– Vi har ingen arena som aktivt løfter frem kunsten og kulturen vår, som forteller historiene våre og gjør de fysisk tilgjengelig

Forfatter, redaktør og slampoet Martine Johansen er en av ildsjelene bak et nytt skeivt kultursenter.

– De fleste minoriteter har et ressurssenter eller museum av et slag, men selv om skeive er en av de større minoritetene med tanke på prosentandel av befolkningen som befinner seg under denne paraply-betegnelsen, mangler vi en slik arena.

Det sier forfatter, redaktør for det skeive kulturtidsskriftet MELK, og slampoet Martine Johansen. Hun er en av ildsjelene bak satsningen på et skeivt kultursenter i Oslo som nå har lansert en kampanje på bidra.no. Målet er at Pride skal kunne feires hele året. 

– Dekker andre behov

– Vi har barer der fest og alkohol er sentrert, som har vært, og som er veldig viktige for skeive liv, men som samtidig utelukker mennesker som av ulike grunner avstår fra alkohol og dem som ikke er gamle nok til å komme inn på utesteder, sier Johansen.

– Vi har ingen arena som aktivt løfter frem kunsten og kulturen vår, som forteller historiene våre og gjør de fysisk tilgjengelig, eller som lar oss møtes på tvers av generasjoner og andre gruppetilhørigheter utenom pridefestivaler.

Fokuset på skeiv kunst- og kultur var også noe som ble totalt fraværende da Pride måtte avlyses i fjor under pandemien. Hun mener tiden er overmoden for å kunne satse på et kultursenter for skeiv kultur og kunst hele året:

– Vi må gjerne ut av eget hjem for å lære om skeiv kultur, oppsøke tilhørighet og finne skeive fellesskap. Et sted som sentrerer oss, der vi ikke er en minoritet, er høyst nødvendig for oss. Ja, jeg vil påstå at det er nødvendig for alle minoriteter å kunne oppleve å være i majoriteten en gang i blant, forteller Johnsen.

– Vi har kontorer tilknyttet skeive rettighetsorganisasjoner, som har en sentral funksjon for våre liv og kampsaker, men som ikke oppfyller nødvendige sosiale og kulturelle funksjoner. Et kultursenter dekker andre behov enn de eksisterende arenaene. Senteret vil legge tilrette for at disse møtene skal finne sted og at vi lettere skal kunne støtte og løfte hverandre frem.

Et inkluderende sted

En bred sammensetning av skeive organisasjoner og kulturaktører støtter arbeidet med senteret som tar mål av seg å bli et inkluderende og raust sted, med kunst og kultur i fokus. Her blir det verksteder, utstillingsrom, bibliotek, bokhandel og butikk hvor man kan kjøpe skeiv kunst.

Etter støtte til forprosjektet fra Kulturetaten i Oslo Kommune og fra Kulturrådets Arenaordning, er prosjektet klart til å bringes inn i offentligheten. I styret sitter Åshild Vige, Paul H. Amble, Guro Sibeko, Ida Solberg og Miriam Firesewra Berhane Haile. Disse skal sikre at senteret oppfyller sin rolle som kulturelt, sosialt og kunstnerisk knutepunkt og storstue for alle.  Men det er først med opprettelsen av stiftelsen at ballen kan rulle videre.

Å tro at fotballkamper plasserer spillere og publikummere i et slags vakuum der hvem vi er og hvordan vi møtes av omverden ikke spiller noen rolle, er naivt

Martine Johansen

– Hva er det senteret kan bidra med konkret, som ikke andre aktører allerede jobber med? 

– Senteret vil være et rom som legger til rette for at dem som går inn i det kan legge vekk noen av normene som eksisterer utenfor. Senteret sentrerer omkring den skeive opplevelsen og vår kultur. Den skeive kunsten og kulturen har vokst fra disse arenaene og har behov for mer rom om den skal fortsette å vokse. I tillegg vil senteret være tilgjengelig for kulturinteresserte heterofile, som ønsker å oppsøke skeiv kunst- og kultur, sier Johansen. 

– Skeive på feltet er per nå spredt. Denne spredningen, altså at vi har en skeiv dansegruppe et sted, en skeiv teatergruppe et annet sted, en utstilling her og en festival der, betyr at vi ikke så lett møter hverandre og ikke så lett kan dra nytte av hverandres kompetanse. Et knutepunkt som vektlegger kompetanseheving vil gjøre det lettere for skeive utøvere å lære av hverandre og bygge oss opp sammen.

