Donald Trump fullfører alle trinnene på Roy Cohns «killer»-skole, men til hvilken pris?
Sebastian Stan i The Apprentice. Foto: Pief Weyman / Nordisk Film Distribusjon
ESSAY: Mer enn å konsentrere seg om Trumps reise mot toppen, fokuserer Ali Abbasis The Apprentice først og fremst på maktdynamikk.
*Karakter nederst i saken*
Hvis du elsker Donald Trump, er denne filmen for deg. Hvis du ikke liker Donald Trump, er denne filmen også for deg.
Det er i hvert fall hva regissøren selv, Ali Abbasi, har sagt om sin egen film. Jeg er på alle måter enig: Filmen har blitt anklaget fra ulike hold for å være både for snill og for slem i sin portrettering av Trump.
The Apprentice er skrevet av Gabriel Sherman, Vanity Fairs mangeårige Trump-kronikør, og som åpenbart har blitt lagt for hat av eks-presidenten som i disse dager setter alle kluter til for å bli president igjen. Derfor er det også interessant at filmen kommer ut på det tidspunktet den gjør.
Noen vil kanskje mene denne filmen vil være en del av propagandamaskineriet til Kamala Harris for å sverte Trump. For det er mye her som er rystende – selv om det vel ikke er overraskende.
Mer overraskende er det at filmen oppleves forfriskende i sitt formspråk og i sitt fokus på maktstrukturer.
Trumps New York
Satt til 1973, møter vi et ganske annerledes Manhattan enn vi er er vant med. Det er et New York i forfall, økt fattigdom, arbeidsledighet og kriminalitet. Dødstallene stiger. Det er ikke akkurat som i Home Alone 2: Lost in New York (her Trump som kjent har en cameo).
Og selv om vi har sett utallige versjoner av fattigdom i New York på film før, er disse gjerne preget av et yrende liv og en atmosfære av håp – selv Once Upon A Time in America gir et romantisert bilde av Lower East Manhattan.
Denne versjonen av 70-tallets New York er merkbart mindre inviterende.
I disse mørkeste årene i New Yorks historie, vil en ung Trump i 20-åra bygge luksushotellet sitt, The Grand Hyatt på 42nd Street. Han må bare først komme seg unna en lite heldig situasjon: Justisdepartementet bygger sak mot Trump og faren, Fred (Martin Donovan), for å diskriminere svarte leietakere i deres eiendomskomplekser.
Trump møter den kunnskapsrike advokaten Roy Cohn, som har bemerket seg som rådgiveren for senator Joseph McCarthy under The Red Scare, altså heksejakten på kommunister på 50-tallet. Og en av New Yorks mektigste meglere mellom menn med makt, kjent for sine skitne metoder med utpressing og trusler. Og koblinger til tvilsomme folk.
Bare møtet der Trump, i Sebastian Stans skikkelse, først møter Roy Cohn, gestaltet av Jeremy Strong, er en scene der mye utspiller seg i det usagte:
Den nysgjerrige Trump sitter og skuler rundt seg i en salong-aktig bar, åpenbart forbeholdt viktige menn, før han får øye på mannen han beundrer, mellom de tunge, mørkerøde gardinene som skiller resten av lokalet fra Cohn sitt eget rom i rommet, sitt chambre séparée.
Kameraet kjører sakte innover mellom gardina, og fokuserer på det solariumsbrune – på grensa til sennepsgule – trynet med mørke poser under øya fra den sparsommelige belysningen. Roy Cohn ser nesten syk ut. Syk av makt? Er det et frampek?
«Killer»-skolen
Omsider beslutter Cohn å hjelpe den unge, smått naive raringen, i det som likner på nok en skrudd nytolkning av Mary Shelleys Frankenstein:
Cohn ser på Trump som sin læregutt og fôrer ham med sine tre læresetninger:
1. «Attack, attack, attack!»,
2. «Benekt alt. Si det er juks og bedrag til pressen», og:
3. «Aldri innrøm et nederlag. Det er sånn du vinner».
Og hvis noen mener man er kjip: «Fuck hva folk mener om deg».
Hele første del av filmen er fylt med Cohns oppskrift for å nå til topps, noe som også inkluderer viktigheten av å la telefonen ringe to ganger før man tar den. Eller, forresten, det å ta telefonen er bare noe tapere gjør: «Get yourself a secretary, you looser!».
Og der andre tar ballen, tar Roy Cohn mannen. Det er en lett jobb, for han har noe på så og si alle. Slik kan han også hjelpe Trump med å vinne rettssaken mot Justisdepartementet, og lure seg unna skatt på eiendommene han vil bygge, for eksempel Trump Tower.
Det er også Cohn som introduserer Trump for trikset med å gå til motsøksmål mot de man tror vil saksøke deg.
Sist men ikke minst lærer han Trump hvordan man er en «killer», for det er det samme som å være en vinner. Og det er visstnok ikke noe man lærer å bli, men noe man bare rett og slett er født til å være. Det er genetisk. Født sånn. Er du ikke en vinner, så er du en taper – og som filmen vil vise: Er du en taper, da blir du cancelled. Fryst ut.
