Spiller karakter basert på fransk barnemorder: – Selvsagt var det vondt å sette seg inn i
Skuespilleren tror filmen Saint Omer resonnerer fordi den adresserer et universelt tabu.
PARIS: – Selvsagt var det vondt å sette seg inn i denne historikken. Hvordan kan noen forbli likegyldige til noe sånt?
Hun setter øynene i meg med en oppriktig mine. Det er ikke akkurat hverdagskost for Guslagie Malanda å menneskeliggjøre en karakter basert på en virkelig person som tok livet av sin egen datter. Det er en underdrivelse å si at det har vært utfordrende.
Vi snakker om regissør Alice Diops fiksjonsfilmdebut, basert på en av landets mest omtalte rettsaker i nyere tid: kinoaktuelle Saint Omer.
Guslagie Malanda hadde ikke fulgt med på rettsaken mot den virkelige kvinnen, Fabienne Kabou, før Alice Diop tok kontakt. Da hadde regissøren spontant deltatt i rettssaken der Kabou ble dømt for å ha drept sin 15 måneder gamle datter.
Resultatet skulle ikke bare bli kritikerrost, men Frankrikes Oscar-kandidat for beste fremmedspråklige film i år. Den fikk også Gulløve-nominasjon, og vant juryens spesialpris under filmfestivalen i Venezia.
På effektivt vis evner Saint Omer å sette fingeren på mye usagt. Ubehagelige spørsmål som regissør Diop stilte seg selv under rettsaken, og som handlet om at hun begynte å se seg selv i den unge kvinnen som hadde gjort noe helt forferdelig.
LES OGSÅ: Anmeldelse av Saint Omer: Å se mennesket i morderen
LES OGSÅ: Bond-regissøren laget film om sin mors psykiske utfordringer: – Så dette hver dag i barndommen
Universelt tabu
Sammen med Kayije Kagame som spiller den andre hovedrollen, Rama, basert på Diop selv, er vi stuet inne på et fancy hotellrom i Paris. Vi har 16 intensive minutter, under en hektisk filmhelg med filmjournalister og franske filmskapere. Kanskje er det hakket litt for hektisk til å skulle stupe så plutselig ned i så tung materie?
– Jeg kjenner at jeg selv er knyttet til stedet i filmen. Og det har virkelig fascinert meg, forteller Kagame.
Rollen som Rama, er i likhet med Diop og den drapsdømte Kabou, annengenerasjons innvandrer med aner fra Senegal, og deler de samme akademiske ambisjonene, men har også hatt et komplisert forhold til en distansert mor, og ikke minst opplevelsen av utenforskap. Rama, lik Diop, skal også selv bli mor.
– Hva tenker dere selv om filmens tema – som det at den skildrer underkommuniserte aspekter ved omsorgsrollen og morskap?
– Det som fasincerte meg mest var strengheten i partituret som Alice [Diop] ga oss, sier Kagame, før hun avbryter seg selv:
– Jeg er sliten, sier hun midtveis i resonnementet.
– Jeg kjenner at jeg tvinger meg selv til å svare på et spørsmål jeg ikke kan svare på. Jeg tror det er ubrukelig, så jeg foretrekker å ikke svare på dette spørsmålet. Jeg synes filmen sier mye mer enn det jeg klarer å fortelle her nå.
– Kanskje vi ikke skal prøve å oversette filmen til ord? Foreslår Malanda.
– Jeg tror filmen resonnerer og tar sin plass, fordi den adresserer et universelt tabu. Og videre, handler den om hvordan man håndterer dette tabuet i samfunnet. Det er om en kvinne som drepte barnet sitt, hun hindret seg selv fra å være mor. Hvordan oppfatter samfunnet dette? Filmen handler om et universelt tabu, og hvordan denne kvinnen dømmes veldig brutalt av samfunnet. Men selv er jeg ikke på et sted der jeg forstår eller dømmer denne karakteren, presiserer Malanda.