Et knutepunkt

– Hvis man ikke tilhører en minoritet kan dette være vanskelig å få grep om. Altså hvordan det oppleves å ikke snakkes til, men oftere snakkes om, særlig i media, av dem som tilhører majoriteten. Samtidig vet jeg om heterofile mennesker som føler mer tilhørighet til det skeive miljøet enn noe annet sted, da de, til tross for sin heterofile seksuelle legning, ikke kan sies å være «streite». Med dette mener jeg at «skeiv» er en vid betegnelse, som motsetter seg normative roller og levesett. Et skeivt kultursenter vil gjøre terskelen for å oppsøke skeiv kultur betydelig lavere. 

Ofte stammer de negative opplevelsene fra manglende kompetanse, ikke hat eller overlegg

Martine Johansen

Ambisjonen er å være en ressurs for kulturinstitusjoner som ønsker mer mangfold:

– Vi mangler nettverket og kompetansen, altså, kunnskapen om hvem som arbeider på feltet og hvordan å kontakte mennesker på riktig måte. Hvis du snakker med en håndfull minoriteter på kulturfeltet, vil du raskt samle en lang rekke historier som vitner om majoritetens mangel på kunnskap om minoriteter, noe som har ledet til alt fra ukomfortable og pinlige hendelser, til tidvis hårreisende episoder. Og ofte stammer de negative opplevelsene fra manglende kompetanse, ikke hat eller overlegg. 

– Apropos det: Hva tenker du om de pågående diskusjonene rundt hvorvidt man skal markere Pride i idretten, som i fotball-EM? Åge Hareide hadde nylig et utspill om at Pride ikke trengs i fotballen: «De trenger ikke gå inn på vår arena. Det er ikke nødvendig, hos oss har det aldri vært en diskusjon». Er legning og kjønn noe man derfor bør opplyse om og fokusere mer på i idretten og kulturen? Eller er det ikke nødvendig?  

– Vi er tydelige på at rasisme må bekjempes i fotballen. Vi vet at kvinnefotballen ikke får de samme vilkårene og rammene som herrefotballen. Vi vet at det ikke er noen åpent homofil mannlig spiller i høyeste divisjon. Jeg sier «åpent» fordi det statistisk sett er umulig at det ikke finnes en mannlig homofil spiller.

– Det er vanskelig å skille sport fra disse sakene, da sporten spilles og observeres av mennesker, og sakene omhandler hvordan vi som mennesker forskjellsbehandles på grunnlag av identitetsmarkører og gruppetilhørigheter. Som samfunn sier vi at denne formen for forskjellsbehandling er uønsket og skal lukes bort. Å tro at fotballkamper plasserer spillere og publikummere i et slags vakuum der hvem vi er og hvordan vi møtes av omverden ikke spiller noen rolle, er naivt. 

Det er nødvendig for alle minoriteter å kunne oppleve å være i majoriteten en gang i blant

Martine Johansen

Det at det sannsynligvis har vært flere regnbueflagg i offentligheten i Oslo enn noensinne før har også stor betydning, påpeker Johansen:

– Dette endrer bybildet og opplevelsen av det, særlig for dem som identifiserer seg med symbolet. Flaggets tilstedeværelse sier til oss at dette rommet er trygt, her vil samfunnet at du skal kunne oppholde deg og delta i fellesskapet uten frykt. Slik jeg ser uttalelsene til Hareide, ønsker han en separasjon mellom Pride som festival eller demonstrasjon, og fotballen. Altså, han sier ja til Pride, bare ikke på fotballbanen. Og dette vitner ikke om hat, det vitner heller om mangel på forståelse for hensikten med symbolet og pride.

Pride er ikke en demonstrasjon mot majoritetssamfunnet, påminner Johansen om:

– Den er et rop om at vi er her, både skeive og allierte, og vi vil gjøre det trygt å være deg selv, vi ønsker at du skal ta plass. Derfor gjør vi oss synlige i gatene, og derfor er symbolene så viktig. Og derfor er det så viktig med et skeivt kultursenter, som skaper et slikt rom hele året, avslutter hun.