– Det er mange som er opptatt av det krigerske

Wardruna erobrer verden, men det er langt fra det eneste frontmann Einar Selvik tenker på om dagen.

– Jeg tror at ting begynte å gå skeis for verden i det øyeblikket vi tok helligheten ut av naturen og plasserte den oppe i skyene eller andre steder, og separerte oss fra den.

Han diskuterer over zoom om ett temaene på Wardrunas nye album Kvitravn som ble sluppet tidligere denne måneden.

Med lengst forglemte instrumenter, lyder, og språk, har de gjennom 20 år gjenskapt norsk og nordisk kulturhistorie gjennom musikken sin. 

Det som lett kunne blitt obskurt og utilgjengelig har Wardruna gjort friskt og spennende. Gamle instrumenter, natur- og naturvesener, esoterikk og mytologi, eldgamle skikker, og fylgjer – åndedyr – er blant ingrediensene i musikken deres.

Det er en suksessformel som har gjenspeilet seg på salgslister både nasjonalt og internasjonalt de siste ukene. Albumet, deres femte i rekken, har solgt seg inn til 1. plass i Østerrike, 2. plass i Belgia og Tyskland og 11. plass her i Norge.  

– Dette har menneskeheten gjort siden tidenes morgen, men det er først nå det har pågått lenge nok, og blitt ekstremt nok, til at vi ser de overveldende konsekvensene av våre handlinger, fortsetter Selvik. – Vi har vippet pendelen for langt.

Behovet for nærhet til naturen ligger dypt i mennesket, noe man så så fort pandemien fikk fotfeste og restriksjonene begrenset vår bevegelsesmulighet. Folk flyktet til marka, til hytter, til fjorder og til fjells, for i det hele tatt å klare å puste og tenke. Naturen ble igjen viktig. Selvik tror dette vil bli en varig endring hos noen, men dessverre midlertidig hos de fleste.

– Kvitravn snakker nok enda tydeligere om dette enn våre tidligere album har gjort, mener han. 

– Men det er ikke en preken. Det er det verste jeg vet. Jeg prøver kanskje mer å forsiktig promotere nyttigheten i å ha en mer animistisk tilnærming til verden: Tanken om at naturen er hellig. Det trenger ikke å være hverken en religiøs eller spirituell ting. Det er en holdning. 

– Jeg gjør også et dypdykk inn i den menneskelige sfæren i større grad både med tanke på vårt forhold til natur, og også hvordan vi har definert oss som mennesker i følge gamle tradisjoner, forteller han.

– I moderne tid sier vi gjerne at vi har en bevissthet og en kropp, og hvis du er religiøs har du også en sjel, mens i den gamle nordiske måten å se på disse tingene var det litt flere lag og det er litt mer komplisert å analysere. 

– Minnet er en del av den pakken man definerer som deg, hjertet er en del, hugen [norrønt ord for sjel, sinn og tanke, red anm] din, ånden din – som igjen er knyttet til pusten og har det samme ordet – som er den livgivende kraften og dermed også er en del. I tillegg har man fylgjer som både kan være knyttet til forfedre eller formødre, men som også kan fremstå nærmest som kraftdyr man har foran seg.

–  Disse har igjen masse rare konsepter som at fylgjet ditt går foran deg men det følger deg. Tilsynelatende absurde konsepter, men når man begynner å dykke ned i det så finnes det masse logikk der. Og sånn er det med mange av mytene og de ulike relasjonene til guder og gudinner. De er som naturen på en måte. Lite sort-hvitt og det handler alltid om balanse.

Fylgjer er en stor del av albumet og er, sammen med ravner, et gjenvendende tema som dukker opp igjen og igjen. Selvik forteller at ravnen har vært et så essensielt dyr i norsk tradisjon at om vi noensinne har hatt et totem, så vil det ha vært nettopp ravnen:

– Ravnen har vært den dyriske manifestasjonen av menneskets sinn, tanker og minner, men har også vært budbringeren mellom verdener og tricksteren som kan lure både mennesker og guder. Den har i tillegg vært den som fører de døde over til dødsriket, og har masse sterk symbolikk knyttet til seg.