Vi ser «killer»-tankegangen utvikle seg sakte i Trump selv. Narsissismen vokser i takt med vekst i businessen, vekst i lån og økt skatteunndragelse.
Alt skal bli «spektakulært» og alt skal bli «the greatest» og «the biggest». Det er bare plass til superlativer i Trumps vokabular.
Det skal ekspanderes og bygges med marmorgulv og speil. Men veksten i Trumps liv er bare på overflata, ikke på innsiden (selv om hans mage riktignok vokser).
Ufrivillig komiske typer
The Apprentice har blitt kritisert og forsøkt stoppet både av Trump selv, men også av folk som ikke liker Trump og som visstnok har kritisert filmen for å gjøre Trump for menneskelig.
Hadde ikke Trump eller Roy Cohn blitt fremstilt som menneskelige overhodet, ville nok ikke dette vært så spennende.
Det er deres grad av menneskelighet, det å se rekkevidden av deres emosjonelle spenn, til fraværet av menneskelig reaksjon og tilstedeværelse, som er interessant.
Og det er i fremstillingene av disse mennene og hvordan de ser seg selv og forholder seg til omgivelsene, at satiren som virkemiddel kommer til sin rett.
Sakte observeres overgangen fra mann til maktmann, som om idealet synes å bare være en maskin. Som om man skulle drevet med sakte selv-lobotomering. Eller selvmedisinering. I en periode har Trump begynt på noen piller som gjør at han ikke får sove. Han går til legen og skjønner først da at det er amfetamin.
Det siste kan være filmens eget forsøk på å finne en logisk forklaring på følelsesamputasjonen – Trump selv benekter rusbruk og er stolt avholdsmann.
Innimellom tar jeg meg selv i å lure på om Trump bare er litt korttenkt, og om fraværet av tankevirksomhet gjør at man bare føler litt mindre, fordi man ikke er i stand til å dvele ved vonde ting. I såfall burde man vel vært mer lykkelig, men Trump fremstår ikke som en lykkelig mann, hverken på film eller i virkeligheten.
Sekvensene der en ikke blir klok på om han tenker eller ikke, er det i hvert fall nok av i The Apprentice, gjennom kameraets betraktninger av Stan som Trump i sin velkjente positur: mysing med trutmunn.
Skuespillerprestasjonene er steinsolide. Både Sebastian Stan og Jeremy Strong evner å fange og uttrykke det skamløse og frekke med overbevisning – noe som tidvis også gjør dem komiske, fordi det tidvis grenser til den oppførselen en kan ha før man når superego-stadiet.
Jeg kan ikke akkurat si jeg har sympati med noen av dem, men de typete personlighetene gjør at man blir investert i hvordan dette går videre, og hvorvidt de føler på samvittighet.
Strong kjører en slags ekstrem videreføring av sin forrige Roy-rolle, nemlig Kendall Roy fra Succession, bare opp noen alderstrinn og hakkene mer skamløs, grenseoverskridende og homofobisk. Eller er det Kendall Roys rolle som er inspirert av Roy Cohn? Vi snakker jo samme Trump-krets her. Så mange spørsmål.
Gestaltningen av Roy Cohn blir mest interessant fordi han er både gåtefull og det er vanskelig å forstå hvorfor han er så ute etter å «ta» homofile menn og gjøre det surt for dem, samtidig som han åpenbart er homofil selv.
Og samtidig gir det mening at han må tråkke på andre som er lik ham selv for å nå toppen: For å ikke bli assosiert med marginaliserte maskuliniteter i «killer»-hierarkiet.
Vanskelige følelser
I en kontekst der det bare er rom for «killere», må det gå på bekostning av noe annet. Gradvis som han blir mer kynisk og kalkulert, i takt med klatringen, kommer også konsekvensene av følelsesamputasjonen til syne. Noe mer eller mindre subtilt, noe mer eksplisitt.
Nå har ideen om et maskulint ideal som uforenlig med å vise følelser eller å være skeiv, vært høyst tilstede også blant vanlige døde på 70- og 80-tallet. Men der det tilsynelatende er innafor å vise sårbarhet som mann på toppen av sin pyramide i dag, kan det tvert imot virke som mannefallet er så kolossalt at man faller helt ut av «killer»-sirkelen i The Apprentice.
Den eneste følelsen som synes å være akseptert hos en «killer», er sinne, for det er bare den som får komme til syne uten samtidig uttrykket skamfølelse.
Trump blir aggressiv når han blir ydmyket, spesielt om det handler om hårvekst. Det er noe som kommer til uttrykk i en direkte ulugn scene (anklagen om en voldtekt ble senere trukket tilbake, noe som er interessant i lys av at Trumps historikk med voldtektsanklager, og at han også har gått Cohns skole for utpresningstaktikker).
Her fungerer den vonde scenen som en av flere sekvenser som skildrer hvor lite Trump er i kontakt med egne følelser.
Ytterligere ubehag kan han unngå som rik, fordi det gir en viss følelse av å stålkontroll på eget liv: Slik kan han fikse problemer ved å bokstavelig talt «kaste penger på det», som ved et trylleslag.
Når magefettet plager ham for mye, gidder han ikke bruke tid på å gjøre en innsats selv ved å trene. Nei, fettet skal suges vekk. Minkende hårvekst? Det skal også fikses med kirurgi. Er kona Ivana Zelníčková (herlig spilt av Maria Bakalova) for lite attraktiv? Nye pupper må kjøpes, problem løst!
Alt som skal fikses skal aller helst gjøres av noen andre, så man slipper å bry egne hjerneceller med det, men bare kan peke på noen. Han slipper også å komme så nært på problemene.
«Killer»-estetikk
Selv om temaet er mørkt, er tidskoloritten og formatet så treffende at det formelig gir gåsehud.
Kornete bilder skutt på film preger 70-tallet, mens «tv-bilder» i gyselige blasse farger lurer når vi runder 80-tallet. Det er akkurat i grenseland til parodisk, men mye av det komiske vinner frem med med en filmstil som insisterer på å ta tidsånden på alvor.
En scene lagt til mars 1977 introduserer oss for Cohn liggende i badebukse på en åpen påskrudd solariumsseng ved bassengkanten, mens han bestiller Paloma. Det er like eksotisk som det er komisk.
Musikken er nøye utvalgt og glir godt på plass inn i handlingen – fra Brooklyn Dreams’ optimistiske Street Man, til New Orders Blue Monday, og til frekk bruk av Pet Shop Boys’ Always On My Mind: Trump tenker selvfølgelig ikke på andre enn seg selv. Og byens kulde er like insisterende selv om musikken er glad og pelskåpene svinger.
Små montasjer setter stemninga og rammer inn tidsånden, i en veksling mellom tv-innslag og raske bilder av New York, samt Nixon som takker for seg.
Dyre klær og luksuriøst klubbliv er i fokus, speilet av et utsøkt og forseggjort set design med dunkle undertoner. Med kamskjell-servant på marmorbenk og påfugl-aktig tapet på herretoalettet, er interiøret merkelig innbydende på den mystiske Eyes Wide Shut-aktige møteklubben for «killers».
Referansene til Kubricksk [sic] frimurerlosje-sexklubb skal det bli enda mer av, og med flere kjente fjes på gjestelista. Deriblant Rupert Murdoch (hei igjen, Succession) og Andy Warhol.
Det er en gjennomgående smått urovekkende stemning, fra 70-årenes dypere kontraster med mørke kveldssalonger og glisne barer – og til 80-tallets grå kulde og harde flater. Ikke minst hjemme i Trumps digre leilighet.
Det er kanskje glamour og luksus som dominerer, men filmspråket preges av en noe fremmedgjørende tone og en snål følelse av utenforskap.
Slik står Ali Abbasis film om denne rikmannens sine formative år i tydelig kontrast til eksempelvis Martin Scorseses The Wolf Of Wall Street, der en annen riking, den tilsynelatende omgjengelige Jordan Belfort som sin side bades i et optimistisk uttrykk og gultoner, omringet av en livlig heiagjeng.
I The Apprentice er det ingen heiagjeng.
Det som gjør Ali Abbasis film interessant, er at den mer enn å konsentrere seg om Trumps reise mot toppen, først og fremst fokuserer på maktdynamikk.
Når Trump begynner å få det til, blir hans avhengighet til Roy Cohn mindre ettersom deres posisjoner i hierarkiet bytter plass.
Dette skjer interessant nok parallelt med den stadig presserende uroen som ligger og ulmer i bakgrunnen, og blir mer prekær etter hvert som vi kommer lengre inn i 80-tallet:
AIDS-epidemien blir snart veldig synlig når den slår til midt i hjertet av New York.
Her, i Abbasis bilder, skildres en by som fortoner seg som kald, hard og ubarmhjertig.
I denne konteksten er det ikke Trump, men Roy Cohn som blir den personen som trigger oppmerksomheten, og som det sprøtt nok er lettere å få empati med – for plutselig er han helt nede.
Vi har sett det komme hele veien, en varslet tragedie. For han har selv laget spillereglene. Det er ikke rom for å feile og falle i disse maktmennenes ideologi. Enten er du en killer og vinner alt, ellers er du en taper og taper alt.
Denne «killer»-kapitalismens premiss, og moral er tydelig: Én manns vekst er en annens ulykke.
Trump er blir en killer. Men det blir fort ensomt på toppen når man har tråkket på alle sine nærmeste på veien opp.
Karakter:
9 / 10
The Apprentice (Regi: Ali Abbasi)
The Apprentice går på norske kinoer fra 18.oktober
LES OGSÅ:
Nå kommer filmen Donald Trump ikke vil du skal se – om ham selv
Sterben: Denne tre timer lange filmen om døden er sannsynligvis årets beste film
Luca Guadagnino skal regissere ny American Psycho-film
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka