The White Lotus S2: En ting har jeg lært av denne sesongen: Aldri skyld på proseccoen
ANMELDELSE: Satiren er saftig, og kommer i herlig samspill med intertekstuelle referanser som hinter om temaene: seksualitet, følelser, og alt dette mellommenneskelige som kan bli komplisert på tvers av generasjoner, klasse og kjønn.
9 / 10
The White Lotus S2 (Serieskaper: Mike White)
«Have you guys been here before? The hotel’s perfect and the staff is excellent. The f-o-o-d. Is. am-a-zing. And the wine!»
Happy rike amerikanere har det «super amazing» på beachen. Men den middelhavske ferieidyllen skal tidsnok rives opp, når en død kropp dukker opp. Med det mystiske dødsfallet som utgangspunkt, skal vi hoppe en uke tilbake, for å finne ut hva som kan ha ledet fram til det. Via en sikksakk-vei av en sosiolgisk studie av rike og privilegerte på luksushotell. Vi er selvfølgelig tilbake på The White Lotus.
Spontane kroppslyder, vanskelig kommunikasjon
Mike Whites kritikerroste antologi-serie om hotellkjeden som utgjør seriens tittel, håvet inn ti av tjue Emmy-nominasjoner for sin første sesong som foregikk på Hawaii.
Denne gangen har vi forflytta oss til Sicilia. Her går det i Aperol Spritz, til matchende blå og hvitstripede parasoller langs en idyllisk strandlinje, omhyggelig innpakka i frodig vegetasjon og majestetiske høyder, og en italiensk romantisk atmosfære – den rerfekte kontrast til de ubehagelige og ubekvemme situasjonene, spontane kroppslyder, vanskelig kommunikasjon, intriger og sex-trakassering. Gjerne med flere folk til stede.
Favoritt-karakteren fra første sesong er tilbake: Stiflers mo… jeg mener Jennifer Coolidge, som vant en velfortjent Emmy (og holdt en ganske episk takketale) for sin rolletolkning av Tanya McQuoid. Tanya er selvfølgelig den typen som sparer opp bonuspoeng som trofast kunde hos The White Lotus-hotellkjeden. «I worked my way up to blossom» kan hun fortelle hotellbestyreren Valentina (Sabrina Impacciatore).
Nå er hun på romantisk reise med sin nye mann, Greg (Jon Gries), som hun møtte i første sesong. Problemet er at hun har tatt med assistenten sin, og hun har fortsatt noen issues hva gjelder visse intime aktiviteter.
Ellers preges den nye rollebesetningen av F. Murray Abraham som her er på familietur med sin sønn, Dominic (Michael Imperioli) og barnebarnet Albie (Adam DiMarco) for å se litt på familiens røtter. De er tre generasjoner menn som innimellom er veldig ærlige og oppriktige med hverandre – eksempelvis hva gjelder entusiastisk deling av egne runke-rutiner, av alle ting – for så å ikke være særlig ærlige om visse saker, likevel.
Vi følger også to vennepar som alle er rike, pene og perfekte, men der kjemien pent sagt suger.
Speilet holdes opp på ny
Kledelig innpakka i komponist Cristobal Tapia De Veers velkjente, dyriske og lekne lydspor – litt mer sonisk tilpassa den nye lokasjonen – settes tonen momentant.
Gjennom det gjenkjennelig observante kamerablikket, dette «øyet» som er litt overalt, skildrer The White Lotus sesong 2 flere av sidene ved oss man ikke akkurat er like stolt over.
Satiren er saftig, og kommer i herlig samspill med intertekstuelle referanser som hinter om temaene: seksualitet, følelser, og alt dette mellommenneskelige som kan bli komplisert på tvers av generasjoner, klasse og kjønn.
Kulturen, utsmykningene og kunsten som omgir det hele både direkte og indirekte, alt dette som utgjør stedets karakter – ja, også stedet som en karakter i seg selv – forsterker det estetiske skråblikket som tidvis trenger gjennom, og gir et ekstra lag. Det er som det vil rope ut alt det usagte.
Speilet holdes opp, og sentreres særlig rundt holdninger til følelser, sex og begjær. Holdninger som handler om kultur, og verdier som gjerne går i arv, både innad i familier, miljøer og i generasjoner.
Skråblikket skal også denne gang komme fra de lengre ned på klassestigen – gjennom øynene på de som jobber på hotellet, og ikke minst via den lokale sexarbeideren Lucia (Simona Tabasco) og hennes venninne. Men også av ungdommer som ser en ukultur innad i egen familie – som ikke passer helt med en økt moralsk bevissthet etter #metoo.
Ikke minst får Francis Ford Coppolas Gudfaren en liten «cameo». Så er det fint å endelig se at maskulinitetsteori på TV kan fremstilles på en ganske interessant måte, i motsetning til en viss pinlig fadese kalt Hjernevask.
LES OGSÅ: Lars von Trier til TBA om Riket Exodus: – Jeg tør ikke si hvor ideene kom fra
Svik og selvbedrag
Mer tydelig og gjennomført enn forrige sesong, er den røde tråden. Disse evig aktuelle temaene tas opp på en svært forseggjort måte. Dét er takket være en godt skrevet dialog, i samspill med regi og et visuellt blikk, som svært effektivt får poengtert flere momenter i hver sekvens. Med forbehold om at jeg enda har til gode å se de to siste episodene, virker denne sesongen enn så lenge å bygge opp dramatikken enda litt tightere.
Man vet hvor man skal med hver av karakterenes narrative baner, men målet er – som vi lærte sist gang – ikke nødvendigvis å finne ut av dødsfallet eller utfallet som kommer i siste episode.
Etter hvert som problemene blir flere og komplekse, blir man som tilskuer også konfrontert med at det er noe feilbart med oss alle, gjennom karakterenes konfrontasjoner, gjennom menneskelige reaksjoner i mer hverdagslige og gjenkjennbare situasjoner. Noen ganger kan egen usikkerhet og frykt for å bli såret, drive oss til både å begå svik og selvbedrag. Og noen ganger kan den vi tror er en skikkelig douchebag, faktisk vise seg å være både omtenksom og grei.
Hva som vil skje i de to siste episodene, gjenstår å se. Én ting har jeg i hvert fall lært av denne sesongen: Aldri skyld på proseccoen.
The White Lotus kommer på HBO Max fra 31.oktober.
Liker du det du leser? Støtt oss gjerne på Patreon.
For flere anmeldelser og skriverier, følg oss på Insta, Twitter og Fjesboka.
3 thoughts on “The White Lotus S2: En ting har jeg lært av denne sesongen: Aldri skyld på proseccoen”