Smith & Thell takler sorg med farger og konfetti

– Livet er ikke bare mørkt eller lyst, det er et fullstendig kaos midt i mellom, forteller Maria Jane Smith.

Å skrive musikk som terapi er ikke uvanlig, det gjør nok de aller fleste låtskrivere og artister. Det som er litt mindre vanlig, er å gjøre de tristeste temaer til festmusikk og å se folk bruke det til dansing og feiring.

Et ødelagt vennskap? – Dress det opp i allsangvennlige refrenger
Et døende familiemedlem? – Fargelegg sorgen i glade farger

– Hvordan vi kler opp låtene hjelper oss, forteller Maria Jane Smith, den ene halvdelen av det svenske folkpop-bandet Smith & Thell.
– Det får oss til å ikke grave oss ned i et dypt hull av fortvilelse. Vi er nok litt bipolare som mennesker, og låtene er like bipolare. Livet er ikke bare mørkt eller lyst, det er et fullstendig kaos midt i mellom.

Bakgrunnen for uttalelsen omhandler store deler av låtene på bandets nye album, Pixie’s Parasol, som ble sluppet tidligere denne måneden. Duoen begynte å spille sammen i 2012 etter å ha møttes på en konsert i hjembyen Helsingborg, og har gitt ut to studioalbum. Med låter som Forgive me Friend og Hotel Walls – stomp & holler-folk blandet med pur svensk poptradisjon – har de gjort seg bemerket på salgs- og streaming-lister i Europa og USA, og Hotell Walls lå hele ti uker på VG-Lista her i Norge.

De ekstremt festival-vennlige refrengene og muntre melodiene uttrykker ved første gjennomlytting lys, farger og livsglede. Hører man nærmere etter, er det likevel som om det gjemmer seg en endeløs sorg, rivende angst, og tung undring rundt liv og død i mange av tekstene.

Hotel Walls, er en av disse, hvor temaer rundt  livet selv gjemmer seg under det fargesprakende kostymet.

–  Man sjekker inn og man sjekker ut, og i mellomtiden er det om å gjøre å feire livet heller å frykte døden, forteller Smith.

På Year of the Young, er døden enda mer tydelig, med tekster som:
«You said, «Don’t you stand by my grave/ No don’t you stand there and cry»/ I’m the trees, I’m the birds/ I’m the soft stars that shine at night» – godt pakket inn i farger og lys og fyrverkeri.

Men ikke alle nyanser av sorg kan eller bør skjules bak glitter og konfetti.

Med en søster som nylig døde av kreft, har musikken for Smith vært både en måte å bearbeide sorgen på underveis i sykdomsforløpet og i etterkant, men også et medium for å hylle søsteren.

– Det er mange av låtene på  albumet som stiller de store spørsmålene om liv og død. Det var vanskelig å ikke la absolutt alt av nye låter handle om henne. Hun fortjener et helt album, og vil sannsynligvis få mange flere sanger.

På Yatzy får sorgen utløp gjennom sårheten som Smith, familien hennes og andre som berøres av kreft opplever:

«In a couple of weeks, Your hair will fall to the ground/ All that silver and blonde, You saved for so long/And in a couple of months, We’re gonna walk through the doors/ Inside the hospital walls, Your verdict will fall.»

Da låta, som de fremførte under kreftgallaen på svensk TV4, ble lagt ut på YouTube kommenterte hun under videoen:

«Jeg vil at dere skal føle låta. Føle henne gjennom den. Jeg vil ta dere med til det øyeblikket på terrassen da hun først hørte. det. Å skrive for dere hvordan det føles å bli kastet mellom håp og fortvilelse. Jeg vil plassere dere på skulderen min og la dere oppleve øyeblikket da hun ringte meg via Skype mens jeg er i studio.

Først er det small-talk. Men nå klarer hun ikke å smile lenger, og hun sier «jeg lovet å fortelle deg når dagen ikke er langt unna. Jeg tror det er på tide at du kommer hjem nå.»  Jeg vil formidle hvor utmattende udramatisk døden kan være. Det er ingen symfoniorkestre eller lys i enden av tunnelen. Det er bare en trøtt, målløs familie samlet rundt kjøkkenbordet for å spille yatzy.»

– Når du skriver låter for andre, så er du terapeuten deres.
Når du skriver for deg selv er du din egen terapeut.

Fra kjærester til bestevenner

Det har med andre ord vært et par utfordrende år for Smith og makker Thell, som i tillegg til å være en musikalsk duo også lenge var et par. Da de gjorde det slutt for et par år siden, måtte de bruke lang tid på å finne ut hva som nå skulle skje. Skulle bandet fortsette? og i så fall, hvordan skulle de overføre dynamikken fra å være par til nå bare å være kolleger?

– Det var utrolig vanskelig å omskape forholdet til noe helt annet. Det er som om alt er det samme, men samtidig helt annerledes, forteller Smith.

– Låtskrivermessig har vi jobbet mer hver for oss det siste året, men vi tror det heller har resultert i sterkere låter for albumet, fortsetter hun.

–  Vi har separate visjoner med musikken. Dermed rekker en påbegynt låt å få mer kjøtt på beinet før den andre blander seg inn. Vi er på et bra sted nå, og er bestevenner. At vi har fått til det ha fått til det er vi ganske stolte av.

Men Smith and Thell har flere baller i lufta enn sitt eget prosjekt. I tillegg til å lage låter, til sitt eget prosjekt skriver de også for andre artister, deriblant Ava Max, og våre egne Julie Bergan og Alan Walker. Også på disse prosjektene er det følelser som går igjen som sentralt tema. Om ikke dine egne, så er det om følelsene til artistene de jobber med:

– Når du skriver låter for andre, så er du terapeuten deres. Når du skriver for deg selv er du din egen terapeut.

Hun ler høyt og avslutter:

– Vi trenger mye terapi!