Har Emmy-favoritten The Bear gått på en seriesmell?
“THE BEAR” — “Tomorrow” — Season 3, Episode 1 (Airs Thursday, June 27th) — Pictured: (l-r) Jeremy Allen White as Carmen “Carmy” Berzatto, Ayo Edebiri as Sydney Adamu. CR: FX.
KOMMENTAR: I en sesong som sliter med å rettferdigjøre seg selv, finnes det også gull.
*Karakter nederst i saken. Denne teksten inneholder spoilere*
Det måtte skje med The Bear som det har skjedd med andre serier før den:
Plutselig stoppet det liksom opp, etter at rollegalleriet taklet den hektiske overgangen fra sandwich-sjappe til fine dining-restaurant.
Ting går bra, så hvordan skape nye utfordringer?
Vel, Carmy som har begynt å transformere seg til den tyrannen av en toxic sjefskokk han selv hater, for å få en Michelin-stjerne. Med hakk i plata. Han vil endre menyen hver dag, og har latt sin nevrotiske tvangslidelse ta over hele kjøkkenet.
Mens Sydney bruker hele sesongen på å bestemme seg for å signere en kontrakt og havner utpå sidelinja.
Serien satte nylig Emmy-nominasjonsrekord i kategoriene som såkalt komiserie.
Det er noe snålt i det, da det jo ikke akkurat er en komiserie lenger.
Serien har kanskje sluttet å være morsom, men er den også ferdig med å fortelle oss noe nytt og genuint?
LES OGSÅ: Dette er årets Emmy-nominerte
Seriesmellen
Et typisk problem for alt for mange serier kan oppstå idet den enten blir for populær eller upopulær.
Enten er det for lite seertall, og serien må rundes av tidligere enn planlagt – og skrives om. Noen stopper før dét også (RIP Freaks and Geeks).
Eller nesten like ille: En serie går uventet bra, og produksjonsselskap, serieskaper eller strømmetjeneste vil ha mange flere sesonger enn det som opprinnelig var planen. Og man ender opp med å strekke den ut så mye man kan.
Og på bekostning av kvaliteten.
I mangel på gode ideer, må man fylle minuttene med mindre engasjerende sideplott, som ikke bidrar noe som helst til at serien berikes.
Og det krasjlander som i tilfellet Game of Thrones. Eller Lost. Eller Bloodline. Eller Sons of Anarchy. Eller som det virker å være tilfellet for The Boys sin nest siste sesong.
Problemet handler ofte om at penger og profitt er hovedmotivasjonen, og ikke hvorvidt man faktisk har en god historie å fortelle.
LES OGSÅ: «Go and get ’em, Richie»: The Bear S2 har fått på findressen og synger tårevatt til Taylor Swift
Blind selvforelskelse
Selv ikke et samkjørt rollegalleri med overbevisende skuespillerprestasjoner kan redde uinspirerte manus alene.
Det er vondt å være vitne til at en serie man har blitt skikkelig glad i, sakte visner hen og mister meg som tilskuer, mens den forsøker å presentere seg som noe mer enn den er.
Eksempelvis gjennom krampaktige scener som liksom skal fortelle oss noe om en relasjon, men gjør det motsatte, og oppleves noe påtatte eller slitsomt repetetive.
En serieskaper kan bli for selvelskende om sitt eget produkt til å evne å tenke kritisk om det. Og tar publikums hengivenhet for gitt.
Som man tidligere i serien lærer, er det mye hardere å holde på en stjerne, enn å jobbe for å få den. Ironien er at man lager en serie om akkurat dette, men ser ikke helt ut til å forstå konseptet selv.
Den typen blind selvforelskelse kan eksempelvis vise seg i små scener som åpningsscenen i episode 2, Next, der faren til Sidney og Sidney diskuterer konseptet «bathroom time».
På papiret var det sikkert tenkt å vise oss hvor godt forhold de har gjennom «krangel», men som oppleves overforklarende som at de gjør seg til, klare over at vi ser på, som en fremmed gjest på besøk, i en av heller platte sekvenser.
Det samme gjelder de masete scenene for å skape enda mer (umotivert) dramatikk mellom Richie og den ultimate drama queen, Carmy.
Publikum har jo likt kranglingen, dermed er det lett å falle for fristelsen til å reprodusere den samme typen konflikt, dog på en måte som virker like selvparodisk og billig som The Real Housewives. Igjen og igjen. Og vi står fortsatt på stedet hvil.
Man er nødt til skape fremgang gjennom å skape noe nytt.
LES MER: Euphoria sesong 3 har endelig satt en dato for produksjonsstart
Titteagn
Hos tabloide medier har vi noe som kalles klikkbait og ragebait.
Det er saker som kun går ut på at noen tjener penger på din tid, uten at du opplever at du ble beriket på noen som helst måte.
I mangel på bedre ordforråd, kan man si vi har titteagn, i form av noe som virker litt rart og uforløst, et nysgjerrighetstriggende frampek, for at vi skal gjespe oss igjennom uengasjerende sekvenser og sideplott litt til. Fordi vi tror det kommer en eller annen større twist eller et høydepunkt. (Det ultimate eksempelet er Yellowjacket, et av dagens mest skuffende serier som utrolig nok fortsatt holder det gående).
Den typen TV-serier som må legge ut «luremus»-agn for at man skal gidde å følge med litt til, i stedet for å levere noe engasjerende som gir fremgang, her og nå, er ikke kvalitets-tv. Det er bare dårlig tv.
Har dette blitt tilfellet for The Bear?
Avstikkere
Serien har benyttet seg flittig av episodiske avstikkere i reine frittstående episoder. Snutter som tar en liten detour tilbake i tid, og vekk fra hovedplottet.
