den skrekkeligste kulten du kan tenke deg.
2019s beste skrekkfilm-oppskrift diskuterer et dypt menneskelig tema: Usikkerheten omkring lojalitet og trofasthet. Er kjæresten til å stole på? Og er vennene hans det? Hva med resten av samfunnet?
Midsommar oppleves uhyggelig aktuell med sin samtidig betimelige latterliggjøring av det å bruke tradisjon som argument for å legitimere undertrykking, forskjellsbehandling og vold.
Ikke minst harselerer Ari Aster med det privilegerte vestlige hvite blikket i møte med andre kulturer: Som at det «eksotiske» er obligatorisk interessant og nødvendig å respektere, og noe man bør unngå å stille kritiske spørsmål ved, selv når det man observerer er brutalt og i konflikt med alt man har lært om hvordan verden bør være. Borderline daterape er plutselig ganske okei, så lenge konteksten er en annen enn den man er vant med selv. Skarp humor og skarpe steiner på söta blonda brors bekostning.
Filmen kan strømmes på Netflix, TV2 Sumo, Strim og leies på iTunes og Google Play.
Ren syretrip/mareritt
THE LIGHTHOUSE (Robert Eggers, 2019)
Hvordan blir et menneske av å leve et isolert og øde liv, utsulta på nærhet og sivilisasjon? Robert Eggers pirker borti dette i The Lighthouse, sammen med den herligste og mest dynamiske duoen jeg har sett i en skrekkfilm på lenge: Robert Pattinson og favoritt-veteran Willem Dafoe.
Eggers har også gjenforet fagfolka som gjorde debuten hans, The Witch fra 2015, magisk: Komponist Mark Korven og klipper Louise Ford finner tonen og rytmen, og forvalter en fjetrende, innimellom hypnotiserende bildemiks, preget av en uimotståelig symmetri i hvert enkeltutsnitt, signert fotograf Jarin Blaschke.
Dessuten er det en artig overraskelse å registrere at kongen av populære familiefilmer, selveste Chris Columbus står oppført som utøvende produsent sammen med datteren Eleanor Columbus (tidligere bedre kjent som Susan Bones, den mystiske rollefiguren som fikk så mye plass i sorteringshatt-scenen i den ellers travle Harry Potter og de vises sten).
MANDY (Panos Cosmatos, 2018)
Herregud, hva er det her for noe?! Nicolas Cages gjenoppstandelse kom på det mest vilkårlige tidspunktet i karrieren. Det vil si idet du trodde den var over for lengst: Som harrykul trash-helt du ikke venta å se i en psykedelisk hevn-mysterie-gore-film.
Året er 1983, The Shadow Mountains, her Red og Mandy lever sitt fredelige liv. Selvfølgelig skal deres barnåler og trehytte-idyll bli brutalt ødelagt, og Red blir kastet inn i en heftig hevnjakt jeg ikke har sett maken til.
Mandy er ikke akkurat noe selvhøytidelig verk, men det er tydelig at samtlige som har jobbet med produksjonen har gitt alt de har. Avdøde Jóhann Jóhannsons magiske synthsoundtrack er helt avgjørende for at filmens LSD-aktige retro-space-atmosfære oppleves som helhetlig, og de slående bildene, komponert og lyssatt av den norske fotografen Benjamin Loeb, er umulige å riste av seg. Anbefales sterkt for alle med lite anstrengt forhold til gore, splatter, eller Nicholas Cage.
Filmen kan strømmes på Strim, og leies på iTunes og Google Play.
THE NEON DEMON (Nicoals Winding Refn, 2016)
Nådeløst, og med gode doser svart humor, tar Nicolas Winding Refn for seg på den brutale motebransjen, og alt den genererer av ringvirkninger, som dårlig selvfølelse og egokultur. Med dette som mål, når slike tema skal behandles, er det eneste rette å gå for den psykologiske thrilleren.
Smart og skarpt balanserer filmen på linja mellom det nervepirrende og blodtørstige, det delikate og forlokkende – og opphøyelsen av det urørte, uskyldige, les: hellige. Sterk symbolikk og rolig vold bades i en estetisk sensuell gryte. I kjent stil visker Winding Refn realismen ut, og i denne filmen kan man uten å anstrenge seg finne en slags lillesøster til Black Swan, med både stil og klasse.
Neon Demon kan strømmes på Strim, eller leies på iTunes og Google Play.
ANTICHRIST (Lars von Trier, 2009)
Den prisvinnende første filmen i Triers uofisiellt titulerte depresjons-trilogi, inspirert av mesterregissørens egen depresjon (inkludert Melancholia fra 2011 og Nymphomaniac fra 2013), stiller ikke bare med en rystende, ubehagelig stemning, kan oppleves provokativ, og spiller på tabubelagte temaer og menneskelige lyster i beste von Trier-stil.
Så er også filmen båret av Carlotte Gainsbourg og Willem Defoe – og kanskje er det derfor den oppleves ekstra ubehagelig: Fordi vi har et forhold til disse skuespillerene fra før, og her skal de føkke det til for deg ved å gi deg tidenes mareritt. Gainsbourg ble beæret med prisen for beste kvinnelige hovedrolle for filmen i Cannes.
Filmen kan strømmes på Strim og leies på iTunes eller Google Play.
Denne lista er ikke endelig, men vil oppdateres med både nye og eldre titler.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjasboka
5 thoughts on “Gode skrekk- og shlasherfilmer som spriter opp kvelden”