Stig Brenner tar det ned i sin kjellerleilighet

ANMELDELSE: En imponerende og intim reise gjennom Stigs Brenners katalog og karriere.

*Se karakteren nederst i saken* 

Når man har runda konsert i Spektrum, er det kanskje vanskelig å overgå seg selv? 

Vel, man kan også gjøre opplevelsen sterkere, mer intens og nær.

Etter Karpes 10 x Spektrum foreslo jeg at det neste eksempelvis kunne være «en nedstrippa og intim klubbkonsert-serie på Norges trangeste, mest rødlista og gjeldsutsatte buler». 

Nå har Stig Brenner, også tidligere kjent som Unge Ferrari, gjort akkurat det.

Hamar-væringen har hatt en spennende karrierevei siden han satte en ny standard for norsk pop, ved å regelrett blåse de fleste av banen med en attitude fra en annen verden, fengende rnb-produksjoner, sjelfull røst og oppriktige linjer om sårbare temaer.

Og nå har Stig Joar Haugen invitert oss inn sin gamle kjellerleilighet på en av Oslos kjæreste klubbscener, Blå.

I stedet for å ha noe musikalsk oppvarming kjøres en fresk vri: Jonis Josef holder stand-up, og legger til at han synes det er hyggelig å se Stig, som han første gang så her på en Hoetell-gig, har tatt reisen tilbake til Blå. Ringen er med andre ord sluttet.

Lyden er godt skrudd i det tjåka fulle betonglokalet. Men ikke si Stig ikke kan appellere bredt selv i trange rom: Jeg forventet mest unge jenter her, men står selv bak en skalla hvit mann i streit skjorte og kontorbriller som pusher femti.

Det begynner allerede å bli for mange Karpe-refereranser og vi er fortsatt mange låter unna MARS-nummeret Jeg er lei meg. 

Tar det tilbake

Hovedpersonen selv er kledd for anledningen, iført Star Wars Episode 1 t-skjorte. Altså filmen fra 1999.

Vi har reist i en tidskapsel tilbake til seint 90/00-tallet. Kjellerrommet er pryda med Batman-effekter og datahjørne, discokuler henger fra taket og dartblink på veggen.

Rommet er tapetsert med plakater, der Stigs eget fjes er bytta ut med trynene på heltene sine i Fast and Furious (Stig and the Furious), Eminem (The Real Stig Shady) og Five (STIG). Det er også en plakat av hans avdøde venn og kollega, Dutty Dior. 

Scenografien er sjarmerende, hjemmekoselig og gjenkjennelig for de fleste.

Ikke minst er det gjort plass til en klumpete tv og sofa. Sofa heter også den ferske låta som innvier konserten, og som handler om reisen hans fra kjellerstua og hit.

Publikum begynner å finne formen på de første låtene fra Midt imellom manisk og tragisk, som Ung & Dum og Familyeh. Og vi skal snart enda mer tilbake, innom flere minneverdige hits, og til de første låtsamarbeidene med Tomine Harket og Arif fra 2015 – 2016. 

Det er ikke bare den hjemmekoselige settingen som signaliserer en tendens i konsertformatet, og som Stig vet å spille på i sitt show. Det er også større rom for at publikum får være delaktige.

Dette passer forsåvidt med en utvikling som har blitt mer gjeldende i sceneformatet: At publikum blir mer integrerte i konsertformatet, noe som passer med vår heldigitale tilværelse der vi er blitt bortskjemte med skreddersydde algoritmer, så vi bestemmer alt vi skal se og høre til enhver tid. Samtidig – har vi kanskje et sterkere behov for å interagere og delta mer aktivt når vi først er fysisk sammen med nye mennesker?  

Stig er god på å integrere publikum i showet og byr mye på seg selv.

Vi får bestemme kollektivt hvilken låt vi helst vil ha når han inviterer til felles-karaoke, noe han vil ha oss med på, til tross for sine dårlige karaoke-ferdigheter. 

Stig inviterer også tre gjester til sofaen sin, og som han mener er «veldig flinke til å game og chille» (for øvrig et kompliment å strebe etter i vårt stressa samfunn). Han drar låter som Piker og Vin og Hull i foten, – og byr på enda mer tørr humor («men nå må dere scoope litt bort i sofaen og gi plass til meg: hovedgjesten»).

«Er det noen som vil ha svetta mi?», sier han halvt spøkende – og folk vil ha den óg.

Rom og lyd

Det som er så fint med scenelokalets størrelse er at man kan snakke uten mikk, noe Stig poengterer galant ved å ta mikken vekk mens han sier det.

Formatet er muligens også mer appellerende til et «voksent» publikum, selv om jeg neimen ikke veit hva det innebærer. Men vi slipper et kaotisk og overveldende konsertvenue med deprimerende drikkemeny. Stemninga her er lunere, (nød)utgangene nærmere. 

Dog vet jeg ikke om arrangementene i låtene gjør at vi føler oss så mye nærere i lydformatet.

Stig Brenner har en sånn stemmekvalitet at han kunne klart seg med bare en lirekasse eller kassegitar – eller forresten bare droppa det også. Ja, kanskje jeg hadde håpet på noen mer nedstrippa og sonisk intime numre? (foruten Ultra Blå som han spiller på sitt retro keyboard) .

Lydbildet oppleves dog større enn rommet når en gjest banker på: söta bror Victor Leksell.

Denne veldig polerte og selvhøytidelige innpakningen til veivende mobillys roper mer i retning Spektrum igjen. Og jeg tenker på Staysman-konserten, der hovedperpersonen fungerte mer som en slags sirkusdirektør som introduserte ulike gjester som kom og gjorde sine numre. 

Da skulle jeg heller sett Tomine Harket eller Arif stikke innom.

Ikke at jeg forventer musikalske gjester i kveld, og vi trenger det heller ikke. Vi er jo i Stigs kjeller på Hamar. Det er mer enn nok. 

Imponerende katalogreise

Setlista er godt kuratert og med en dramaturgi som bare dytter ut adrenalinkuler på slutten – som Ashanti, Lianer og Bulmers. For ikke å glemme stayere som kom før det igjen, med Cruiseskip og Balkong – og jada, Karpe-samarbeid med MARS.

Samtlige oppmøtte kan så og si alt på rams. Også «hypeman» Jonis Josef gir gass, og har forstått oppgaven også som publikummer, godt plassert på noens skuldre. 

Brått er det hele over, og Stig smyger seg ut til tidenes verste landeplage av Las Ketchup.

Folk gynger seg ut av lokalet, og jeg krysser fingra for at konseptet kjellervors får et comeback.

På alle måter har dette vært en imponerende reise gjennom Stigs katalog og karriere – og dét på bare litt over en time. 

Karakter:

8 / 10

Konsert: Stig Brenner, Blå, 9.oktober

Stig Brenner spiller konserter på Blå i Oslo frem til 19. oktober, og i Kulturhuset i Bergen fra 31. oktober til 2. november.  

LES OGSÅ:

Macklemore droppet fra musikkfestival etter «Fuck America»-utsagn

Verdens mest bedritne sosiale nettverk: SocialAI

Forbrytelse og straff i Follo: En gonzonovelle om dopdealing, anabole følelser – og neseblod på Ski stasjon. 

Folksom høstrute: Dette hører vi på nå