– Jeg er på et sted hvor jeg må legemliggjøre det. Å legemliggjøre det, er å være seg selv i den mest grunnleggende forstand. Å være selvkritisk, og dømme seg selv, eller forstå seg selv, er ofte det vanskeligste å gjøre for mange av oss. Og denne karakteren har ikke den egenskapen. Hun prøver å forstå seg selv gjennom de obligatoriske trinnene i rettssaken. Og jeg var i samme prosess: Jeg var besatt, jeg var virkelig henne.
– Så hun prøver å forstå seg selv gjennom denne rettssaken, som hun nevner i sine første åpningslinjer: At hun håper rettssaken vil gi henne litt forståelse. Så det var inngangen jeg også hadde som utgangspunkt. Å gå gjennom det på samme måte som hun gjorde.
LES OGSÅ: Lys og bunnløst mørke i Auschwitz
Om institusjonell rasisme
Saint Omer er like mye en fortelling om klasseforskjeller, tilhørighet, utenforskap og institusjonell rasisme, og hvordan sosiale faktorer og maktstrukturer kan bli nesten kvelende, noe som også kommer frem gjennom rettsprosessen i filmen.
– Hjemme i Senegal var Fabienne Kabou allerede vestliggjort. Hun var en del av en ganske borgerlig klasse. Hun gikk på en katolsk skole, hun hadde tilgang til bøker, hun leste mye. Men så snart hun kom til Frankrike, med sine litterære og akademiske ambisjoner, så ble hun forhindret fra å komme seg videre noe sted, sier Kagame.
– Hun ble omtrent programmert hjemme i Afrika til å kun forholde seg helt til den vestlige verden, av sine egne foreldrene. Hennes egen kultur var forbudt, og hun fikk ikke snakke wolof. Men da hun kom til Frankrike, var hun fortapt. Men kanskje hun var fortapt det allerede i Afrika, sier Malanda.
– Det er også en fortelling om migrasjon, men fra et perspektiv der jeg kan finne likheter til min egen historikk. Men migrasjon har ikke en bestemt hudfarge. Det er ikke bare afrikanere som er immigranter. Og jeg tror mange kan identifisere seg med denne fortellingen.
– På et overordnet plan tror jeg innvandrere fra alle slags bakgrunner kan forholde seg til visse sider ved hennes historie, sier Kagame.
LES OGSÅ: Døden på Oslo S: «Melankolien slår som en knyttneve i magen»
Antispektakulær
– Filmen fortelles i hovedsak i rettslokalet, noe jeg synes er veldig interessant også for måten historien fortelles på. Hva er deres egne tanker om dette valget, framfor at filmen visuelt spekulerer i hva som skjedde ?
– Fordi rettssaken utgjør filmens dokumentariske form, blir det også en dokumentarisk kjerne. Og sant å si, så er jo alle vitnesbyrdene basert på de faktiske vitnesbyrdene. Vi måtte gjøre noe uspektakulært, sier Kagame.
– Apopros uspektakulært: Karakteren du spiller, er en tilskuer til alt som foregår i rettsalen, og sier nesten ingenting. Hvordan vil du beskrive dette tause spillet ?
– Det er synspunktet til en kvinne som skriver, som ser denne historien utfolde seg, og som føler på at ting utfolder seg inni henne selv, gjennom det hun blir fortalt i rettsalen. Så det er en taus, bebodd stillhet. Det er veldig tungt, og der indre følelser kommer gjennom, forteller Kagame.
– Jeg tror hun snakker gjennom blikket, og det er derfor det var det vanskeligste for meg å jobbe med. Å kunne snakke gjennom blikket var ganske komplisert, for samtidig må du være troverdig i det du gjør, du må være kunsten. Og samtidig må du kunne leke med rollen, men du skal ikke spille. Det skal være sant. Det var ganske komplekst, i den forstand at dette var en karakter som må snakke mye med øynene, med blikket, med måten å se på, og spørsmålet som skuespiller er hvordan du skal oppføre deg i en slik setting. Må du føle det du spiller? spør hun.
– Rettssaken er filmens dokumentariske hjerte, og det er en måte å fortelle historien på en antispektakulær måte, sier hun.
– Men jeg tror at stillhet har en annen nyanse og en egen kraft.
Saint Omer går på norske kinoer.
4 thoughts on “Spiller karakter basert på fransk barnemorder: – Selvsagt var det vondt å sette seg inn i”