Men det som er interessant i sesong 3 er at mens det er lite nytt å fortelle oss i samtid om hovedplottet, er det disse avstikkerne som kan fortelle noe nytt og berikende om relasjoner og personer.
Vi snakker altså hele episoder som i en annen serieskaper eller produksjonselskaps hode lett ville vært ute av serien.
Men slike episoder kan også berike serien noe vi har sett før med 2. sesongs julespesial, Fishes, som var over en time lang, men som vi også så i tilfellet med den mest kritikerroste og prisbelønnede episode 3 i The Last Of Us: Long, Long Time.
Disse avstikkerne er også forsøk på å utfordre og utforske serieformatets grenser, men like mye tålmodighetshorisonten til TV-tittere i en tid som virker for oppslukt i glorete, hyperdramatiske reality-formater. Kvalitetsseriens gullalder er i hvert fall over.
LES OGSÅ: The Last of Us: Spiller fletta av de fleste
LES OGSÅ: Hun skal spille den kontroversielle nøkkelrollen Abby i The Last of Us
Belønningen
Hva gjør en episode god?
I The Bear kan det eksempelvis være en feelgood-episode der vi belønnes med fremdrift og utvikling som en real dopamin-bombe etter mye motgang i første sesong. Som når vi kun følger Richies bratte læringskurve i episoden Forks i sesong 2.
Sesong 3 har heldigvis ikke holdt tilbake med de nevnte avstikkerne, som kan sees isolert fra hovedplottet.
Det er snarere disse frittstående enkeltepisodene som er sesongens sterkeste kort. Det er her The Bear har noen gode historier å fortelle.
Som den Ayo Edebiri-regisserte episode 6, Napkins. Her er Trent Reznor interessant nok tilbake i lydsporet, lik den første episoden – som var en rein montasje – som om det er for å tvinge oss tilbake nedi stolen igjen etter all den unødvendige stressinga som har pågått imellom dem.
Jeg snakker om episoden der vi skrur tiden flere år tilbake, og finner den hardtarbeidende Tina (Liza Colon-Zayas) slite med å skaffe seg jobb, etter å ha blitt sparka nådeløst fra en arbeidsplass hun har vært lojal mot i 15 år.
LES OGSÅ: Er Bridgerton Shein for historieinteresserte?
Den marginaliserte kvinnen
Med stor sensibilitet fanger episoden hennes innbitte kamp og fortvilelse. Og like mye oppsummerer episoden hennes stå på-vilje, lange arbeidserfaring og pågangsmot i et jobbmarked og en verden som avviser henne omtrent i det hun går inn døra. Gang på gang.
Tina ansees ikke som en ressurs, men som en «washed-up old lady». Det er det Tina selv innser i en alder av 46 år.
Episoden er god også fordi den ikke er utstyrt med for mye selvmedynk. Lydbildet avstår fra den forferdelige trangen til å komme med oversentimentale føringer, men vinner på å nettopp være mer nøktern og autentisk.
Det blir opp til oss å være observante på kontekstene, på hvem som møter henne og hvordan. For de hun møter gir henne avslag, ikke bare som arbeidstaker, men også som menneske.
Og Tina ber ikke om mye. Hun har ikke en gang noen drømmejobb. Hun trenger ikke redde verden:
«I clean a dish, I wash the floor. I sell some bullshit», forteller hun Mickey Berzatto (Jon Bernthal), når hun omsider svinger innom The Beef of Chicagoland for en matbit mens hun holder på å gi opp håpet.
Vi får en hel episode som forteller om Tinas harde kamp for å ikke være på utsiden av samfunnet. Et innblikk i et nådeløst alders- og kjønnsdiskriminerende jobbmarked.
Det er slike bakgrunnshistorier som utdyper den bagasjen karakterne har med seg som tydeliggjør klassepektivene, som blant annet har gjort The Bear til en interessant serie.
Fordi det er så få andre produksjoner som med like stor overbevisning skildrer de menneskene som sprøtt nok utgjør flertallet i samfunnet.
Episoden forklarer også Tinas enorme skepsis og territoriale oppførsel mot Sydney, som er veldig mye yngre enn henne, når Sydney entrer kjøkkenet i første sesong som ny ansatt – og har fått en høyere stilling enn Tina.
LES OGSÅ: Norsk MILF setter standarden
Uventet kjemi
Så er det episode 8, Ice Chips, der Sugar aka Natalie (Abby Elliott) skal føde og ender opp med å be sin egen mor, Donna, om hjelp. Vi får noen kostelige langscener av Elliott og Jaime Lee Curtis («Hello! Give me the drugs!»).
Det viser seg at moren også har flere gode sider enn vi tidligere har sett – og dessuten en fantastisk (rumpe)humor. Epidural-sekvensen er komisk og generelt nervene på datterens vegne (har tross alt gått gjennom tre fødsler).
Episoden fanger den emosjonelle intensiteten og umiddelbarheten som satte stort preg på seriens første sesong, men som ikke lenger er like mye tilstede i hovedplottet i sesong 3.
I en sesong som sliter med å rettferdigjøre seg selv, finnes det også gull.
Det er interessant nok de enkeltstående episodene om kvinnelige erfaringer som er det mest interessante og «nye» i denne sesongen. De er det verdt å se og bli rørt av. Men de har lite med hovedplottet å gjøre.
The Bear gjorde suksess på å skildre det uperfekte, typete og ujålete.
Da er det synd hvis sluttproduktet er perfekte og jålete retter og en hovedkarakter som har ofret hele sin personlighet på veien.
Karakter:
6.6 / 10
The Bear S3 (Serieskaper: Christopher Storer)
The Bear sesong 3 er tilgjengelig på Disney+
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X/ Twitter og Fjasboka
2 thoughts on “Har Emmy-favoritten The Bear gått på en seriesmell?”