The Boys S4: Favorittgutta er tilbake og gønner på med Compound V-overdose

ANMELDELSE: Eric Kipckes action-satire fortsetter å levere, men kan gjerne bremse ned penetrerings-fetishen og sjokk-festen.

6.8 / 10 

The Boys S4 (Serieskaper: Eric Kripke) 

Mye har mildt sagt skjedd siden første sesong av The Boys, basert på tegneserien av Garth Ennis og Darick Robertson med samme navn. 

Serien startet med å presentere et konstruert felleskap av «superhelter» eller supes («Chosen by God») som under navnet The Seven, var ansatt av det internasjonale konglomeratet Vought for å tilsynelatende bekjempe kriminalitet. 

Flere av medlemmene av The Seven skulle vise seg å drive med mye annet rart, noe en årvåken gjeng av underdogs har betalt dyrt for, nemlig The Boys. I et sitt småshady side-samarbeid med CIA, jobber de med å avsløre det gjennomkorrupte Vought og deres supes. 

I en tid der man for lengst har blitt drittlei forutsigbare og usannsynlig heltemodige karakterer – i eksempelvis Marvel-universet og i norske storfilmer om andre verdenskrig – har The Boys snudd den klassiske heltestoryen på huet.

Den amerikanske «superhelten» er hovedantagonisten, nemlig «sjefs»-supen Homelander (Anthony Starr). Med sin patriotiske drakt, kan minne om Captain America.

Hans motstandere i The Boys er tidligere kriminelle leiesoldater, voldelige og vanskelige, med Billy Butcher (Karl Urban) i spissen. 

LES OGSÅ: Love Lies Bleeding: Boling, sex og hockeysveis!

Moderne samfunnskritikk

«Superkraften» i The Supes er en kritikk av at menneskets utvikling vil gi bedre mennesker. Homelander og co er levende resultater på uetisk tukling med teknologi og vitenskap og Vought er et nådeløst selskap som setter profitt over verdier, og som har utviklet en nazi vitenskapsmann Compound V for å skape bedre versjoner av menneskerasen.

I alle tilfeller representerer supes en kraft som kan gå fullstendig kanakkas om ikke de som besitter kraften også har et moralsk og rettferdig kompass, og kontroll på impulsrefleksen. Det er jo ikke alltid tilfellet.

I de foregående sesongene har stadig ny informasjon blitt rullet frem, og det har stadig blitt avdekket mer fascistiske påfunn og nazistiske koblinger. Denne blir enda sterkere i sesong 4. 

Samtidig prøver The Boys å finne en måte å knerte Homelander på, mens det diskuteres hvordan man kan bruke hans egen sønn som et potensielt våpen – gitt at man får ham på rett side.

LES OGSÅ: Skjønnheter og udyr i Furiosa: A Mad Max Saga

Alt som er galt med USA

Alt som er galt med dagens USA fortsetter å kommer til syne i The Boys S4 – fra kristenkonservative fanatikere til dumme selvopptatte influenser-kjendiser, til maktsyke narcissister i toppstillinger. Dette understrekes gjennom ytterligere svart humor, gla’vold og spandabel bruk av innvoller og kroppsdeler. 

Det er det et kjærkomment gjensyn med en suveren cast, med sterk kjemi, godt timet humor, og onelinere som sitter godt i sikringsboksen («This is not the Neverland ranch», «Do you wank to your own voice?»).

Noen av de morsomste øyeblikkene står Anthony Starr i rollen som Homelander for selv, i noen svært kostelige sekvenser. En av dem inkluderer bruk av laserøyne og en skøytehall.

Det er på sånt nivå at undertegnede har spolt tilbake for å se samme sekvenser 3-5 ganger. Og ledd like høyt hver gang.

Men Homelander har også begynt å få eksistensiell krise. Folk jubler uansett hva han gjør – om han redder noen eller dreper noen. Han leter etter en ny mening med livet, og ser til sin sønn som en ny potensiell etterfølger. Han ser for deg et fremtidig propaganda-glansbilde av de to som sammen «redder» verden.  

Han rekrutterer andre supes som kan passe inn med hans fascistiske agenda. Blant annet verdens smarteste person og en som bruker mest tid på å spy opp konspirasjonsteorier («We loved you from your first Holocaust haux video!»). 

Homelander er forresten fortsatt drapstiltalt, men det hindrer ham ikke fra å dukke opp på mingletreff med høytstående politikere i Det Hvite Hus.

LES OGSÅ: Hit Man: Nachspiel-flirosofisk noir

Mange tråder, kokker og søl

Compound V og eksperimentering på barn har også vært det sentralte temaet i The Boys’ relativt ferske spin-off, Gen V, som viste seg å være overraskende god (vi forventer jo ikke akkurat det av spin-offs).

Noe av handlingen fra Gen V skal omsider vikles inn i The Boys-narrativet.

Men kan det bli litt mange støyende sidespor?

Det er futt og fres og skuespillere er i storform fra sesongens åpningsepisode, men resten av sesongen preges av en noe rotete form.

Dette skyldes mindre interessante sideplott som føles som unødvendige avsporinger og fyllstoff (fordi noen bestemte at det skulle være 8 epsioder), før vi kommer tilbake til hovednarrativet. Våre antihelter i The Boys forvirrer seg blant annet inn på et treff for koko-høyre-fans av Homelander og havner i flere nær døden-fights som oppleves like unødvendige som det er. 

Jeg snakker ikke om sekvensene som får frem karaktertrekk og bygger opp universet, eller de alvorspregede scenene som handler om tabuer, eller på ulike måter laster karakterene. Jeg snakker om de mange forsøkene på å overgå seg selv i drøyhet.

The Boys har falt i Exit-gryta, i en tro på at man må gønne på med sjokk-effekter for å overgå forrige sesong.

Dette innebærer utløp for den ene perverse sex-fantasien etter den andre, og hyper-ultravoldelig splatter – uten at det tilføyer noe mer til handlingen.

Det er mer for gimmick og «morro», uten at det er morro. Dessuten ble jeg blasert allerede i sesong 2, eller var jeg det allerede i den første? Bruker man ekstreme virkemidler for mye, mister de også sin sjokk-effekt (bombe).

Det er nok av interessante karakterer og handlingstråder i universet fra før, men det oppleves som om serieskaperne selv ikke helt tror på at det som er mer enn bra nok, holder i massevis.

LES OGSÅ: Denis Villeneuves Dune-univers: Filmene versus boka

LES OGSÅ: Dream Scenario: Et betimelig innlegg i kulturkrig-debatten

Den virkelige kampen

Det er jo noe ironisk i dette, for det er så man nesten faller i den samme fella man kritiserer i jakten på å underholde tilskueren, og dermed tilsmusser for seriens egentlige budskap:

Adressereringen av den økende fascismen i dagens USA.

Det tar seg skikkelig opp mot slutten og finner mer tilbake. Og når det sitter, er replikkene sylskarpe og satiren helt rå.

Ja det er mye vold. Og det er så den krampaktige overdrivelsen av volden i seg selv blir et poeng. Og seriens sentrale spørsmål fremstår etter hvert mer åpenbart: om hvorvidt vold er den eneste løsningen i møte med ustoppelige fascistiske ledere som selv bruker vold, trusler og utpressing for å få det som man vil.

Men kanskje er det farligste våpenet ikke noe fysisk voldelig, men handler om noe som eksisterer i språket vårt. Og som trer frem gjennom manipulasjon, feilinformasjon og underholdning for å hjernevaske de mest sårbare av oss, som deretter kan ty til vold i den tro på at man gjør det rette.

Som en sosiopatisk shapeshifter-supe sier det: «Vi er alle helter i vår egen historie».

The Boys S4 går på Amazon Prime fra 13.juni.

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky,  X/ Twitter og Fjasboka