The Substance: Det er dette som er intellektuell film

ANMELDELSE: Demi Moore gjør sitt store comeback med lattermild og hardtbitende body horror. 

*Karakter nederst i saken»

Jaget etter evig ungdom, og frykten for å være gammel og utdatert – aka stygg –  er kanskje tabu for mange, men jeg tipper vi alle har streifet tanken. 

Kom igjen, du veit det. Jeg veit det. Alle veit det. Denne i-landspandemien har rammet vårt vestlige samfunn i alt for mange år nå.

Hvorfor lar vi det skje, spør kanskje du? 

Vel, det er noen markedskrefter i sving, og så er det folk (menn) med penger og makt som liker unge jenter (alt for mange av dem), og noe politikk inni bildet (som du kan bruke stemmeretten til å påvirke), for å forklare med noen få ord. 

Men vi kommer ikke unna å ansvarliggjøre oss selv: Vi alle dømmer folk på utseendet. Om ikke bevisst, så i hvert fall underbevisst. 

Født sånn eller blitt sånn, spør du kanskje igjen, med ironisk Harald Eia-stemme. 

Uten at man kan slå dette helt fast, kan uansett psykologien vise til forskning som bekrefter akkurat hvor mye overflata betyr for oss: Pene mennesker får bedre behandling.

Til og med i rettssaker lar vi oss blende så mye av folks skjønnhet, at vi mener straffen bør være lavere for de pene som bryter loven, enn de som er litt styggere.

Det er mer enn forståelig at showbiz er opphengt i utseendet: Det er det som selger. 

Og der er vi rett i kjernen på Coralie Fargeats The Substance. 

Utdatert skjønnhet

Satt til det pastell- og fargeglade 80-tallet, er nikkene til fitness-damer som Jane Fonda, Heather Locklear og Kathy Smith åpenbare:

Vi følger fitness-tv-dronninga Elisabeth Sparkle som for lengst har blitt smått marginalisert som kvinne som har passert godt over 30 (I Hollywood er det normalisert at kvinner etter fylte 38 år er tilnærmet døde, altså utsatt for aldersdiskriminering). 

Elisabeth Sparkle (Demi Moore) skjønner snart at hun er langt forbi sin «storhetstid», og dét på overtid. Hun vil snart bli skiftet ut av noen yngre med spretne små former, stram hud, langt tykt hår, og sultent blikk som kan gå langt ned i spagat iført body med høy skjæring.

Det er liten trøst og enda mindre sympati å hente hos sin metoo-glade kanalsjef med det kledelige navnet Harvey som snakker energisk om tenåringer samtidig som han slafser i seg reker og skalldyr (tilfeldig?). 

I sin desperasjon etter å vinne tilbake sin verdighet og plass på skjermen, etter årevis som indoktrinert i dette male gaze-universet, er Sparkle beredt på å satse alt det koster for å se ung ut igjen.

Det er åpenbart at hun ikke er fremmed for å endre på utseendet – men til hvilken pris?

Sparkle spilles passende nok av den tilsynelatende fortsatt ungdommelige 62-åringen (og litt plastic fantastic-fjes) Demi Moore, i det som må være en av hennes mest interessante roller på lenge. 

Den eneste andre skuespilleren jeg kan komme på i øyeblikket som matcher en rolletolkning som det her både utseende- og skuespillermessig, er Mickey Rourkes fjetrende rolleprestasjon i Darren Aronoskys The Wrestler.

Apropos Aronofsky, får jeg også assosiasjoner til Requem for A Dream og Ellen Burstyns rolle av The Substance. Det ligger kanskje litt i tittelen hvorfor.

Et visuelt mareritt

Det som gjør at The Substance står seg ut som et av årets desidert beste filmopplevelser, er hvor forseggjort tematikken integreres i det audiovisuelle språket.

Filmen utnytter alle sine medierte egenskaper til det fulle og taler til oss på flere plan, gjennom lyddesign, musikk, visuelle og verbale referanser, tale, visuell tonalitet og symbolikk.

Den franske regissøren Coralie Fargeat har tidligere vist sin elsk for både sterke farger og scener, som med rape-revenge-filmen Revenge. 

The Substance slår meg i trynet med flat hånd og suger meg inn med sine mettede og utsøkte fargepaletter, morbide, grafiske sekvenser, dramatiske bilder, og en konstant ladd atmosfære.

Det er et unikt samspill mellom bildespråket som går sømløst og naturlig (the irony) sammen med et prangende og gjennomtenkt stiluttrykk, og et on point, men ikke «her kommer fasiten»- budskap.

Jeg kjenner meg som tilskuer påskrudd hele veien. Dog er denne påskrudde følelsen variert, i takt med filmens selvbevisste balansegang mellom spenning og humor, og de noe mer «rolige» sekvensene. 

Det er en deilig opplevelse å føle seg så investert i filmen hele seansen igjennom. Det går dessverre litt for lenge mellom slike sterke opplevelser i kinosalen.  

På kroken

Ikke minst får filmen meg på kroken for sin åpenbare gode satire som aldri blir for overdreven eller plump. Ikke minst inkluderer dette herlig castede bi-karakterer, som denne rekeglefsende manageren, spilt av Dennis Quaid. For ikke å glemme rolleprestasjonene til Margaret Qualley.

Bruken av sted og rom er effektiv for å forsterke den mareritt-aktige tilstanden som gjennomsyrer filmen stadig mer. Lange korridorerer er forresten ypperlig brukt her som bilde på Elisabeth Sparkles opplevelse av å være distansert og utafor.

Det nikkes også ikonisk til filmhistorien, som Stanley Kubricks The Shining. Og foruten body horror-mester Cronenberg, får jeg også litt assosiasjoner til David Lynch’ Mulholland Drive – samtidig som jeg heller ikke klarer å unngå tenke på Nicolas Roegs filmatisering av Roald Dahls Heksene fra 1990.  

Dette er forresten også hakkene nærmere den Barbie-filmen jeg hadde håpet å få fra Greta Gerwig.

For det er noe interessant og samtidig urovekkende ved bruken av de magnetiske rosafargene og spill på ungdommelighet og porno-estetikk i The Substance. 

Men noe sier meg at Fargeat som regissør er for mye selv for «satireglade» og «selvironiske» Mattel. 

Etterlengtet body horror

The Substance en eneste stor allegori på hvordan vi lar overflate og skjønnhetsstandarder dominere, ved at utseende og sex-appell er så låst til ideen om kvinnens identitet.

På (for)billedlig måte viser filmen hvordan det subjektivt kan oppleves å føle seg tilsidesatt og diskriminert som kvinne når en ikke (lenger) ser ung og pen ut.

Videre skildres denne indre kampen, og hvordan kvinner kan indoktrineres til å bedrive sakte selvpining og selvdestruktiv adferd, på kanten til å gjøre ende på seg selv. Alt for å se ut på en viss måte for å bli akseptert og anerkjent. Og dét med herlig satirisk brodd. 

Det er dette som er intellektuell film, og det er BODY HORROR med stor B.

Karakter:

10  / 10

The Substance (Regi: Coralie Fargeat) 

The Substance går på norske kinoer fra 20. september.

Følg oss på Tiktok, Instagram, Bluesky, X og Fjesboka

LES OGSÅ:

Høy X-faktor med X, Pearl og MaXXXine

Horror-feber i rommet med Alien: Romulus

Emily In Paris: The basic bitch is back!