Svensk gangsterrap-forfatter: – Om ikke musikken fungerer som en vei tilbake til samfunnet, kan den ha motsatt effekt

Journalist og forfatter Emil Arvidson mener også mediene bør kritiseres for å la seg rive med av gangsterrapens narrativer. 

– Store artister kan bli symboler for ulike typer kriminelle fraksjoner. Og man kan dras inn i en slik verden fordi man er en stor artist. Man kan bli utpresset av andre som vil ha penger av deg. Og man kan bli et trofé eller en målskive i en gjengkonflikt.

Det sier Emil Arvidson. Den svenske journalisten har skrevet om populærkultur, politikk og hiphop i to tiår. Selv bor han i Bredäng på Stockholms østkant, der han nesten ukentlig leser om skytinger og voldelige hendelser. 

Han tror at artisten C. Gambino som ble skutt og drept forrige uke, trolig er et av flere eksempler der en artist blir et symbol på en gjengkonflikt. 

To menn er nå siktet og mistenkt for å være innblandet i mordet. Det melder blant annet Aftonbladet.

– C.Gambino selv har ingen tidligere dommer som knytter ham til noe kriminelt, understreker Arvidson.

Kulturjournalisten og forfatteren mener det flere aspekter ved medieoppslag rundt såkalte «gangsterrappere» som bør problematiseres.

LES OGSÅ: At du ikke har sonet noen fengselsdom må ikke være ensbetydende med at du er et godt menneske – og motsatt

Et skille

Det var etter drapet på rapperen Einár i 2021, at Arvidson først merket et tydelig skille også i kulturfeltet og i musikkbransjen.  

– Folk snakket om en avsporet musikkbransje, men torde ikke å bli sitert på det under eget navn, offentlig. Man ville ikke «prata skit» om hiphop-scenen, fordi man er vokst opp med at hiphop ofte svartmales. 

Han forteller at flere i bransjen trakk seg tilbake fra en kunstform mange beskrev som «vanskelig å jobbe med». 

Visse plateselskaper var redde for «kontroversielle» artister. Det ble diskusjoner om prisutdelinger. Og det ble vanskeligere for unge fra forstedene å overhodet komme seg inn i noen bransje. 

– Et resultat av at folk tar mer avstand fra gangsterrapen, er at noe musikk har blitt enda mer fokusert på gjengkultur og har trukket enda nærmere disse miljøene. Det har vi sett eksempler på med ulike grupperinger. Og det er noe som har ført til enda mer konflikt, forteller han. 

– Det gjelder ikke alle stemmene innenfor gangsterrap, det er det viktig å huske på, presiserer han.

– Men det er også viktig å huske på at jo mer avstand man tar, jo mer handler denne musikken om å være i sin egen mørke boble blant samfunnets marignaliserte. Og i den marginaliserte, mørke bobla finnes for eksempel også gjengkriminalitet. Det er flere artister som har sagt til meg at om ikke musikken fungerer som en vei tilbake til samfunnet, kan den ha motsatt effekt. Sånn har det fungert for mange, forteller Arvidsson. 

LES OGSÅ: Hva skal vi med moral i samtidas arbeiderskildringer?

Medias ansvar

Arvidson har møtt mange lærere som ikke vet hvordan de skal forholde seg til musikken. 

– Det er voksenpersoner som i praksis ikke vet hvordan de skal forholde seg til musikken i skolesituasjoner eller på ungdomshjem. Mange vet ikke hvordan de skal håndtere musikken. Einár starta sin musikkarriere på et ungdomshjem. Han så at det var en slags terapi for ham.

Arvidson mener problemet er en frykt for å nærme seg musikken i den tro at man virker naiv og dermed viser at man støtter en kultur som legitimerer kriminalitet.

– Men det er kjempestor interesse for denne musikken. Og de som holder denne musikken på en armlengdes avstand, kommer ikke til å forandre noe. 

Arvidson glemmer heller ikke da han intervjuet en venn av C.Gambino som fortalte han: «Jeg må være ærlig, men det er dette her som funker. Det er dette folk vil ha. Han har laget mange låter med andre tekster, men det er dette folk vil ha.» 

