Sterben: Denne tre timer lange filmen om døden er sannsynligvis årets beste film

ANMELDELSE: Matthias Glasners nye spillefilm er mektig og mørkt humoristisk om livet, kunsten, døden og kjærligheten. 

Karakter nederst i saken

Matthias Glasners nye spillefilm har en tittel som hans landsmenn i Rammstein trolig ergrer seg i alle regnbuens farger over at de ikke snappet før ham til en låt eller et album. 

Sterben betyr rett og slett å dø. Eller Dying, som filmen heter på engelsk. 

Jada. Her har vi altså å gjøre med tysk film om døden, endatil med en spilletid på tre timer. Signert filmskaperen som hittil er mest kjent for Den frie vilje fra 2006, som var en nesten like lang og usedvanlig forstyrrende film om en mann som utfører brutale overfallsvoldtekter på kvinner. 

Vi har også å gjøre med årets sannsynligvis aller beste film. Som heller ikke er fullt så tung som man kunne tro, og som inneholder mye humor. Så det er sagt.

Det skal også sies at Den frie vilje ikke var fullstendig fri for håp og lyspunkter, selv om komikk ikke var blant dens ingredienser. Etter å ha plukket fram den gamle DVD’en kan jeg bekrefte at den fortsatt er sterk kost. 

Den er også kvalitetsmessig meget sterk, noe som også var en grunn til at Glasner gjorde seg så bemerket med filmen. Men han klarte liksom aldri helt å følge opp Den frie vilje.

Det kom et par spillefilmer til, deriblant Nåde fra 2012, som ble spilt inn i Hammerfest med flere norske skuespillere på rollelista. Og så har han regissert en rekke tv-serier.

Men de store rystningene i det filmatiske terrenget uteble. Fram til nå.

Mesterlig comeback

Sterben hadde premiere på filmfestivalen i Berlin tidligere i år, og er et mektig og virkelig mesterlig comeback. 

Filmen er inndelt i kapitler, hvorav de første av dem sentrerer seg om hvert sitt medlem av familien som skildres.

Sterben er med andre ord et familiedrama fortalt fra ulike perspektiver, som gradvis gir oss forståelse av hva de ulike medlemmene står i på hver sin kant. 

Hvordan de forholder seg til livets mange utfordringer, og hvordan de på ulike vis må forholde seg til døden. 

De aldrende foreldrene er preget av sykdom, der farens framskredne Parkinsons gjør at han legges inn på institusjon. Men det står heller ikke veldig bra til med mors helse. 

Så blir vi kjent med deres middelaldrende sønn, dirigenten Tom. Han arbeider med å forberede framførelsen av et orkesterverk kalt Sterben, komponert av hans deprimerte og som oftest ikke særlig enkle kamerat Bernard. 

Samtidig står Tom i et nokså komplekst farskapsforhold, der han har tatt på seg et slags delansvar for et barn som en nær venninne (og eks av ham) har fått med en ikke overdrevent dugelig kjæreste. 

Det skal gå omtrent halvveis ut i filmen før vi møter Toms søster Ellen, som hittil kun har blitt omtalt av de øvrige rollefigurene.

Vi introduseres for henne i det hun våkner opp i frokostsalen på et hotell, uten en gang å vite hvilket land hun er i. For å bruke en velkjent eufemisme er hun «glad i en fest», noen vil kanskje kalle henne en raging alcoholic. 

Ellen jobber som tannlegeassistent, et yrke som åpenbart ikke er optimalt å utføre i sterk bakrus, og innleder et forhold til en gift tannlegekollega.

Også hun er musikalsk begavet, men begrenser dette til å synge en og annen sang til sidemannen på puben. 

Elegant og presis

Dirigenter har nylig også blitt portrettert i Todd Fields Tár og Bradley Coopers Maestro, uten at Sterben nødvendigvis ligner altfor mye på dem. Men denne filmens skildring av orkestrering av musikk står ikke tilbake for noen av de to. 

Hele skuespillerensemblet, med blant andre Lars Eidinger som Tom og Lilith Stangenberg som Ellen, er fremragende. 

Sterben rommer såpass mye humor at man kan kalle den en sort komedie, men selv om den tør å dra på rimelig mye i noen nokså ekstreme øyeblikk, er den hele tiden rotfestet i troverdighet og realisme i spillestil så vel som karakterskildringer. 

Filmstilen er elegant og presis, forbilledlig nok uten å skulle være ekstravagant.

Samtidig tillater den seg noen forfriskende brudd med realismen, også uten å være prangende, som når et helt barklientell er med å synge en sang med Ellen. 

Også dramaturgisk sett er Sterben stor fortellerkunst.  

Regissør og manusforfatter Glasner legger inn flere subtile metagrep enn det sentrale musikkstykket med samme tittel som filmen. Blant disse er «den smale linjen», som Tom på et tidspunkt forklarer (for ikke å si «mansplainer») til en annen rollefigur.

Nå får Tom ha meg unnskyld for kanskje ikke å forklare dette helt presist, men det dreier seg om å finne punktet hvor et kunstverk kommuniserer med sitt publikum uten å kompromisse for mye med kunstnerens ambisjoner. 

Det er en balanse filmskaperen så avgjort har funnet i Sterben.  

Livet, kunsten, døden og kjærligheten

Til tross for at filmen skildrer en ikke utpreget funksjonell familie, med flere scener som ikke akkurat kan sies å gjenspeile dagligdagse hendelser for de fleste av oss, er både karakterene og deres problemer høyst relaterbare. 

Vi har som kjent alle vårt. 

Og det handler ikke bare om å bestemme over sitt eget liv, men også om sin egen død. 

For Glasner skal det være en svært personlig film, noe som blant annet framgår av at Hans-Uwe Beyers rolle som faren krediteres som «min far». 

Som det kanskje allerede framgår, er Sterben en film om livet, kunsten, døden og kjærligheten. Og størst av dem er… tja, vi trenger kanskje ikke gå helt dit. 

Det kan dere kanskje heller ta med hverandre etter å ha fulgt denne innstendige oppfordringen om å se filmen. 

Karakter:

10 / 10

Sterben (Regi: Matthias Glasner)

Sterben går på norske kinoer fra 18.oktober og er en del av programmet til Bergen Internasjonale Filmfestival 2024.

LES OGSÅ:

Nobody Wants This: Er kvinnekamp, nostalgi og en gjenoppstått Adam Brody oppskriften på millennials’ våte drøm? 

Nye musikkfilmer på Bergen Internasjonale Filmfestival

Elskling: Kanskje årets sterkeste norske regidebut  

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjasboka

Nå kommer filmen Donald Trump ikke vil du skal se – om ham selv