I albumtittelen knytter Selvik dette til tradisjonen rundt hvite hellige dyr, et annet sterkt symbol og et globalt fenomen som det finnes utallige legender og myter om enten det er ravner, elefanter eller reinsdyr. Ikke bare har de blitt sett på som hellige, og som dyr som vandrer mellom verdener, men hvite dyr representerer ofte en slags fornyelse eller oppvåkning. For Selvik var det å sende den hvite ravnen ut i verden både et symbol for håp, men også kanskje for å så et lite frø.

En annen effekt av den moderne tiden, av pandemier og av kaos er en enorm oppblussing av interessen rundt norrøn livsstil, verdier, kunst, tradisjon og historie. Når det er vanskelig å se utover og fremover, søker mange innover og bakover for å finne en forankring og en tilhørighet. 

Selvik minner om at vi her i nord fikk beholde våre egne tradisjoner og verdier i nesten tusen år lenger enn resten av Europa fikk:

– Våre norrøne tradisjoner ligger nærmere oss i tid, og når vi vet hvor mange likheter det er mellom førkristne tradisjoner og kulturer, så fungerer den nærmest som en slags gateway til andres egne opphavelige tradisjon. For det er jo ikke sånn at det bare er folk med norrøne røtter som har denne interessen. Så er det jo mange som er opptatt av disse macho-greiene, og det krigerske. Vikingene hersket jo sin egen tid på mange måter, så at dét er fascinerende for mange forstår jeg godt. Men jeg tror faktisk det handler om noe dypere for de fleste.

Den enorme økningen i interesse rundt denne tiden gjenspeiles både i media i form av TV-serier som Vikings og The Last Kingdom, flertallige filmer som både er sluppet og som produseres i dette øyeblikk, og i tv-spill som Gods of War og aktuelle Assassins Creed: Valhalla.

Selvik har selv merket at musikk i spill er en større prioritet enn det tidligere var, blant annet gjennom en økning i forespørsler han som regel takker nei til:

– Man merker at man fortsatt ikke er en prioritet, hverken i pengene de ville betale eller i det hele tatt. Jeg er veldig glad jeg bare har sittet rolig i båten og ventet så lenge som jeg har gjort. Jeg tenker at det er mye bedre å gjøre ting som passer med våre premisser, enn å bare hoppe på et hype-tog fordi bransjen har lyst til å tjene penger på deg. Det er stor forskjell på fast cash og å bygge en lang karriere. Jeg har alltid vært veldig bevisst på å ikke kompromisse på kunst og på de tingene som faktisk betyr noe.

Men TV-serien Vikings, som nylig ble avsluttet, og det relativt nye TV-spillet Assassins Creed: Valhalla slapp gjennom nåløyet. Deres streben etter å gjøre spillet så autentisk som mulig – med spillbarhet og underholdning ivaretatt – gjorde prosjektet spennende og seriøst nok til at Selvik med glede teamet opp med spillmakerne i Ubisoft. 

– Jeg har ikke spilt det enda da, humrer han. 

– Jeg har spillet, men har ikke hatt tid til å spille det, av naturlige årsaker. Men noe av det jeg likte med det da jeg fikk forespørselen, var at det var veldig ambisiøst både i forhold til hvordan de ville flette inn alt de kunne av historiske fakta – og Assassins Creed er jo en blanding av fiksjon og fakta, og den moderne tanken om hva vikingtiden var, kombinert med hva det faktisk var. Og så må det jo alltid være «gi og ta» for at det skal fenge et moderne publikum. Men jeg syntes at visjonen deres var bra både for spillet men óg for musikken. Bare det at jeg fikk lov til å gi stemme til skaldetradisjonen og den muntlige tradisjonen som i stor grad var hjertet av den norrøne tradisjonen var viktig, for det er en ting som veldig ofte blir glemt når man lager en fortolkning av tiden. Så å få bidra til det, det var stas.