The Last of Us S2: Grøsselig nært vår egen tid
ANMELDELSE: The Last of Us sesong 2 forbereder oss på fortsettelsen, med flere nervepirrende sekvenser og konflikter underveis, men holder litt tilbake.
*Karakter nederst i saken*
– Hvorfor kaller du dem «voters», de sivile?
– Fordi vi tok vekk rettighetene deres.
For å være en postapokalyptisk fiksjonsserie basert på et av verdens beste spill, er The Last of Us sesong 2 grøsselig nært vår egen tid og ikke minst stedet handlingen utspiller seg i, USA.
Demokratiet er for lengst ødelagt, folk har mistet stemmerett og menneskerettigheter i en militærstat der voldshandlinger er regelen og man aller sist er opptatt av å løse hovedproblemet: Spredning av viruset som forårsaket det hele.
Du vil ikke bli sjokkert av sesong 2, for du har alt sett det i virkeligheten.
Og du vil bli sjokkert hvis du ikke vet hva som vil skje denne sesongen.
Det er hendelser som er nokså brutale selv for HBO Max å være – strømmetjenesten som tross alt har som varemerke å være drøy, med serier som Game of Thrones, og som nettopp ga oss incestuøse scener og en familiefars nesten-forsøk på å ta livet av sin egen familie i The White Lotus.
I The Last of Us er det dog ikke nødvendigvis det mest grafiske som er det mest sjokkerende eller kontroversielle.
Vet man hva som skjer, blir man nok ikke like preget av det som fyrte opp spill-fans tilbake i sin tid.
Nye karakterer, mange narrativer
Det har gått fire år siden første sesong.
Ellie (Bella Ramsey) og Joel (Pedro Pascal) har slått seg til ro i den – etter forholdene å dømme – nokså idylliske lille byen Jackson, Wyoming. Men noe må omsider forstyrre harmonien.
Vi skal etter hvert også til Seattle for mer eventyr.
Her får vi også innblikk i territorial rivalisering mellom mindre paramilitære grupper som Washington Liberation Front og The Seraphites (Scars) – og som visstnok er inspirert av hendelser på Vestbredden (serieskaper Neil Druckmann er vokst opp i Israel).
Flere problemer og konflikter blir introdusert, men sesongen avrundes før det blir noe særlig oppbygging og klimaks.
Det blir litt for mange narrative sidegreiner som ikke får rom til å utvikle seg og blir uforløst, ikke minst gjelder det ved introduksjonen av karakteren til Jeffrey Wright som jeg så gjerne skulle sett mer av.
Kaitlyn Dever er god i den nye rollen som Abby, men akkurat i dette tilfellet er det faktisk synd Dever ikke har på langt nær den samme kroppsbygningen som karakteren vi kjenner i spillet.
Kvinner med muskuløse armer er ganske uvanlig i popkulturen, og Abby ble også designet som en større karakter for å skille mellom måtene hun og Ellie sloss på etter hvilken fysikk de har.
Med det er også rom flere spenningssekvenser som setter hjertet oppi halsen.
Eksempelvis i en klaustrofobisk scene der Abby må krabbe under et ødelagt gjerde som presses ned mot henne av hundretalls av pågående «smittede» som prøver å fortære henne.
Bildene er nærgående, følelsen av å nærmest bli kvalt er påtakelig.
Utvidede perspektiver
Dog tar jeg meg i å savne mer av disse lengre spenningsmomentene som inkluderer de smittede utover i serien.
Det handler kanskje om at det er mye mer av dette i spillet: Det er et poeng å ikke skyte de zombie-liknende skapningene for å lage lyd som kan tiltrekke seg fiender, men klare å snike seg forbi.
Samtidig er det mer rom for å utvide perspektivene: I sesong 2 blir hevnmotivet et viktig dramatisk element.
Adolescence: Mesterlig fortalt om drap og toxic maskulinitet
Serien spør hvorvidt man oppnår noen rettferdighet ovenfor seg selv, eller for en som er drept gjennom å lene seg på et øye for er øye-logikk. I så tilfelle blir vi jo aldri ferdig, hvis alle skal hevne seg på hverdandre for hver eneste person som er drept, ved selv å ta liv.
Det er i dette tilfellet svært positivt å se at serien ikke sparer på noe, men lar oss se at hvite unge mennesker er i stand til å begå brutal vold mot andre – også unge kvinner. Denne iskalde, sadistiske torturen, mens vi ser på, fremstår som et ekko fra virkeligheten.
Det gis her noe rom for å drøfte hvordan man kan få seg til å hate og dehumanisere noen så mye at man legitimerer sin egen rett til å utøve vold for voldens skyld.
Og er vold alltid løsningen?
Felleskap vs. individ
Sesong 2 fortsetter å konfrontere oss med de vanskelige spørsmål som utfordrer svart-hvitt-tankegang, i spillets ånd.
Episode 6 er et tårevått og rørende innblikk i Joel og Ellies uvennskap, på en måte som rører inn til beinet, fordi det handler om en dyp uenighet om noe som ikke har noe enkelt svar, men som tematiserer hvorvidt enkeltindividet er viktigere enn fellesskapet.
Vi er mer inne i diskusjoner om hva som er best for «the community», hva man skal bruke ressursene på, og hvorvidt man bare tenker på seg selv.
Den snakker også om hvorvidt man skal blande seg inn i «andres konflikt» gjennom flere sekvenser som er litt for close på nyhetene på TV og sosiale medier.
Veiviser
Og det er også sekvenser som skildrer menneskets selvdestruktiv evner:
I en av scenene som er et tilbakeblikk på Joel og Ellies adoptiv-aktive far og datter-forhold, blir Joel irritert når han finner ut av at Ellie med viten og vilje har brent seg på armen sin.
– Who let this happen? spør Joel broren.
– Let? Who saw this coming? repliserer Tommy.
Ordutvekslinga føles som den handler om noe langt større enn denne konkrete situasjonen.
Det er som om man for noen sekunder stiller spørsmål ved makthavere som kunne ha gjort noe for å forhindre at verden gikk til helvete.
Samtidig peker replikkene tilbake på dem selv:
Nå er det disse menneskene som er igjen som kan gjøre en forskjell. Alt ligger i deres hender nå, de kan ta de riktige valgene, utifra sin situasjon.
Skal man da konsentrere seg om å følge destruktive tankegang – og utslette andre og seg selv?
Samtidig presenteres vi for et annet veivalg:
Et alternativ der et lite samfunn viser hvordan man kan styre og organisere seg selv gjennom selvforsyning, jevn fordeling av ressurser og bidrag, og gjennom kollektive møter der alle kommer til på talelista og demokratisk avstemming.
Her bor det et håp om en måte å leve i harmoni på – så lenge ikke andre inntrengere, eller ideer, kommer inn bak muren.
The Last of Us sesong 2 forbereder oss på fortsettelsen, med flere nervepirrende sekvenser underveis, men holder litt tilbake.
Karakter:
7.5 / 10
The Last of Us S2 (Serieskapere: Craig Mazin og Neil Druckmann)
The Last of Us s2 kan strømmes på HBO Max fra mandag 14. april 2025.
Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky og Fjasboka
LES OGSÅ: