The Idol: Gutta krutt byr på rottehaler, rumpeballer og brystvortebonanza fra The Weeknds Buddhafigur-fylte mansion

PODCAST: Er det satire? Er det forsøk på erotisk thriller? Er det totalt misforstått? Sam Levinsons og The Weeknds The Idol har på kort tid blitt serien man elsker å hate. Men hvor legitim er all kritikken? Og hva handler dette egentlig om?

*Lytt til podcasten nederst i saken*

ANMELDELSE: Et lite rødt flagg meldte seg allerede i produksjonsprosessen, da nyheten om at Abel «The Weeknd» Tesfaye og Sam Levinson sparka den kvinnelige regissøren Amy Seimetz. Angivelig var det for å ha for mye kvinnelig blikk (haha). De ville åpenbart lage sin versjon i stedet: Male gaze-versjonen, aka Gutta KruttTM-versjonen.

Denne nyheten kom i kjølvannet av at samtlige (kvinnelige) skuespillere hadde gått ut med sine versjoner av hva de angivelig hadde blitt bedt om å gå med på av ubekvemme nakenscener i Levinsons Euphoria (som er helt fantastisk, det må sies !).

På det tidspunktet Seimetz ble sparka, hadde produksjonen allerede laget 80 prosent av serien – og sannsynligvis også brukt like mye av budsjettet (her bare spekulerer vi) .

The Weeknds mansion i Bel-Air ble brukt som location for å spare på produksjonskostnadene, da produksjonen måtte skytes på nytt.

Ja, hvordan skulle dette gå?

De analytiske nerde-brillene er på. Filmkritikerne Ida Cathrine Holme NIlsen og Ida Madsen Hestman har sett serien mer enn én gang – for at du skal slippe. Her er det nok å nappe i.

En av årets viktigste ungdomsserier er tilbake. Hvis du fortsatt tror den er fri for moral, tar du grundig feil

En serie med for mye selvtillit

Ja, det kan man ha. Det man derimot ikke alltid er utstyrt med, er en evne til selvrefleksjon, selvinnsikt og/eller selvironi.

Det kan virke som som The Idols premiss har vært å skildre kynismen og de manipulative, utnyttende mekanismene som bor og gror i popkulturen og bransjen, og dét fra en tidligere barneskuespillers egen mansion (karakteren er angivelig basert på The weeknd/Tesfayes eks-kjæreste, Selena Gomez).

Her får vi innblikk i en kultur der folk lyver så de tror det selv, og sier du gjør noe kult, først og fremst fordi de trenger noe av deg. 

Og kul, det er det åpenbart at denne serien føler seg som. Litt for kul. Så kul at den lar hovedkarakteren spytte på intimitetskoordinator-assistenten, og hånflirer. Men det er bare begynnelsen. Vi er da ikke ferdig med første episode en gang.

The Idol handler om popstjernen Jocelyn (Lily-Rose Depp), som sliter med depresjon etter at moren har gått bort, og klarer heller ikke lage nytt materiale. Hitsene uteblir, og det gjør også konsert-turneene. Det ironiske er at vi ikke får vite noe om Jocelyn som person og menneske, utover hennes tap og smerte. Hun fortsetter å være hul og kjedelig, og bruker mest tid på å posere sexy. Omsider skal det komme noen til unsetning! Og det blir verre.

Ryan Gosling viser «Ken-triks» på rød løper

Trenger vi Fifty Shades of Grey / Darker 2.0?

Hvorfor kjenner man på en slags mistanke om at nakenscenene skuespillerne i Euphoria sa nei til, har hovedrolleinnehaver Lily Rose-Depp, sagt ja til?

The Idol skal nemlig vise seg å handle mest om Jocelyns elsk for mykpronografisk «selvtortur», som går ut på å vrenge ut hele sitt indre – på flere måter – når den shady sjarmøren og forføreren Tedros kommer inn i bildet, spilt av The Weeknd/Abel Tesfaye.

Hun griner, blør og hun er våt av kåtskap: Hennes indre væsker skal renne ut. Som en slags stereotyp miks av kvinnelige arketyper fra skrekkfilm og dårlige TVNorge-melodramaer med full «bdsm»-overtenning.

Men først skal det flashes nipples. Og enda litt mer nipples, for alle som har sett for lite av slike før. Og rumpeballer.

Gjerne må sexen mikses med elementer av avstraffelse – det er jo noe hun finner ut at hun har trengt, da det ble tatt fra henne med morens død, må vite.

Men The Idol kommer uten jump scares eller forsonende trøst. Og til tross for all Fifty Shades of Gray/ Darker-sexen som for lengst har skummet over, er det skuffende lite brutalitet eller provokasjon for å være Sam Levinson-materiale.

And Just Like That S2: – Noe av det mest tonedøve jeg har sett

Null retning (men gutta krutt tror de vet)

Disse rumpeballene og nipplesene og våtheten kunne sikkert vært mindre irriterende om det faktisk hadde vært en eller annen engasjerende handling i bånn. Og spennende karakterer – som i de mange andre typiske HBO-produksjonene som vet å balansere ut HBO-hovedingrediensene: nudity, grovt språk og godt skrevet manus, med såpe-elementer (som kjennetegner serier som Deadwood til Game of Thrones).

Så: Hva er dette? Er det satire? Er det forsøk på erotisk thriller?

Det er det vanskelig å skjønne.

Perspektivet i den opprinnelige The Idol var angivelig for «kvinnelig» for Tesfaye/The Weeknd og Levinsons smak. Men i Gutta KruttTM-versjonen er det som det ikke eksisterer noen perspektiver overhodet. Det tas ingen valg, vi får ingen retning, og alt ender opp i en eneste rundkjøring i stua til Jocelyn (The Weeknd), der samtlige involverte utfolder seg i et slags show foran en femkant av bransjefolk.

Det kan virke som de som har laget dette (Gutta Krutt) er fornøyde med resultatet – og der er vi vel tilbake der vi starta: Bransjefolk som lyver så de tror det selv – og generelt tenker for høyt om seg selv.

Noen lysglimt

Serien er ikke totalt takras, selv om mye er det. Her er det flere fine sekvenser der det stemningsfulle lydbildet fra Tesfaye og visuelle montasjer møtes på et bedre sted.

Ikke minst er det flere gode musikalske coverversjoner serien nikker til fra musikkhistorien – fra Black Sabbath til George Harrison og Phil Spector, til John Lennon, til Suzanne Vegas Tom’s Diner.

De mest interessante sekvensene skjer gjerne når det hverken er sex eller dialog.

Av skuespillere, er det de mindre rollene som står seg best ut – eksempelvis Eli Roth som den karikerte bransjemannen Andrew Finkelstein. Det samme gjelder Da’vine Joy Randolph som Destiny, og Hank Azaria (aka Moe i The Simpsons) som en overbevisende faderlig Chaim, med mafia-pappa-nykker.

Rachel Sennott spiller også knallgodt som Jocelyns venninne, Leia.  Og nei, The Weekend er ikke grusomt dårlig i rollen sin hele veien, slik internett skal ha det til. Men hva i huleste skjer med den rottehalen?

The Idol glimter til innimellom, men det redder den ikke fra å være polert søppel.

For en mye bedre, sterkere og visuelt slående skildring av ungdommer med issues, se heller: Sam Levinsons Euphoria. 

For bedre disturbing sex på film, se heller: Lars von Triers Idiotene. 

For en bedre ung og deppo Depp, se heller: pappa Johnny i What’s Eating Gildert Grape. 

For en mer troverdig skildring av ustabil kvinnelig popstjerne, se heller: Britney Spears’ instakonto. 

I det skybaserte studioet mellom Oslo og København sitter Ida Cathrine Holme Nielsen og Ida Madsen Hestman.

Hør episoden i Apple podcasts her, – eller på Spotify:

LES OGSÅ:

Fra Montero til I Want Your Sex: Popmusikk som har ført til frustrasjon, boikott og sensur

Skuespillere streiker i Hollywood for første gang på 40 år

Kids in Crime-regissør Kenneth Karlstad om moral, estetikk og fitte

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka 

@tbatba.no

Kunstneren Apolonia Sokol og regissør Lea Glob gir deg de tre mest stereotype kvinnerollene fra kunsthistorien. #apoloniasokol #leaglob

♬ original sound – TBATBA.NO