– Og det kan alle som hører på musikken ha en mer åpen diskusjon om: Hva er det som lokker oss til å høre på gangsterrap? Den diskusjonen burde skje hos oss, fra ulike sjikt av middelklassen, som hører på dette. Vi kan spørre oss selv og ikke bare holde artisten ansvarlig. 

Arvidson kritiserer også medienes fremmedgjørende språkbruk. Han snakker om ord som «rekruttert» og «nettverk» og hvordan man bruker disse på måter som gjør at mange som ser nyheter blir distanserte fra menneskene det handler om.

– Det er noe som er talende og noe som sjeldent kommer opp i diskusjoner, og det er at om du vokser opp i nærheten av et sånt kraftfelt som gjengkriminalitet er, så må du forholde deg til det, enten du er et barn eller en vanlig arbeider. Det trenger ikke være så dramatisk, men det er et kraftfelt i din hverdag, og da er det mange eksempler på hva som kan skje. Det er fort interesser rundt deg om du tjener mye penger. Det er kanskje ikke musikken i seg selv det handler om, men hvor mye penger du drar inn.

Han mener det virker å være motivet som satte i gang den hendelseskjeden som resulterte i det som skjedde med Einár. 

– Det virker å handle om den typen økonomiske muligheter for en kriminell gjeng å være i nærheten av en rapper som det går bra for. Og likeledes, kan det å være nære en kriminell gjeng styrke ens autensitet som rapper. Men det er de som nærmer seg de kriminelle miljøene som taper på det til slutt.  

LES OGSÅ: Lagde film om IS-kvinner og deres mor: – Det er et minefelt 

Fraværende narrativer

Arvidson mener man legger for mye ansvar på artistene og kulturen for innholdet de skaper, mens man unnlater å kritisere mediene for å la seg rive med av gangsterrapens narrativer. 

Han mener de redaktørstyrte mediene ikke følger godt nok med, og lar rapens egne fortellinger styre hva mediene dekker fra virkelighetens kriminelle gjenger, etter en slags pervers interesse for de svenske gjengkonfliktene, der rappernes faktiske virkelighet blir vår underholdning. 

– For eksempel tjener kriminelle gjenger inn mest på bedragerier og lovbrudd mot velferdssystemet.  Det er dette som er den økonomiske motoren i den svenske gjengkriminaliteten, men det er det ingen som vil lese nyheter om – og heller ikke høre låter om, innvender journalisten og forfatteren. 

– Nesten annenhver person som har blitt mistenkt for våpenbrudd, er også mistenkt for bedrageri. Men dette får ekstremt lite fokus i media, og det er som om politiet og media selv dras med på den samme fortellingen som rapperne legger frem i sine raptekster. 

– Jeg kan være enig i at om man ser på denne musikken som en form for journalistikk fra disse områdene som forteller oss om noens liv, så er det jo helt klart et skjevt bilde. Men også media gir et skjevt bilde av disse områdene og disse livene, påpeker han.

– Om en rapper fra nordre Stockholm hadde rappet som en journalist, så hadde han rappet om velferdsbrudd og telefonbedragerier som de kriminelle gjengene driver med, der de lurer fattige gamle damer til å betale med pensjonen sin. Det ville vært en type «journalistisk» rapportering som speiler ulike sider, men den typen fortellinger som er i hiphopen, eller også i film, tv, og annen underholdning, fungerer ikke på den måten.

Arvidson mener vi må spørre oss selv hvilke bilder vi vil se som hjelper oss å få frem flere av historiene fra de samme områdene.

– Jeg har snakket med mange som tenker ille om dette. Den fordømmende kritikken kommer veldig utenfra. Hvis man bryr deg så mye om disse spørsmålene, hvilke bilder holder du opp selv? spør han.

– Om man vil nyansere så kan vi få flere fortellinger. Det er først og fremst vi i mediene som kan jobbe med det og hvilke bilder og fortellinger vi vil fortelle og tilby. Hvorfor det ikke skjer, det kan vi alle spørre oss om. 

LES OGSÅ: Jeg skammer meg: Å klassereise i rap

Hør vår podcastepisode med Emil Arvidson om boka hans, Svensk Gangsterrap, fra oktober 2023 her: